Disse tre karene er budbringere for mannen med ljåen, og det kjølige grå Skandinavia er like fremmedartet for dem som deres tyrkiske residens er for oss. Dødens sendebud spiller aggressiv ekstremmetall som insisterer på å minne deg på din egen uunngåelige dødelighet. Grov guttural vokal dirrer i harme over hissig rungende riffing og frenetisk voldsutøvelse mot slagverket. Og over skybruddet; dødsenglenes hvileløst spastiske, nesten erotiske dans. Riktignok i form av tynn vibrerende ståltråd, så de mentale bildene får du stå for selv.

Genren har eksistert i tretti år, og det er ingenting nytt under dødsstjernen vedrørende pur death metal. Likevel møter man iblant band som låter friske simpelthen fordi deres lumske budskap leveres med bravur. Engulfed leverer et saftig hardkjør med brautende hensynsløse riff og ominøse toner av hjemsøkte sjeler. Mustafa viser gode ferdigheter på gitaren. Trommis Aberrant gir musikken økt dynamikk ved å legge inn godt med variasjon, og vokalist/bassist Serkan yter sitt i nedre frekvens-register. Trioen gir alt, og innlevelsen er til å ta og føle på.

Engulfed in Obscurity byr på tre intense kvarter. Nesten litt vel intenst. Især i diskanten, som kan bli en anelse øredøvende noen få steder. Ellers er lyden adekvat rungende. Også tidsmessig kan 45 minutter øs og pøs innen rigide musikalske rammer bli et litt overdådig måltid.

Noe små-rusk til tross... Tyrkerne leverer et helvetes leven, men kontrollerer kakofonien godt. Fans av dødelig furore vet hva de har å gjøre før de trekker sitt siste åndedrag. Og du vet aldri når det blir!
Karakter: 5-

PS: Vinyl kommer via Blood Harvest Records rundt månedsskiftet april/mai.
Enn så lenge leverer Hellthrasher Productions varene på CD.

Kvartetten er inspirert av gammel tid, og spiller en form for pagan black metal med små-seigt tempo, sørgmodig stemning og en god del bruk av renvokal sammen med ekstrem-vokalen. Ved en slags skjebnens ironi, drømmer bandet seg tilbake til en pre-slavisk tid, men ender til slutt opp med slaviske influenser.

Albumet varer i 50 minutter, og er spilt inn uten data-utstyr i en låve. Alt i et opptak etter sigende. Lyden er god, og jeg finner ingen tekniske feil, samtidig som skiva ikke har noen live-in-studio følelse. Ikke så rart kanskje, at en følelse av mistro raskt melder seg. Hvorvidt et band har valgt å spille inn i hus, hytte, naust eller studio, spiller forsåvidt ingen videre rolle, så lenge sluttresultatet behager de individuelle lytteres soniske smaksløker.

Z mar twych kan visstnok oversettes til “From your nightmares” eller “From the dead”. Google translate kommer ikke til samme konklusjon, men den er heller ikke så stødig på dialekt. Musikken bygger på et sort grunnlag, men er ikke kullsvart. Den har et kledelig folkelig østeuropeisk preg, og enkelte innslag av folke-instrumenter. Melodilinjene er ikke veldig melodiøse, og uttrykket har et tildels monotont preg som ei blir for langtekkelig. Albumet har et drømmende preg av natur og historie som vekkes til live, og setter mitt sinn i en hypnotisk tilstand.

Jeg har sansen for Z mar twych, og anbefaler fans av ting i samme landskap som for eksempel Zgard å ta en lytt. Likevel stikker ikke mothakene enormt dypt, og albumet paralyserer ikke mer enn at jeg klarer å løsrive meg. Absolutt brukbart, men ikke vanvittig bra, enn så lenge. Best er bandet når gitaren briljerer. Et element jeg gjerne tar mer av når våre veier igjen krysses.
Karakter: 4-

Musikken ligger i et mørkt og mystisk landskap herjet av sorg og nød, men likevel preget av skjønnhet. Med elementer fra dark og black metal, tilsatt atmosfære, skogs-stemninger og en adekvat mengde doomsk post-apokalyptisk dystopi, setter trioen ut for å skape noe unikt. Det har de på sett og vis lyktes med. De har ikke akkurat skapt en ny sjanger, men de har etter beste evne omskrevet oppskriften etter iherdig eksperimentering med velkjente ingredienser.
Snødekte akustiske landskap i kjølvannet av Agalloch møter Uadas ugjestmilde golde landskap og livstruende terreng under tildels intense omstendigheter. Det er altså ikke bare leirbål og kos som venter på Obsidian Arc.

