Symbol Of Domination&Ira Militias Prod., 26.06.17
Franske Cult Of The Horns ble startet i 2013 av N. og eneste gjenværende originalmedlem, Mephisto. De to virker å være bakmennene for Ira Militias som Satanaths datterselskap S.o.D. gir ut denne førsteskiva med.
Enmannskulten spiller death/black med et nokså primitivt, okkult og rått preg. Mephisto har overlatt trommene til Naja-Atra, som hamrer i flere mindre kjente svartmetall-konstellasjoner, men som også håndterer brutal deathrash i ett band. Mannen kan spikre fast kjortel-kledde fanatikere til deres kors hvor og når det måtte være, og Mephisto vrenger både strenger og strupe.
Det tok noen runder før denne satt, men når 'an satt, så satt'an. (Eller sat'an som det heter på nynorsk.)
Skiva begynner med et utdrag fra John F. Kennedys tale “The President and the Press” (1961) satt til stemningsskapende orkestral “filmmusikk” med overtoner av militant brass. Presidentens advarende ord om konspirasjoner og overhengende fare setter en foruroligende tone når tatt litt ut av sammenheng. Men det passer Chapter I - Domination bra, for Cult Of The Horns tufter sitt virke på å så frykt, mistro og harme. Jeg har en mistanke om at den behornede kulten ernærer seg av de samme negative energier som de sår, omtrent som man kan livnærer seg på egen-dyrkede grønnsaker, eller skjulte bakmenn med makt kan benytte den frykt de selv skaper til å rettferdiggjøre sitt hemmelighetskremmeri. Men det er bare en konspirasjonsteori fra min side.
Gjennom låter med titler som Mass Destruction Supremacy, World Conspiracy og Domination leveres knusende, brutal og negativt ladd aggresjon. En oppvisning i hat og sinne med voldsomt hissig riffing, vokal og rytmikk med røtter i Morbid Angel, en dæsj av Marduk og et hint av forrykt thrash. Deretter maner bandet til opprør og opptøyer gjennom Revolts (The Final Uprising), som avslutter med sampler av støyende folkemengder i bakgrunn. Bandets fete driv, og mengden detaljer i kombinasjon med dusinvis av tøffe og minevennlige riff skiller denne nokså ukjente franskmannen fra mange av de som med vekslende hell forsøker seg på det samme.
Betrayal og Divide & Conquer bruker begge noen sekunder på å bygge opp en illevarslende stemning før mer kaos og voldelige tumulter igjen slår mot lytteren i heftige dønninger. Den sistnevnte med sampler av ord fra dokumentaren Zeitgeist, med en monolog av Jordan Maxwell, ikke spesielt godt kjent og nokså kontroversiell filosof og forfatter som stiller spørsmål ved religioners opphav og er nærmest usunt besatt av tanker om blant annet hemmelige brorskap og suspekte allianser. Dette er igjen er med på å tømme bensin på bålet hva frykt og mistenksomhet angår.
Med Worship of the Idol og Eradication blir det mye øs og pøs, noe som dessverre går litt ut over den alarmerende atmosfæren deler av skiva gir. Outro - A New Order... søker å gjøre det godt igjen med “I'm mad as hell”-monologen fra filmen Network (1976).
Chapter I - Domination er ei skive som nesten lykkes med å spre panikk ved å innprente teorier om komplott og sammensvergelser i lytternes sinn, men som ved sine manisk rasende tirader løsriver lytteren fra den hypnotiske manipulasjonen. Det forhindrer ikke musikken fra å være blant det bedre som sortfarget dødsmetall har å by på. Ikke fullt ut fremragende, men så langt over gjennomsnittet gjennomført at jeg føler at høyeste gradering best reflekterer kvaliteten. Cult Of The Horns er et navn å merke seg for fans av old school ekstremmetall levert med vitalitet og overbevisning.
