Etter introen Exeunt, braker Lex Talionis løs med okkult frenetisk rabalder, hvor det stemningsfulle midtpartiet ca ett minutt ut i låta blir et høydepunkt. Semper Excelcius bringer dystre og ondskapsfulle toner, som fra et infamt ritual, og overgår i mine ører forrige låt.

Bandet avslutter med 9 minutter lange Sphinx en cover-låt av tyske Poison, hentet fra deres kritikerroste kult-klassiker Into the Abyss, først gitt ut som demo i 1987, og deretter som fullengder i 1992. Jeg stoler aldri helt på YouTube som kilde til sammenligning av audio-kvalitet, men Oraculum forsyner låta med en helt annen rungende trøkk enn hva tilfellet er med de versjoner jeg finner på YouTube.

Chilenerne leverer igjen en god utgivelse med rikelige detaljer i instrumenteringen. Lyden har som sist svært kledelig ekko, som forsterker det okkulte preget. Jeg er usikker på om materialet er like godt som sist, men etter litt sammenligning finner jeg at Always Higher og Sorcery of the Damned tross alt er nokså jevne med en neglisjerbar margin.

Igjen avstår jeg fra å definere EPen som obligatorisk, samtidig som den utvilsomt er god. Som sist snakker vi dødelig rituell metall som drypper av tjæresvart stemning, og da vet du best selv om du kan forbigå denne i stillhet, eller om tomrommet i samlingen vil fortære din sjel.

Begravelsesagentene, nå med to originalmedlemmer i rekkene, er likevel drevne i faget, og de har sluppet to skiver siden comebacket, i tillegg til denne og en tidligere EP. Paradox of Existence består av fire låter, og tikker inn på knapt 19 minutter.

Finnene spiller dødsmetall med trøkk, og legger inn rikelig med suggerende groove og stemning. Noe som forhindrer kjedelige momenter fra å finne sted. Fra dystre forvarsel, via illevarslende trusler, til vold med stump gjenstand, leverer finnene solid dødsmetall. Selv om man naturlig nok har hørt genre gjort bedre, ville det vært en langt mer omstendelig jobb å redegjøre for alle tilfeller av mindre givende stunder i dødens nærvær. Denne eksekusjons-pelotongen skyter med skarp, og gjør henrettelsen til en minneverdig affære jeg mer enn gjerne tar en reprise av. Paradox of Existence er dermed svært lett å anbefale til dødens disipler.

Bandet trenger ingen introduksjon, og låtene burde i stor grad være av velkjent kaliber. Lyd og gjennomføring er selvfølgelig også av forventet høy kvalitet. Jeg geleider deg derfor ikke gjennom Under Cöver, men slippet deg heller løs til å gå gjennom låt-materialet på egenhånd.
Årstallene i parentes er innspillingsår.

01. Breaking the Law (Judas Priest) (2008)
02. God Save the Queen (Sex Pistols) (2000)
03. Heroes (David Bowie) (2015)
04. Starstruck (Rainbow) (2014)
05. Cat Scratch Fever (Ted Nugent) (1992)
06. Jumpin’ Jack Flash (Rolling Stones) (2001)
07. Sympathy for the Devil (Rolling Stones) (2015)
08. Hellraiser (Ozzy Osbourne) (1992)
09. Rockaway Beach (The Ramones) (2002)
10. Shoot 'Em Down (Twisted Sister) (2001)
11. Whiplash (Metallica) (2005)

Her burde nok noen og enhver være i stand til å finne sine favoritter. Motörhead-fans har nok likevel de fleste av disse innspillingen i en eller annen form allerede, selv om det finnes én uutgitt låt blant materialet. Heroes ble spilt inn som hyllest til David Bowie kort tid før Lemmy gikk bort bare tretten dager før også Bowie utåndet. Nå finnes dette i alle fall samlet og tilgjengelig på CD, LP og i digitale formater.

Utvalget av låter er opplagt blant de mer kjente låter bandet har covret, og fremstår således som en “best of” eller “greatest hits”. Man kan saktens irritere seg over at man sånn sett har ødslet vekk denne muligheten til å samle alle Motörheads coverlåter. Utgivelsen blir dermed uvegerlig en tanke unødvendig, og trenger du ikke Under Cöver, så styrer du unna og later (etter beste evne) som om utgivelsen aldri fant sted. Tar man Under Cöver for hva det er, så er det en enkel samling gode låter som kombinerer rock, pønk og metall slik bare Motörhead var istand til.

Personlig har jeg ingen innvendinger så lenge bandet skriver solid materiale som står stødig på egne ben. Og dersom Watain ikke returnerer til forhenværende allmenntilstand og forfatning etter smått skuffende The Wild Hunt, kan verden uansett være tjent med en arvtager.

Gitarist C.S. fra Graveyard, som nylig har sluttet i Morbid Flesh, er den som skriver musikken, mens bassist A.T. hjelper til med lyrikken. Vokalist A.K. leverer forkvaklet furore, hjulpet av gjestevokalist NSK fra Teitanblood og Ofermod på låta Sister of Sleep, mens trommis J.F. fra Cruciamentum og Ered sørger for stødig rytmikk. Kildene spriker imidlertid vedrørende hvorvidt live-gitarist P.K. deltar på EPen.

Som sist er musikken spilt inn i Moontower Studios og mastret av Cruciamentums Dan Lowndes, og som sist slippes vinyl-utgaven via Me Saco Un Ojo Records. Det skjer i oktober. Lyden er noe mer avrundet og umiddelbar enn på debuten, der den runger på behagelig, drømmende og suggerende vis. Dynamikken har riktignok sunket flere hakk fra DR12 til DR9, men det er fortsatt meget bra.

Ellers følger oppskriften det samme grunnkonsept, med hypnotisk virkning gjennom adekvat variasjon via kløktig instrumentering som fester sine mothaker og haler deg med til hinsiden. Følelsen av å forlate sitt legeme og reise i det astrale plan er om mulig sterkere enn på Shrines Of The Void.

Infamata varer i 27,5 minutter, og når sitt crescendo med den ni minutter lange Sister Of Sleep. Det ti skunder lange partiet fra 4:09 minner ganske mye om noe av Watain. Det samme kan sies om noen få og korte gitarlinjer i A Dying Sun, uten at jeg legger noe idet utover å ha nevnt det. Vi snakker selvfølgelig ikke plagiat. Hvis vi snur på flisa og setter det i et annet svart lys, vil jeg si det etterlater mye svart metall med et lignende uttrykk, men med andre riff m.m. Noe som kan vitne om hederlig kreativitet.

Sheidim leverer knall-solid profan svartmetall, og Infamata er et must for fans av såvel spanjolene som svenskene.