Trioen er ypperlige fagfolk som leverer varene både i skriveprosess og under innspilling, og de er profesjonelle nok til ikke å ta til takke med kompromisser i noen aspekter. Musikken er stemningsfull og avslappende, drømmende men iblant urovekkende, og lyden får fram det beste i den svevende post-eksistensielle atmosfæren.

Singelen Stygian Pyre ble sluppet for en måned siden med eksklusiv musikk på B-siden. Låten er ikke den aller mest representative for albumet, de den er ganske ekstrem i forhold til mye av det resterende materialet.
Hvis du av opplagte grunner befinner deg i Oslo i påska, kan du få med deg karene på Inferno. Amerikanerne spiller også andre steder rundt om i Europa i April.
Karakter: 4

Med debuten Irreversible Decay (2011), ga bandet oss en oppvisning i herlig symfonisk horror-metall med bisarre detaljer av teatrale, gotiske og okkulte undertoner, med linker til band som Gloom Grim^*, Arcturus^*, Hortus Animae^*, Tartaros, Limbonic Art, Dimmu Borgir Obsidian Gate, Ancient Wisdom og den slags.

Oppfølgeren Ritu (2013) beveget seg inn i en mer mektig og mystisk sfære hvor hint av Behemoth^*, Septicflesh^* etc. skapte en episk og eterisk atmosfære. De mest lekne krumspringene var filt ned en anelse, mens det symfoniske tok en litt mer storslått melodisk vending. Inspirasjoner fra tema som antikkens dødsriter og H.P. Lovecrafts Cthulhu-mytologi ga også albumet et litt mørkere preg, og albumet ble kronet med terningkast 5.

Eldritch (2014) var isolert sett et godt album, skjønt skiva ikke evnet å tangere de to foregående. Uttrykket var noe mer jordnært og liketil, da det orkestrale var nedtonet. Skiva var riktignok ikke helt strippet for ymse burlesk krydder, men som jeg skrev for nesten to og et halvt år siden: “Borte er akustisk gitarspill og Limbonic Art-flørtende, psykedeliske sirkus-stemninger. Vekk er luskende, snikende Morgul/Gloomy Grim psykotrekk og grandiose stormannsgale stemninger à la Nile og Fleshgod Apocalypse^*. Melodier og oppbygning er heller ikke like godt ivaretatt.” Eldritch var likefullt god og dunkel, med et konsept bygget på skrekk-litteratur, og karakteren ble satt til 4.

Gnosis

Hvor koselig det enn er å mimre, blir vi nødt til å entre nåtiden. Det skader forsåvidt heller ei, da Gnosis er atter ei godt over snitt god skive fra belgierne. Bandet er fortsatt en kvintett, men to av bandets medlemmer er byttet ut siden sist. Musikken har også gjennomgått små endringer, selv om den beholder det grunnleggende uttrykket.

Det brygger opp til storm når tordenskyer kolliderer. Luften er elektrisk. Gnosis har et preg av mystikk. Skiva er mørk og gåtefull. Og ikke minst intens. Intens som torden.
Saille har fortsatt mye dybde og substans, og en umiskjennelig teft for det teatralske. Vi finner fortsatt orkestrale elementer, om enn i mindre grad enn tidligere i karrièren. Subtile strykere og sporadiske tangenter eller blåsere dukker opp, men diskret bruk av synth er den mest permanente bestanddel. Det er likevel den metalliske instrumentering som styrer showet, og metallen komponerer like gjerne sin egen symfoni. Legg for eksempel merke til hvor elegant gitaren kloner fiolinen og okkuperer dens revir like over tre minutter inn i Before the Crawling Chaos.

Selv om bandet har lagt de mest schizofrene krumspring og spillopper bak seg, fortsetter de å by på overraskelser. Musikken er full av endringer og overganger, og du skal ha god innsikt i dens irrganger for å vite hva som skjuler seg bak neste irregulære kurve. Kanskje møter du Charach Angren^*, og kanskje Dismal Euphony. Variasjonen er mangfoldig og elementene i lydbildet rikholdige. Låtene, eller komposisjonene som det kan være fristende å kalle dem, har ikke typisk tradisjonelle melodier, men de har likevel en rød tråd, en jevn og ubrutt flyt som binder hver låt sammen til et komplett stykke med en målrettet helhet. Hver av de ni låtene har denne dyrebare egenverdi, og albumets tre kvarter inneholder ingen dødpunkter. Stemningen er ikke den letteste å presisere, men skiva har en slags eim av dristig og fryktløs dekadanse med rastløse undertoner.

