Eimen av undergrunn skinner klart igjennom når trioen går til krig, bevæpnet med 55 minutter black metal med krigersk gemytt. Det er likevel et luftig preg over musikken, langt fra så kompakt og massivt som enkelte svenske artsfrender, og karene inkorporerer noe melodi i riffene. Stilen er altså mer i tråd med Mörk Gryning enn Marduk, uten sammenligning forøvrig. Khaospath er heller ikke på nivå med noen av dem enn så lenge.
At det dufter av undergrunn indikerer nemlig dessverre ikke bare at det låter sultent og vitalt, men også at det låter nokså spinkelt og uferdig av bandets andre fullengder.

Låtskrivingen har potensiale, men forblir enn så lenge tildels generisk. Selve materialet er likevel ikke det største problemet. Problemet er at lyden er underprodusert på en måte som leder oppmerksomheten mot det faktum at dette er en gjeng nybegynnere, for å si det brutalt ærlig. Med profesjonell lyd og en sadistisk produsent som ikke aksepterer noe annet enn det beste, betalt med blod og tårer, ville de verste skjønnhetsfeil vært luket ut eller dekket over, og musikkens bedre aspekter vært belyst.
Det høres selvfølgelig negativt ut, men ekte svartmetall-fans er gjerne negative og skeptiske av natur, så det er ingen vits i å legge to fingre imellom. Å unnskylde seg for å være ærlig ville uansett vært å skyte seg i foten for en som avhenger av en viss mengde troverdighet for ikke å ende opp med å snakke til seg selv, og det å angre, generelt, er ikke akseptabelt i de kretser som har en ektefølt interesse av kølsvart faenskap.

Vokalen klorer ganske greit ifra seg, men hadde ikke hatt vondt å låte litt mer diabolsk. Gitarspillinga er ålreit, men gitaren låter rimelig tynt og avrundet, mens trommene føles litt lave i mixen. Det skal sies at det hjelper på å øke volumet ut over naboens smertegrensen for å få Khaospaths iboende trøkk til å komme bedre til sin rett.

Som en kaldblodig og gretten svartmetall-fan forbeholder jeg meg retten til å hevde at ...for the Devil Speaks the Truth ikke hevder seg over terskelen for anbefaling. Som noe mer velvillig skribent skal det likevel sies at skiva har riff og momenter som lar seg høre igjen, og at skiva gradvis vokser i kvalitet. Bandets viser også en vilje som føles urokkelig. Jeg gir gjerne Khaospath en ny sjanse ved neste anledning, for jeg har god tro på bandets iboende potensiale. For å hevde seg i konkurransen kreves derimot litt mer egenart, noe sterkere riff og viktigst av alt: jevnere lyd med bedre trøkk.

Knappe timen med rett-i-trynet black metal ville blitt drøyt, noe Khaospath selv synes å være enige i. Best er bandet når de byr på dystert drømmende stemninger, som i Lunacy Triumpant, for ikke å glemme når de utforsker grensene og beveger seg utenfor boksen. Avslutningen på A Blade at the Edge of Sanity skaper for eksempel litt dynamikk i et statisk uttrykk, mens Oraculum Strigoi skiller seg ut på sjarmerende vis med meget god bruk av renvokal og adekvat synth. A Blade... skal sies å treffe en nerve også når den lirer av seg tradisjonell nordisk svartmetall. Avslutningslåta Ravens Downfall bidrar med dyster stemning, robuste renvokal og albumets mest snerrende svartvokal. Kontrasten fra skivas start er stor, for den ti minutter lange låta grenser til det suverene.

Dersom mer av materialet (og ikke minst lyden) var på høyde med det siste trekløveret ville karakteren også vært sterkere, for etter ti runder er dette definitivt på grensen til “bra”. Den første halvtimen er ikke så alt for spennende, bortsett fra ...Blade..., men de siste 20 minuttene er slettes ikke verst. Ikke så galt at det ikke er godt for noe, altså. Med bedre lyd er jeg sikker på at ...for the Devil Speaks the Truth i sin helhet hadde vært betraktelig mer vellykket. Gjør deg selv en tjeneste, og hør spor nummer ni, Ravens Downfall, låta Quorthon aldri fikk skrevet.
Karakter: 3+

Akkurat hva ved låten som gir meg en fornemmelse av mørke diker og trange streder (smau/smug, veiter) kan jeg ikke helt svare på. Jeg har et forholdsvis godt kjennskap til Bjørgvins lokale og interne kultur, avgrenset av omlag syv fjell, uten egentlig å ha hørt noe tilsvarende. Musikken formidler en usminket essens av regn, sur vind og tung hverdag i fattige kår før elektrisitet og vannklosett gjorde sitt inntog, og minner på mange måter om en semi-svart avart av Seigmen.

