Hush Little Baby heter introen som starter det hele, så da skal du bare se at bandet har roet kraftig ned og leverer et bedagelig ballade-album. Eller ikke. Introen er foruroligende, men det avbalanserte og utstudert morderiske tankesettet til en psykopat slår raskt sprekker.
Benighted er et uberegnelig monster som fråtser i blodige kroppsdeler med kjøttøks og kjøttkvern i høyeste beredskap. Bak tomme øyne og latterlige glis står lyset på, men ingen er hjemme. La all forstand fare, og tre inn i massemorderens private slakteri.

Galskapen spirer og gror når franskmennene gir bånn gass med latterlig brutal ekstremitet. Bånn pedal fra bandets ferske fyrbøter som skuffer kull inn i tromme-maskineriet følges opp av deliriske riff og avsindig vokal. Trommis Romain Goulon er dog ikke det eneste nye ansiktet i forsamlingen. Bassist Pierre Arnoux og gitarist Emmanuel Dalle ble med akkurat i tide til å delta på live-albumet Brutalive the Sick. Ett år før jubileumsåret 2018, hvor bandet fyller 20 år, deltar original-gitarist Olivier Gabriel på sin siste skive med bandet. Han er allerede erstattet med Fabien "Fack" Desgardins, som riktignok er for fersk til å ha deltatt på skiva. Eneste nåværende original-medlem er slamsuger-vokalist Julien Truchan.
Som vanlig blandes alle former for septisk ekskrement-vokal, med dyrisk growl, svinaktige grynt og galte-kvining fra grisebingen. Når ble egentlig lyden av hylende griser tøft?

Bandet byr på mye krydder, effekter og overganger i sitt bestialske utbrudd denne gang, og ikke allt går for full spiker. Den seige avslutningen på Psychosilencer og stemningsfulle midtpartier i Leatherface og Monsters Make Monsters kommer som hyggelige overraskelser, sistnevnte etterfulgt av herlig gitarspill. Overgangen(e) mot slutten av Forgive Me Father skiller seg også ut, om enn ikke like mye som den bisarre starten på Reeks of Darkened Zoopsia. Karene utfører sin sjanger med stil, og låner elementer fra nærliggende genre for å skape variasjon og finesse. Dødelig doom, speed og groove i schizofren forening forhindre ensformighet, og gjør Necrobreed til ei vital skive med leken seriemorder-metall.

Selv om genre som ultrabrutal dødsmetall, grindcore og deathgrind ikke har den aller største appell hos undertegnede, har jeg litt sansen for Benighted. De mest tekniske grind-elementene og den verste hyle- og slurpe-vokalen kan jeg riktignok spare meg for, men bandet leverer også mye variert dødelig moro, og Necrobreed tiltaler mer enn hva Carnivore Sublime gjorde for nøyaktig tre år siden. Større genre-entusiaster kan nok trygt gå amok.
Karakter: 4-

Svært lite tyder på at det er mulig å plukke opp lærdom i søvne, men forskerne er åpne for underbevissthetens muligheten til å bearbeide inntrykk bedre hvis også utsatt for de samme impulser i søvne. Hvorvidt mitt sinn har blitt bedre kjent med Extinct etter å ha benyttet albumet som sovemedisin noen netter på rad, er således ikke godt å si. Den rolige, drønnende, behagelige og søvndyssende sjangeren er uansett velegnet til det formål. Med sin dype og avrundede lyd, er Extinct også bedre egnet som alternativ til sengelektyre enn forgjengeren. At lyden er avrundet betyr ikke annet enn at den er mindre krass og mer resonnerende i sitt fyldige bass-dype omfang. Hvorvidt lyden er bedre, er i stor grad en smakssak, men den blytunge gjenlyden av fortapelse som runger ut av høyttalerne på Extinct, tiltaler ihvertfall voldsomt.

Med melodier gjennomsyret av håpløshet og nedtrykte stemning, vil jeg påstå at Extinct i alle tilfeller overgår Funeral Impressions. De mollstemte melodiene kommer mer til sin rette, da notenes dystre tristesse på en måte blir et mer rendyrket fokusområde. Ikke dermed sagt at debuten ikke hadde tydelige melodier og dunkel misère sivende ut av alle porer. Det er likevel noe ved det nye verket som sprer umiskjennelig depresjon så alt for klart og tydelig, men likevel akk så vakkert. Dynamisk krydder i form av kirkeorgel, koring og øvrig strukturell variasjon, bidrar nok også til en kraftfull fornemmelse av universell depresjon i denne særdeles troverdige begravelsesprosesjon.
Apropos dynamikk, låtene måles mellom DR7 og DR9 i fonetisk dynamisk spekter, altså mer enn romslig nok til ljomende malmfull jammerlighet.