Lyden er noe for seg selv. Hør bare de første gitar-anslagene i Benei ha'Elohim nedenfor. Det føles som en mellomting mellom symfonisk black metal og melodisk dødsmetall med litt pussig, eller i det minste uventet bruk av fuzzpedalen. Hvor innspillingen har funnet sted er jeg ikke sikker på, men miks og mastring er gjort av brødrene Wieslawscy i polske Hertz Studio. Brødrene er viden kjent for å skape god lyd med lavt dynamisk spekter, men tross et snitt på DR4 ligger faktisk ⅔ av låtene på kun DR3, noe som er vanvittig lavt. Det låter kompakt, men pussig nok ikke for komprimert.

Av subjektive årsaker setter jeg fortsatt de to første albumene høyest, men jeg har virkelig fått sansen for Gnosis, som riktignok har gjort krav på mye tid for å befeste sin posisjon. Jeg har kommet til at jeg setter denne hakket høyere enn forgjengeren, hvilket i praksis vil si at den vipper, eller la oss heller si “balanserer på knivseggen” mellom 4 og 5. Ikke at det sistnevnte betyr det samme, men det høres utvilsomt mye tøffere ut. Og Gnosis er både grom og fascinerende. Som blitsende lynglimt og drønnende tordenskrall.
Karakter: 5-

For øyeblikket strømmes kun låta Benei ha'Elohim på Bandcamp, mens Genesis 11:1-9 strømmes fra SoundCloud. Du kan også se lyrikk-videoen til Benei ha'Elohim. I tillegg anbefales du på det sterkeste å sjekke ut Sailles diskografi på Bandcamp.

Det er ikke vanskelig å høre hvor inspirasjonen kommer fra. Anstrøk av ymse norske band kan plukkes opp uten at Carpatus tyr til plagiering. Dizruptor lykkes i å kreere svart metall etter boken, men det er selvfølgelig ikke ensbetydende med at han lykkes i å skape magi.

Malus Ascendant består av 40 minutter tradisjonell og dessverre en anelse generisk svart metall. Låtene, syv i tallet, har adekvat variasjon og grei temperatur. For det meste benyttes småkjapp midtempo, og Dizruptor høres sur og sint ut. Vokalen rasper på en hes måte som best kan karakteriseres som snerrende. Tøft nok, men litt ensformig i lengden. Gitaren er grei nok, med skitten lyd, men riffene er i liten grad spesielt minneverdige. Rytmikken blir til en viss grad nokså stakkato og heller ikke den usedvanlig spennende.

Marcos Cerutti, brasiliansk musiker, art-designer og småskala-produsent, har produsert Malus Ascendant, mens Dan Swanö har mastret skiva. Lyden er en anelse primitiv og flat, om enn med rikelig bass. Produksjonen er ikke polert, men heller ikke flammende. Den er rett og slett litt todimensjonal.
Morbus Deimos er hyret for å traktere slagverk, mens Mantus fra Patria har skapt det ellers ålreite omslaget.

De fleste aspekter vedrørende Malus Ascendant føles for det meste helt greit, noe som like fullt ikke er nok til å oppnå den største anerkjennelse. Bandet leverer helt straight sort metall, og det er ålreit å høre på, men det gir meg ingen verdens ting. Derfor en lunken og likegyldig karakter. Skulle du likevel la deg friste, kan du betale etter eget forgodtbefinnende på Bandcamp.
Karakter: 3-

Jeg innbilte meg av en eller annen grunn at dette var skive nummer fire, men det viser vel bare at jeg ikke har inngående kjennskap til bandet. Hvis det da ikke bare skyldes at deres album nummer tre, Nihil Est Monastica (2013), var så skranglete og skral at den hørtes ut som en debut. Samtidig tok karene et ganske solid steg frem med oppfølgeren Individualism (2014), som sånn sett godt kunne vært andre-skiva. Spesielt lyden var sterkt forbedret, til tross for at den fortsatt var rimelig billig. Men slik er det ofte med Sør-Amerika. Låtmaterialet var ikke bemerkelsesverdig, men skiva var så absolutt hørbar.

