Konseptet

De katolske tempelriddernes herjinger i Midtøsten var allerede på den tid kontroversiell, og uten bred Europeisk støtte. I det moderne Europa har kunnskapen om korstogene, disse aldrende historiske hendelser, vært omtrent fraværende blant den vanlige mann i gata, mens enkelte muslimske miljøer har tværet på den, og agerer som om et samlet Europa nylig lanserte et kollektivt angrep på Midtøsten for å frarøve deres helligdommer og relikvier.
Hour of Penance mener at overgrep utført i middelalderen ikke rettferdiggjør en endeløs hevnlyst mot den vestlige verden. Det moderne samfunn har utviklet en freds-søkende ideologi som favoriserer sameksistens, mens de mest ekstreme muslimer har et uforenlig middelaldersk tankegods som fører til en skitten krig mellom rasjonell tankegang og blind religiøs fundamentalisme.
Hour of Penance taler av visdom og fornuft, og oppfordrer til å verne om våre verdier og ikke fire en tomme for sykelige “hellige krigere” som tar i bruk feige morderiske metoder.

Musikken

Med Cast The First Stone leveres atter et forrykende dødelig fyrverkeri av rabiate riff og rasende takter. Hour of Penance leverer urokkelig kvalitet i alle ledd, og jeg anser denne som hakket bedre enn forgjengeren.
Låtenes melodiske aspekt er selvfølgelig av det sublime slaget, men de underliggende melodilinjene skaper god flyt sammen med frapperende instrumentelt driv. Nokså subtile orkestrale virkemidler, som iblant tar en mer dominerende rolle, bidrar til et majestetisk preg. I tillegg kan enkelte sparsommelige sampler fra Midtøsten nevnes. Rytmeseksjonen er solid som granitt, med hamrende slagdrill hastighet og høyst kompetent mangfold bak batteriet. Gitarene leverer saftige riff og stemningsfull uhygge fra stram piggtråd. Musikken, så vel som lyden har rikelig med aggresjon og trøkk.

Kvartetten rapporterer selv at de har lagt seg i selene under innspillingen av skiva. Utallige oppsett har vært prøvd ut i Kick Recording Studio før karene til slutt sa seg fornøyd. Bandets bassist Marco Mastrobuono har stått for miksing og mastring. Dynamikken ligger mellom DR5 og DR6, og burde sånn sett vært høyere for å skape et mer romslig og storslått lydbilde, men alt i alt låter det likevel fyldig og fett, så grunnarbeidet er ihvertfall grundig utført.

Musikken er i stadig endring på detaljenes nyanserte plan. Disse stadige omrøringer i gryta skaper krusinger på overflaten, mens driften likevel fortoner seg som relativt jevn. Altså er musikken langt fra monoton, samtidig som den suggerende virkningen ikke forstyrres unødig av alt for brå overganger og balstyrige ablegøyer.

Med herlig låtskriving, suverent samspilt utførelse og saftig, om enn kompakt lyd, beviser Hour of Penance igjen at de tilhørighet den absolutte elite innen dødsmetall.
Karakter: 5

Bandet ser også ut til å ha blitt stiftet i 2014. Karene spiller en ominøs, rungende og kvernende malstrøm av dødsmetall. Jeg kunne sverget på at jeg hadde benyttet benevningen “kaleidoskopisk dødsmetall” før, men klarer ikke å finne fellende bevis for påstanden.

Etter en illevarslende introduksjon på hele fire minutter, braker det løs med frapperende intensitet. Dette føles ikke helt symptomatisk for resten av albumet, da deler av materialet roer ned tempoet, selv om den rungende intensitet vedvarer i kvernende tyngde. Flere ekstreme sekvenser med voldelige angrep på hørselen tilkommer, men innen dess er lytteren hypnotisert, kneblet, bakbundet og redusert til en siklende og mentalt fraværende skygge av sitt opprinnelige selv.

Etter nevnte intro er det From Endless Chasms og Poison Fumes som svinebanker lytteren etter tur. Når den groveste fysiske torturen har etterlatt deg mørbanket er det tid for psykologisk terror. “Mellomspillet” Ateg Gibor Le-olam Adonai er ondartet, seigt, tungt og drønnende, før et par blytunge låter gir den arme lytter klaustrofobi i trykkammeret. Jeg synes personlig de tekniske effektene på gitaren rundt to og tre minutter inn i A Gray Outcast føles litt malplasserte, men det er kverulantisk flisespikkeri i den store helhet. Låta er hovedsakelig konsentrert rundt nedre midtempo. Den går dog ikke bare i sakte, gnagende tempo, men kjører også full pinne midt i låta. Tempoet økes gradvis gjennom de to påfølgende sporene, før ti-minutters-monolitten Consecrating His Mark knuser kraniet på tortur-offeret.