Extinct varer i litt over timen, og ser to vokale gjesteartister ta plass bak mikrofonen i de to første låtene. Hardman fra Suffer Yourself utviser gutturalt mæle i Nocturnal Void, mens Val Atra Niteris kollega fra bandet Ad Cinerem, Hekjal, rauter som en minotauros i Encumbered by Vermin. Val utviser selv en dyp og rungende growl som flyter naturlig sammen med musikken.

De fem låtene på albumet varer fra litt over 6 til 21 minutter. Sistnevnte i monumentale Buried Deep, hvor Friedemann Wutzler bidrar med pipeorgel. Albumet avsluttes med den korteste låten, en cover-versjon av et klassisk stykke som har blitt vevd inn i mang en metall-låt; Frédéric Chopin's Marche Funèbre, et mesterverk innen den klassiske musikks funeral doom, sørgemarsjer. Som karakteren mer enn antyder, presenterer Frowning et mektig stykke musikk hvor sorg og elendighet transformeres til noe gripende og henrivende skjønt.
Karakter: 5

På Bandcamp kan du se du en litt snodig video av Marche Funèbre, utført med perspektiv og stil som mest av alt minner om førstepersons skytespill, og på YouTube finner du en lyrikk-video til åpningslåten Nocturnal Void.

Bandet kommer fra Kroatia, ble grunnlagt i 2014, og spiller strømlinjeformet dødsmetall, rett i trynet som en konsentrert vannstråle fra hageslangen. Dette er duoens andre skive, og uheldigvis en oppvisning i mangelfull låtskriving.

Bandets dødsmetall har et rocka og thrasha preg, som en blanding av death'n'roll og deathrash. Musikken føles nokså brutal, men det skyldes tildels intensiteten i den overdrevent forvrengte gitarlyden som overdriver sweadeath-konseptet med sirkelsag-lyd på grensen til drone. Vi snakker death/sludge her. Jeg trodde jeg skulle venne meg til lyden iløpet av skivas 30 minutter, men den gang ei.

Mitt største ankepunkt er monotonien. Etter en kort og grei start med Oppenheimers velkjente ord “Now I am become Death, the destroyer of worlds”, metall-scenens mest overbrukte sample, durer bandet avgårde med likelydende sonisk artilleri. Variasjon er et fremmedord, og dybde et skjellsord. Karene forsøker å flette inn litt moderne doom groove, men med ti korte og retningsløse låter på tre minutter hver i snitt, blir vibbene av annenrangs deathcore vel så markante.

I Become Death durer som en sentrifuge som får veggene til å vibrere og lamper til å riste. Direkte fælt er det ikke, men så ørkesløs og kjedelig som det innholdsmessige på skiva er, finner jeg ingen argumenter for å kaste bort tid og penger på dette.
Karakter: 2

Se videoene til Jebem vas u usta ladna og Uništi, pali, ruši, og døm selv.

Karene har vokst til kvintett, og spiller fortsatt en sludgy form for post-metallisk doom, men de har lagt den verste vokal-eksperimenteringen bak seg. De ser ut til å ha landet på samme konklusjon som meg, og rendyrker nå skurrende growl sammen med mer passende, sparsommelig, mørk og lavmælt renvokal. Begge deler glir umerkelig sammen og inn i musikken som fonetisk kamuflasje.

Sjangeren kan gjøres kjedelig, men Gloson former den som en levende organisme eller en tue av samstemte insekter, kjent som eusosiale samfunn. Musikken vi finner på Grimen er kanskje ikke direkte spennende, men skiva har en pulserende dynamisk kvalitet som gjør den vital på en tiltalende måte. Teksturerte strukturer og kombinasjonen av jordnær tyngde og fjærlett drømmende melankoli, gir et yrende livaktig preg og en organisk og naturlig følelse.