Med Magna Adversia, er lyden igjen forbedret. Man kan selvfølgelig anklage skiva for å være litt polert, eller bare snill, men et fyldig og nokså rent lydbilde med tydelig bass kler bandets tildels melodiske uttrykk, og sømmelig dynamikk er med på å heve lyden. Til tross for melodier, og et moderat episk preg med tilsnitt av symfoniske elementer, virket dessverre ikke låtmaterialet så alt for minneverdig denne gangen heller. Tingen er den at jeg lenge var skeptisk til materialets iboende kvalitet. I tolvte time, mens siste finpuss på denne anmeldelse ble lagt, snudde omsider situasjonen. Etter langt om lenge begynte brikkene å falle på plass, og jeg ble nødt til å høre gjennom skiva ytterligere et par ganger samt redigere store deler av denne teksten.
Å anmelde skiver er ingen eksakt vitenskap. La disse tidligere feilvurderte formuleringer stå som et eksempel på det:
“Skiva er på mange måter god, og jeg koser meg som sagt nokså rikelig mens det står på, men jeg får liksom ikke helt taket på den uansett hvor mye jeg forsøker. Jeg liker det jeg hører, men jeg blir aldri kjempe-imponert. Å sette karakter er derfor ingen lett oppgave. Min svake anbefaling er tvilrådig, men jeg vil på ingen måte fraråde noen å lånes sitt øre til dette verk.”

Låtene mangler ikke nødvendigvis de dypeste mothakene, men de er ikke lett tilgjengelige, og musikken sliter litt med å finne solid forankring før uante runder har passert. Jeg skal ikke spekulere i hva som er utstyrt med mest teflon, Patrias ti nye låter eller mitt eget minnesenter, men selv om skiva underveis ga en mer enn brukbar opplevelse der og da, var det lite som fester seg permanent. Uten at det nødvendigvis betyr så mye.

Det skal dog sies at jeg likevel bet meg merke i at materialet hadde mer substans enn de to tidligere albumene, og at Magna Adversia tidvis virket riktig så ålreit, selv før det endelige “gjennombruddet”. Mantus riffer bedre og mer variert enn tidligere, og trommene er for anledningen overlatt i trygge hender hos “vår egen” Asgeir Mickelson. Det eneste enkelt-aspektet jeg fortsatt sliter litt med er nok vokalen. Jeg blir ikke helt god-venn med Triumphswords gryntende hese vokal. Musikken hadde fortjent mer fresende trøkk, for instrumenteringa er høyst habil.

Albumet har et moderat preg av orkestrale sjatteringer, skapt og tilrettelagt av Rebaelliuns Fabiano Penna, mens Borknagars Øystein G. Brun har stått for miksing og mastring. Et dynamisk spekter på DR7 er hakket bedre enn hva Winter Thrice oppnådde. Så har altså Øystein noe å strekke seg etter ved neste anledning.

Fra å være usikker på om dette overhodet var godkjent, via en tilbakeholden anbefaling, er jeg omsider kommet til at Patria i dette tilfellet fortjener min uforbeholdne anbefaling. Det har tatt lovlig lang tid, men skiva framstod heller aldri som direkte medioker. Patria gjør mye bra, og viser vilje og evne til forbedring. Låtene har i utgangspunktet kurante melodier som gradvis og sakte vokser til sterke låter med god strukturering og variasjon. De som liker sin svartmetall litt snill tilrådes derfor å høre Magna Adversia med egne ører.
Det finnes i tillegg så mye, mye verre ræl der ute. Jeg avslår, forkaster og refuserer mer blodfattig svartmetall nesten daglig. Jeg hørte tidlig at Magna Adversia ikke tilhørte bånn-sjiktet, men at de hadde noe eget på gang. Kanskje var det derfor jeg gang på gang forsøkte igjen med utrettelig tålmodighet. Noe jeg ikke angrer på. Hvis du har lest helt hit, har du knappest blitt det spor klokere, for nå er det likevel opp til deg. Du må selv avgjøre om karakteren er for snill, for slem eller akkurat passe. Litt som i eventyret. Og snipp, snapp, snute...
Karakter: 4+

Sjekk lyrikk-videoene til Axis og Heartless.