The Ominous Circles soniske krigføring finner med største arrogante selvfølge sin plass blant subgenrens elite. Gitarene runger infernalsk som Inquisition og det helvetes drivet tåler fint en sammenligning med Incantation. Musikken drønner dypt og mørkt som Ophis og Ulcerate, men musikken har også et dunkelt og mystisk slør av okkultisme, ikke ulikt Acherontas og Shaarimoth. Bandet lykkes i uttrykk der hvor Aum feilet en smule. Foruten stemningen, som ikke helt matcher Serpents Lair, fortjener helheten mange av de samme superlativene.

Denne vitale virvelstrøm av dødsmetall er “velsignet” med herlig produksjon og en vanvittig dynamikk, i hvert fall etter dagens standard. Respektable DR11 slår til og med Serpents Lair med knapp margin. (Magiske Circumambulating the Stillborn landet på imponerende DR10.) Dette gir instrumentene og den dyrisk gutturale diksjonen rikelig spillerom, noe de benytter seg av til gangs med nydelig virilt mangfold i riff og takter.

Jeg stoler på at du nå har dannet et indre sonisk bilde av bandets uttrykk. Dersom du ikke tidligere har lånt ditt øre til Appaling Ascension, regner jeg det også som sannsynlig at du allerede har startet avspillingen nedenfor. Detaljene og variasjonen i portugisernes kakofoniske lavastrøm er er beint ut herlige. Her finner du 52 minutter uten et kjedelig øyeblikk. Er det for tidlig å kåre årets debutanter?
Karakter: 5+

Etter en ambient intro som klinger av ominøs etterklang, åpner ballet med Vine: Destroyer of the World. Jeg oppfatter de første par låtene som noe generiske, da de underliggende stemningene bruker litt tid på å komme som onde ånder ut av dvalen og omslutte lytteren. Stemningene er ondartede, og skiva kommer seg gradvis. Innslag av ren vokal i viking-korende stil forekommer i Asmoday: The Impure Archangel, og gir assosiasjoner til folk/black av typen Gandreid. Det er likevel med Purson: Matter and Spirit at skiva virkelig finner seg til rette i øregangenes øko-system. Albumets ni låter etter den innledende introen viser seg å være fullt på bølgelengde med mine sonisk sanselige reseptorer. Selv om Ars Goetia bruker litt tid på å sveive seg i gang for alvor, har den nok låter å gå på til å etterlate et godt inntrykk.

Jeg har sansen for stilarten, og bandets materiale holder mål. Jeg har imidlertid hørt tilsvarende et hakk bedre implementert. Utførelsen blir alt-i-alt en anelse likelydende, selv om hver enkelt låt har nok intern variasjon. Lyden er adekvat upolert. Litt grus i blanderen skader ikke, men noe bedre miks og mer dynamisk produksjon hadde ikke skadet. Vokalen ligger i overkant langt fram i lydbildet, og komprimeringen er uheldig. Musikken har pussig nok et ganske luftig og rungende uttrykk som forhindrer full katastrofe til tross for murveggs-produksjonen på bare DR4, hvor tre av låtene ligger helt nede på DR3. De mest stemningsfulle gitarene låter faktisk meget bra, mens trommene kan bli ugunstig intense.
Apropos intensitet. På sitt mest intense, i låta Zagan: The Alchemist får musikken en kaotisk dissonant følelse av Imperial Triumphant. Absolutt ingenting galt i det, selv om det skaper litt kontrast til den øvrige mektige okkulte suggesjonen.

Infernal Angels fortid kan jeg ikke uttale meg om, men Ars Goetia bærer bud om et band verdt å holde et øye med. Som karakteren antyder, er dette gode greier som kan anbefales, om enn med noe rusk å melde.
Karakter: 4-

Se videoen til Belial: The Deceiver.

Thron leverer en god selvtitulert debut som bidrar til å holde flammen i live, men de overtar ikke stafettpinnen riktig ennå. Til det er det for mange som kniver om beinet. Stilen er velkjent, og Thron tar nok ikke helt pusten fra eksisterende genre-kjennere. De kan på sitt beste kanskje forårsake økt puls og moderat hyperventilasjon. Karene har konstruert åtte gode låter med dyster-diabolsk stemning som er lett å sette pris på.

Skiva er velspilt og gjennomført velskrevet uten å bli plagierende på noen måte. Thron er et ferskt tilskudd med anonyme medlemmer, så deres erfaring vet jeg intet om. De kan ihvertfall kunsten å skrive egne låter, samt videreformidle dem problemfritt på sine respektive instrumenter. Musikken innehar nok kompleksitet til å by på en interessant orgie av virvlende riffing og god tromming, uten å bli påtatt intrikat. Dette er et ærlig forsøk på å avsløre en satanisk hensikt med et sadistisk melodisk smil, og et vellykket sådan. Produksjonen er adekvat rødglødende, som om helvetes flammer allerede har begynt å tære på sakristiet.
Jeg har nok hørt litt for mye i samme gate til å bli aldeles henrykt, men for fans av melodi-basert ominøs black metal vil ikke disse 40 minuttene være noe bomkjøp. Jeg trives meget godt med Thron.
Karakter: 4+

I tillegg til full stream nedenfor, kan du også se videoen til Purified in Fire.