Derifra tar musikken en vending lengre bak i tid, uten at jeg klarer å tidfeste dens ånd nøyaktig. Vi skal nok ikke helt tilbake til vikingtiden, der hvor Helheim begynte sin musikalske reise. Ihvertfall ikke til sammen type karakterer; staute viking-krigere i langbåter over Nordsjøen. Men kanskje skal vi til den eldre del av middelalderen. Det er angivelig runenes mystikk bandet har latt seg fenge og inspirere av i nåværende fase. Seigmen-assosiasjonene fordufter i alle fall.

landawarijaR har et hedensk norrønt preg, men med sterkere atmosfære av naturen. Noe som forsterkes av bruken av pauker og horn, som har blitt et fast innslag i inneværende tiår. Røttene har aner fra en tid da løvtrær som bjørk, eik, osp og alm dominerte. De evinnelige sitkagranene som skjuler fløyfjellet i disse dager eksisterte ikke engang for litt over hundre år siden. Greit, det var en digresjon.

Musikken veksler blant annet mellom værbitt motstand med en tydelig profil av svarte tagger, og vakre melankolske melodier med sørgmodig koring, som i tittellåten, eller smittsomme refreng, som i Baklengs mot intet. Musikken er ganske stillferdig, som et doomsk soundtrack til sjamanen som sanker ingredienser, på lik linje med en keltisk druide, og risper magiske runer som senere synges til runebommens monotone gjenlyd. Det er, kan hende, en elendig forklaring, men det sier litt om de halvveis drømmende stemningene landawarijaR formidler. Musikalske er det dog lite Wardruna og noe mer progga Enslaved å spore. Det er forholdsvis mye bruk av vibrato (eller tremolo) på gitaren, og noe tilsvarende i bassen, noe som gir en vag laid-back stoner følelse, og en egenartet spiss på albumet.
Gjestevokalister kan også nevnes i en bisetning. Blant de fem inviterte, er Pehr Skjoldhammer fra Alfahanne, med sin svenske røst, den som skiller seg mest ut. Bandets produsent har også lånt bort stemmen, mens de tre resterende navnene ikke sier meg så mye.

Det neste du trenger å få rede på er hvor god skiva er. Jeg innbiller meg at landawarijaR er ei veldig individuell skive. Den er trolig hverken elsk eller hat, men hvor i lendet imellom du vil plassere den, kan bare du svare på. Jeg finner personlig de behagelige melodiene og den relativt trolske stemningen både fornøyelig og en anelse hypnotiserende, men ikke sterke nok til å vekke uhildet begeistring. Skiva er mindre sprikende enn forgjengeren, noe som gir et jevnere driv. Jeg tror denne egner seg godt til å roe ned og kjenne at pulsen senker seg sammen med kveldsmørket. Behagelig. Bedagelig. Fin skive, uten tvil.

Lyden er det selvfølgelig ikke noe å pirke på. Som sist er skiva spilt inn i Conclave... med Black Hole Generators Bjørnar Nilsen og mastret av Enslaveds Herbrand Larsen. Lyden er igjen av et frodig organisk slaget, noe som passer musikken godt. Den fyldige bassen er markant, men ikke dominant. Et greit dynamisk spekter på DR7 gjør også nytten da musikken ikke er spesielt intens.

CDen kommer med to video-singler. Baklengs mot intet kan du allerede sjekke ut på nett, mens videoen til Ymr ikke er publisert foreløpig. Skiva i sin helhet hører du nedenfor.
Karakter: 4+

Berømte navn som Sherlock Holmes og Jack the Ripper kan også anvendes til å fremkalle assosiasjoner til denne tidsperiode, og vil trolig gjøre en bedre jobb med å plante de rette mentale bilder. Vi befinner oss altså på slutten av 1800-tallet.

Speak Not Of The Laudanum Quandary, eller “snakk ei om opiums-vinens dilemma”, er en tragedie i syv akter som tegner et brutalt bilde av det britiske imperiums mørkere sider. Lyrikken setter søkelys på fattigdom, rusmisbruk, forurensning, sykdom, selvmord, lange knallharde arbeidsdager med mer fysisk slitasje enn penger som lønn for strevet, og annen nød og misère i Londons gater. Alt mens eliten bruker penger på seg selv og den evinnelige arrogante imperialistiske kolonisering av fremmede land. Akkurat hvor handlingen er satt skal jeg ikke si for sikkert, men London passer vel beskrivelsen bra.

