Når to band slår sammen to eksisterende demoer eller EPer, som for eksempel Satyricon/Enslaved eller Emperor/ Enslaved splittene, er det naturlig å beholde begge de opprinnelige navn. Men når to band skriver musikk eksklusivt for en samlet splitt, må det vel gå an å enes om én tittel på denne ene utgivelse. Det er en digresjon, men også noe jeg personlig finner smått irriterende. Nok om det.

Lengden på Somewhere Sadness Wanders / Schnee (IV) er på mer enn godkjent fullengder-nivå, idet begge band benytter ca 20 minutter. Drudkh fordeler sin tilmålte tid på to låter, mens Paysage d'Hiver bruker opp tiden på én enkelt låt.

All Shades of Silence heter ukrainernes første låt, som varer i 13 minutter. Den er av det tredelte slaget, hvor de første fem minuttene fremviser hurtig og intenst driv med melodiske overtoner, før et stillferdig, ambient midtparti kløyver låta. Etter nye fire minutter, endrer musikken igjen karakter. De siste fire minuttene har et mer progressivt strukturert uttrykk, og selv om den midterste biten kan bli litt lang, synes jeg låtas helhet fungerer bra, og skiller seg litt ut.

The Night Walks Towards Her Throne varer i åtte minutter, og gjestes på vokal av Chris Naughton fra Winterfylleth. Låta har et litt mer rett fram midtempo preg med atmosfæriske undertoner i ellers nokså stakkato svart'isk metall. Gitarlyden gir låta et litt folklorisk tilsnitt og litt ekstra liv, men den appellerer ellers ikke like mye.

Paysage d'Hiver består utelukkende av Wintherr, også kjent som Wroth i Darkspace. Enmannsbandet har vært aktivt i 20 år, har sluppet ti demoer og deltatt på tre splitter, denne inkludert.
Låta Schnee IV er kald og monoton som en snøstorm i arktiske strøk. Litt endring finnes dog gjennom låtas ekspedisjon i isødet. Væromslag forekommer i riff og rytmikk. Låta blander en ambient fornemmelse med iskald piggtrå, og får meg til å tenke på Earth and Pillars. Låta har en viss suggerende stemning, men ikke forvent finesser og sinnrik substans. At den avslutter med lyden av bitende nordavind er helt på sin plass.

Jeg hadde virkelig sansen for NightQueen, til tross for et par småting å pirke på. Et noe uferdig uttrykk og så vidt litt sprikende retning, var egenskaper som hang som truende skyer over EPen. Noe skybrudd kom dog aldri, og Voodus seilte stolt i land til jubel fra de frammøtte.

Med Serpent, Seducer, Saviour, har bandet tilsynelatende lagt i hardtrening og brukt de to årene på å finpusse både melodilinjer, struktur, teknikk og lyd ned til minste detalj. Slik kan det ihvertfall virke, for bandet fremstår som i ny ham. Enhver antydning til et ferskt band i utvikling er en saga blott. Kvartetten med den fortsatt stabile besetningen byr på to solide låter. Den ene lengre enn den andre.

Path of Hekate åpner dystert og illevarslende, og fortsetter med det selv når trommene innbyr til vuggende hoder og headbanging. Den faretruende atmosfæren slipper heller ikke taket når skjærende raspe-vokal kutter igjennom. Låtas mektige men alarmerende uttrykk gir assosiasjoner til helvetes haller, hvor Satan selv ønsker velkommen til evig pinsel.

Der Path of Hekate “bare” varer i sju minutter, holder Flesh into Spirit stand i tretten. Denne er like god som den forrige, og ikke minst like suggerende.

Ikke en ny fullengder, som jeg hadde forventet, men med knallfett materiale og gromlyd fra Necromorbus Studios, låter det likevel akkurat så fullkomment som jeg hadde våget å håpet på!

EP er ute på vinyl, og vil etterhvert også bli gjort tilgjengelig på CD sammen med NightQueen.
Alt tyder også på at neste utgivelse blir den første (og i mine øyne etterlengtede) fullengderen siden navneskiftet.

Jeg gikk glipp av debuten til Howls of Ebb, denne besynderlige duoen fra San Francisco. Til gjengjeld ble både EPen The Marrow Veil og det påfølgende albumet Cursus Impasse: The Pendlomic Vows omtalt.

Som vanlig tar det tid å tvinge deres sære unoter inn i hodet. Deres eklektiske, tildels doomske, men likevel kakofoniske avantgarde-univers, utgjør denne gang et kvarter. Tre låter truer med å drive meg til vanvidd. Og jeg håper de lykkes. Kanskje vil det få stemmene i hodet til å ebbe ut?

Jeg har tidligere omtalt Howls of Ebb som en hypnotisk blanding av Gorguts og Mr Bungle, og har vel strengt tatt ikke noe nytt å komme med. Encyclopaedia Metallum hevder at bendet er oppløst, men det er ikke jeg informert om. With Gangrene Edges indikerer forhåpentligvis at bandet lever i verste velgående, og at de kommer til å fortsette å forsure atmosfæren med abstrakt psykotisk oppgulp i uoverkommelig framtid.

Når du trodde du hadde fått nok, øker Khthoniik Cerviiks innsatsen. Basert på introen, presenteres Voiidwarp som Prozac, men det er falsk markedsføring, for musikken roer ikke nervene, men forårsaker heller uro, angst og schizofrene vrangforestillinger. Bandet er ikke like doomske som sine partnere på denne splitten. Den tyske trioen representerer intens psykofarma med kunstige og omstridte tilsetningsstoffer. Om ikke annet, vil de ukjente ingrediensene med de etter alle solemerker helseskadelige bivirkningen garantert setter inn nådestøtet.

Den tyske trioen har holdt på siden 2013. Deres tredje demo, Heptaëdrone, var i beste fall lovende. Det var derimot med den påfølgende fullengderen SeroLogiikal Scars (Vertex of Dementiia) at bandet for alvor fikk frem sitt potensiale.

Tre av de fem sporene tikker inn på beskjedne 3:42. Til sammen. Disse ambiente lyd-kollasjene er trolig bare der for å la angsten feste grepet mellom de mer utstuderte psykologiske skrustikkene. Det er disse som for alvor viser hvilket sonisk terrorvåpen Khthoniik Cerviiks har utviklet seg til.

Howls of Ebb leverer mer enn akseptabelt i denne omgang, men hvis dette var en konkurranse, ville nok de tyske psykopat-jævlene tatt hjem gullet i denne omgang. Har du ditt sårbare vett og dine skjøre nerver kjær, bør du uansett søke dekning og holde god avstand.

With Gangrene Edges & Voiidwarp ble først sluppet digitalt av Iron Bonehead Productions i juli, før samme label slapp splitten på 12" vinyl for en måned siden. Nå er den også tilgjengelig på CD i digisleeve-forpakning via I, Voidhanger Records.