Musikken driver sakte langs elveleiets intrikate mønster av krusninger og bølger, og er behagelig, bedagelig, men også sørgmodig og stemningsfull. Det hele er velspilt, og lyden er god. Hvorvidt Gloson har løyve til å bedrive audio-interaktiv masse-hypnose, er dog ikke bragt på det rene.

Grimens pessimistisk drømmende vesen kan trygt anbefales fans av dyster men beisk doom, mens andre kan risikere at tålmodigheten ikke strekker helt til, for selv om det er stadige endringer langs løypa, er disse nyanserte, mens helheten blir en anelse grå. Albumet er vemodig, pent og avslappende, men altså ikke uhyre spennende. Albumet ligger på grensen til en svak firer, men selv om skiva er nokså bra, og materialet er hørbart i aller høyeste grad, er ikke innholdet så alt for imponerende i det lange løp. Albumet har likevel egenskaper som gjør at jeg trives i dets selskap. Ulike sjatteringer, som den moderate bruken av didgeridoo, forbeholdt låta Antlers, fiolin begrenset til specter, hammond-orgel i Embodiment og orkestrale virkemidler i Cringe, er detaljer som bidrar til diversitet.
Karakter: 3+

Se gjerne lyrikk-videoen til låta Cringe, som ble sluppet som singel i september.

Bandet spiller, generelt sett, en form for atmosfærisk post-black/doom metal, med innflytelse fra både dsbm og death/doom, kan det virke som. Etter å aller først ha lagt merke til den tykke shoegaze-atmosfæren, lå egentlig alt til rette for begrenset entusiasme. Jeg ga likevel Dead Limbs en sjanse, for således er mitt lodd. Neida, noe ved musikken tiltalte meg umiddelbart, og tross noe skepsis mistenkte jeg en viss appellerende dybde i Spiritus/Sulphur.

Bandet er i følge dem selv hovedsakelig inspirert av Agalloch og Mgła. Det førstnevnte skinner klarest igjennom i bandets temmelig egenartede brygg. Musikken inneholder elementer fra alle de nevnte forgreninger, samt en dose eterisk seremoni, uten å låte utpreget okkult. I likhet med Agalloch står sterke melodier og stemninger i førersete, og variasjonen er svært god. Diversiteten i musikkens framferd, med forskjellig vokal, ulik gitar-lyd og mangfoldig rytmikk og tempo, er nokså sinnrik, og differansen mellom rolige, vare og drømmende partier, og aggressive raspende sekvensene med intens misantropisk avsky, er som natt og dag.

Det er forholdsvis mye rolig og doomsk musikk på skiva, både mykt og mildt, nesten akustisk, og tungt, nedstemt og skitten. Det er ingen ulempe, for det er den delen av sitt virke Dead Limbs mestrer best. Det såre og vare er vakkert og låter bra. De kjappeste partiene blir aldri fryktelig heseblesende og ekstreme, tildels på grunn av trommene som aldri tar steget ut i blastosfæren. Det som fungerer minst på Spiritus/Sulphur er vokalen i de mest intense etappene, da den blir litt tilgjort depressiv og skrikende. Skiva spriker en anelse, da noen sekvenser ikke fungerer optimalt, mens andre blir helt magiske. Fordelene oppveier uten tvil ulempene i så måte.

Jeg hadde aldri gjettet på Brasil som arnested, da Dead Limbs ikke det jeg forbinder med Sør-Amerika, men så har jeg vel anlagt litt feilaktige forutinntatte holdninger til et helt kontinent. Jeg hører fortsatt ikke noe til Mgła, men spor av Agalloch etc. kan tydelig detekteres, sammen med en mer ubestemmelig eim, muligens av så ulike aktører som for eksempel Hortus Animae og Paradise Lost.

Spiritus/Sulphur tar avstand fra ørkesløs monotoni, og bidrar heller til intrikat mangfold med sjel. Låtene er skrevet med et naturlig driv i utviklingen, som drar lytteren med ut i ukjente og turbulente farvann. Jeg lukker øynene og kjenner suget i magen. Sammen med tykk, ektefølt stemning av sorg og fortvilelse, tap og resignert aksept, har brasilianerne skapt en debut som vokser og vokser til ord blir like fattige som den mentale ørheten man sitter igjen med. I forhold til sjangerblandingens mange generiske utgivelser, er dette en meget god skive, og jeg kan helt klart anbefale den til dem som tiltrekkes av tristesse.
Karakter: 4