Ashenspire, som har vokst til en kvartett, befinner seg i noenlunde samme musikalske gate som Winterhordes Maestro, hva for genre den enn måtte tilhøre. Ashenspire har et gotisk anstrøk, men er ikke like symfonisk som Maestro, og ei heller like melodisk, mangfoldig og “gjøgler-aktig schizofren”, men heller mer preget av amper negativitet. La oss kalle det progressiv melodisk ekstremmetall med gripende dramatiske stemninger og et anstrøk av avantgarde.
Foruten nevnte likheter, finnes det ikke mye som minner meg om dette verk. Små flyktige assosiasjoner til noen av The Vision Bleaks autentiske stemninger fra tiden som svant bak horisonten blander seg med fransk absint-tåke. A Forest of Stars unike tilnærming nevnes i presseskrivet, og ja, de har også noe av den samme maniske atmosfæren over seg, selv om Ashenspire ikke er fullt så psykedeliske av natur.
Speak Not..., om enn mer strømlinjeformet enn Maestro, er langt fra monoton. Uttrykket er jevnere, men musikken er preget av flust med overganger og dramatiske grep. To elementer gir også musikken en uovertruffen signatur. Det ene er fela, som gnikkes på herlig organisk vis, så langt fra synthens kunstige reproduksjon. Nydelig! Det andre er vokalen. Inspirert av Devil Doll, benyttes en form for teatralsk snakkende renvokal. Tyskerne har selvfølgelig et ord for det også; sprechgesang. Vokalen framføres på klagende og frustrert, men ikke sytende vis. Stemmen dirrer av ektefølt indignasjon og harme i innlevelse over tingenes korrumperte og forkvaklede tilstand.

Speak Not Of The Laudanum Quandary er spilt inn og mikset av Greg Chandler fra Esoteric og Lychgate, og senere mastret av Brad Boatright i amerikanske Audiosiege. Lyden er naturlig varm, og skaper et forholdsvis autentisk inntrykk av å bivåne depresjon og fortvilelse i lyset fra stearinlys og en glødende koksovn. God dynamisk spennvidde på DR8 er også et gledelig bidrag til ellers god lyd.

Speak Not Of The Laudanum Quandary er en godt komponert og mesterlig utført skildring av hårde tider som kan anbefales på det varmeste til fans av nevnte referanser. Især de som synes beskrivelsen låter fascinerende.
Karakter: 5

Nedenfor strømmes kun én låt, men sjekk gjerne ut resten på Noisey, hvor forhånds-premieren til og med er prydet med noe så uvanlig, men respektabelt som en god personlig beskrivelse.

Musikalsk framstår Shaarimoth som en kaos-gnostisk kult. Rent teknisk befinner de seg i dødsmetall-sjangeren, med dugelig innlemming av svovelholdig svart stemning. Karenes ekstremmetall preges dog sterkt av spirituelle seremonier når et storslått okkult verk åpenbarer seg. Å beskrive et slikt verk med ord er dømt til å feile. Å beskrive musikk skriftlig vil aldri kunne erstatte den soniske opplevelsen, men forsøket føles ekstra fåfengt i tilfeller som nettopp Temple of the Adversarial Fire.
Korte melodilinjer, pakket i rituelle kutte-kleder, møter ofte sin skjebne og ofres på diversitetens alter. Nye rytmer og skiftende riff i et rungende inferno av lagvis galskap ligger som et lappeteppe av vått løv, men avdekker sine hemmeligheter bit for bit. Når du tror du har snudd hver en stein og frarøvet albumet alle dess hieroglyfiske aspekter, dukker likevel nye detaljer opp som spindelvev i hjørnet. Musikken har dette noe ved seg, dette magiske krydder av malurt som er så vanskelig å sette fingeren på, men som gjør hver lytt til en utenomjordisk opplevelse.

Shaarimoths okkultisme er av en annen type enn den form Necros Christos forkynner, selv om likheter eksisterer. Det er noe fremmedartet og mystisk over Shaarimoths tilnærming. Med en smakfull mengde dommedags-basuner blir uttrykket like majestetisk som Behemoth. Lyd og råskap er samtidig illevarslende og grovkornet som Cultes des Ghoules, musikkens vitale vesen er eksotisk som Acherontas, og det okkulte har et seremonielt preg på linje med Schammasch. Det er en Hellenisk eim av Rotting Christ å spore her og der, som i låta Harba Di Ash'mdai, og den rabiate spirituell stilen kan sammenlignes med aktører som Putrisect, Serpents Lair og Mephorash. Vokalen i Lord of Putrefaction har spesielt sterke vibber av Cultes des Ghoules.
At heksegryta Temple of the Adversarial Fire har velkjente elementer spiller liten rolle så lenge det beste av det beste er blandet til en velkomponert og godt krydret lapskaus. En lapskaus som føles som en malstrøm av magma.
Full pott fordrer dog noe mer innovativ signatur.

Hvis denne mangelfulle beskrivelse gir en viss pekepinn, har jeg i det minste lyktes i å formidle en brøkdel av Temple of the Adversarial Fires essens. Dersom sjangeren tiltaler burde iveren etter å lytte til dette oppkvikkende og stimulerende verk med egne ører være vekket. I så fall er min jobb her gjort. Jeg trekker meg langsomt tilbake og fordufter i skyggene, mens jeg overlater deg til Shaarimoths Temple of the Adversarial Fire.
Karakter: 5+

Hadde jeg sammenlignet med ekte svartmetall selv, hadde skiva falt igjennom som overpolert og tilgjengelig, men Balfor spiller ikke ren black metal.
Bandet spiller en form for mektig og lettere orkestral “melodisk svartmetall” med elementer fra dødsmetall, fyldig trøkk og viking-lignende stemninger. Litt beslektet med band som Keep of Kalessin, som de forøvrig minner mest om i låta Crimson Stronghold, men også med band som Amon Amarth og Necronomicon, da Balfor byr på bombastiske toner. Stemningene gir litt følelse av brennende pågangsmot i tråd med trauste vikinger, eller birkebeinere for den saks skyld. Vi snakker således ikke om tradisjonell svartmetall, men om en avrundet, smått symfonisk pagan-avart med inspirasjon fra Immortal og Einherjer kombinert med et episk tilsnitt.

Black Serpent Rising er ikke så melodiske at rene melodier dominerer i tradisjonell forståelse av ordet “melodi”, men synthen som ligger i bakgrunn maler underliggende majestetiske kor, mens gitar, trommer og vokal ligger og gløder med brennende entusiasme og heroisk kampmoral. Jeg var noe skeptisk til skiva til å begynne med. Det hele låt ålreit, men ikke desto mindre temmelig generisk. Når nyansene gradvis fester krokene i huden og border sjelen som griske pirater, er det tvert imot vanskelig å gi slipp.

Albumet har et noe mer melankolsk anstrøk enn forgjengeren. Fravær av like staute stemninger var nok med på å øke skepsisen, men den atmosfære som gradvis fester sitt klamme grep rundt strupen er nettopp det element som vokser til skivas mest solide styrke. Lyden er mer nedstemt, og vokalen mer innesluttet og motløs. Den er fortsatt sint, men ikke like krigersk, noe som kler stemningen. Lyden er fortsatt fyldig og vel-produsert på grensen til det polert. Med andre ord nokså uegnet for ensporede nekro-puritanere. For mer allsidige ekstrem-metallere som setter pris på kvalitet uansett hvor i de mangefasetterte landskap et band har ankret opp, anbefaler jeg en lytt eller flere. For ordens skyld; det er ingenting galt i å være ensporet eller å ha annen smak, jeg prøver bare å sile ut den mest sannsynlige målgruppen, og konstatere at Balfor har kvaliteter som garantert vil treffe mange av disse.
Karakter: 5

Se en fire minutter låt-for-låt trailer dersom du vil danne et hurtig inntrykk.

Bandet består av fire karer uten bemerkelsesverdig bakgrunn, men selv om det ikke mye sensasjons-preg å melde om, er debuten såpass solid at det er spektakulært nok i seg selv. For ordens skyld må det nevnes at det ikke er voldsomme likheter med Morbid Angel her, men hvis du ble skuffet av Illud Divinum Insanus, betyr det at du liker ekte death metal, og i så fall burde Maze Of Sothoth appellere. Italienerne har mer til felles med Hour of Penance og Hate Eternal i så måte.

Etter knapt to minutter med lave frekvenser braker det løst med heftige riff av passe intrikat teknisk kaliber. Dette er dog ikke dødsmetall med full fokus på teknisk briljans. Det er kompromissløs og knallhard draps-metall som fyres av som varmesøkende missiler i retning av lytterens kranium. Gitarene er tilsynelatende over alt i frekvensspekteret, mens vokalen er ned i kjelleren og vikarierer for bassisten. Nevnte bassist er tilstede, men ikke alltid like synlig (eller lydelig) inne i virvaret av et frapperende skypumpe-utbrudd. Især ikke uten dedikert subwoofer til å framheve de nedre regioner av buldrende audio. Trommene går som torpedopropeller, om enn ikke i like jevn rytme, og farten på det mangfoldige batteri-skurtreskeverket er beundringsverdig.

Lyden er full av fandenivoldsk trøkk, akkurat som musikken, og låtene er tøffe. Musikken ligger ganske tett opp mot grensen til subsjangeren brutal dødsmetall, uten å krysse territorium fullstendig. Soul Demise blir aldri en overdrevent skramlende kakofoni. Musikken er ikke hverken original eller musikalsk raffinert, men låter, framføring og lyd gjør skiva til en saftig, høyoktans dødsinjeksjon. Maze Of Sothoth er et band å bemerke seg for fans av den slags.
Karakter: 4+