Selvutgitt, 22.02.17
I februar slapp fire profilerte band - band som tråler de mer spirituell svarte hav - en rundt 40 minutter lang splitt sammen. Abigor fra Østerrike slapp sin første skive i 1994, og det irriterer meg at jeg ikke kjenner deres diskografi bedre enn hva jeg gjør.
Amerikanske Nightbringer og greske Thy Darkened Shade har begge vært aktive siden 1999, selv om det tok begge rundt ti år å få ut første skive.
Svenske Mortuus ble til i 2003, men rakk å debutere før de to sistnevnte konstellasjoner.
Snarere enn fire løsrevne låter med ulikt lydbilde fra fire nærmest tilfeldige band med forskjellige uttrykk, får vi fire låter med en større helhetlig sammenheng enn på splitter flest. Og låtene bærer ikke andre titler enn de respektive bands navn.
Abigor fortsetter i kjent stil fra forrige skive, Leytmotif Luzifer. Musikkens progresjon gjennom tolv minutter er svevende, men bisarr og uhyggelig, som et langtekkelig mareritt ute av kontroll. Låta har mange ulike bestanddeler og virkemidler som smelter sammen til en eksentrisk helhet og et abstrakt men nydelig kunstverk av et musikkstykke.
Å ramse opp ingredienser blir bare feil. Abigor har et dynamisk spekter på DR10, noe som skaper gode kontraster blant de dempede og rungende lydene i katakomben.
Overgangen til Nightbringers bidrag er fullstendig glidende og sømløs. Bandet har blitt lovprist av undertegnede i forbindelse med sine to siste skiver, Ego Dominus Tuus og Terra Damnata. Bandet fortsetter ferden i seremonielle landskap med lett orkestralt krydder og en dulgt stemning av kryptisk hemmelighetskremmeri.
Etter omlag åtte minutter følger Thy Darkened Shade med ytterligere ti minutter som tilskudd til denne virvlende dissonante seanse. Andreskiva Liber Lvcifer I var mitt første møte med dem, og ga et svært positivt førsteinntrykk. Deres bidrag her er fartsfylt og svimlende. Hva slags hallusinogene stoffer som er i omløp i denne kjetterske seremoni, utført av fire kuttekledde yppersteprester, er ikke godt å si, men vi er tydeligvis inne i et slags kaotisk psykedelisk klimaks i denne febrile vals.
Umerkelig glir musikken over i siste bidrag. Mortuus åpner rolig, og spiller på de samme tematiske strenger.
Også dette er et band som tidligere har gjort et sterkt inntrykk. Bandet har sluppet to skiver, og den siste av disse, Grape of the Vine, er et suggererende mesterverk innen stemningsfull, uhyggelig og obskur svart metall. Bandet skuffer heller ikke denne gang, men tar del i dette lyssky ritualet med glødende luciferiansk iver. Deres oppgave er å bringe seansen til sin konklusjon, noe de gjør ved å trappe ned de flyktige stemninger møysommelig, og lande den eteriske atmosfære som et fiktivt passasjerfly.
Dette er på ingen måte fire tilfeldig sammensatte låter. De fire utgjør en gjennomtenkt og mesterlig utført kvadrupelallianse. Dette samarbeidet vitner om band som ikke overlater noe til tilfeldighetene hva kunstneriske visjoner angår. Men splitten vitner ikke bare om integritet og profesjonell kompetanse. Den består i tillegg av hypnotiserende musikk i et kaleidoskopisk landskap fra en fremmedartet dimensjon. Mektig imponerende.
Lukk øynene og la deg trollbinde.
Hør albumet med alle avspillings-muligheter nedenfor.
Alle band byr på hele den digitale versjonen på sine respektive Bandcamp-sider. Der kan også mer av hvert bands katalog gås nærmere etter i sømmene. I tillegg kan fysiske versjoner skaffes fra fire respekterte undergrunns-selskaper.
Helter Skelter, 27.01.17
Jeg hopper litt bak i tid på listen over kortere utgivelser som for lengst burde vært omtalt.
Tidlig i år slapp bandene Malum og Insane Vesper fra henholdsvis Finland og Frankrike en splitt titulert Luciferian Dimensions. Presseskrivet oppga januar som tidspunkt, mens Metal-Archives insisterer på Mars. Ikke at det er viktig nok til at jeg akter å sløse kalorier på å undersøke årsaken nærmere.
Av de to, er det kun Insane Vesper jeg kjenner fra før. Deres forrige skive, Layil ble positivt mottatt i fjor.
Begge band spiller black metal og bidrar med tre låter og omlag 20 minutter hver, og finnene er først ut.
Malum har vært aktive siden 2013, og slapp sitt første album for et par år siden. Bandets låter preges av melankoli, mismot og eksistensiell mistilpasning, og framføres med tynn og skarp lyd. Grunnet de vemodige melodilinjene heller uttrykket mer mot atmosfærisk enn nekro. Malum omfavner likevel begge disse aspektene på inneværende splitt, noe som igjen gir deres svarte metall et preg av depresjon og smerte. Vokalens fandenivoldske stahet forhindrer likevel fortvilelse på randen av sammenbrudd, også kjent som DSBM. Innen siste låt øker også tempoet litt fra seigt og midtempo til småkjapt. I tillegg til variasjon, bidrar det også til å fremheve bandets iboende antagonisme.
Franskmennene har endret lydbildet siden sist. Som for å passe inn på Luciferian Dimensions, har de gått fra mørkt og rungende til skarpt og kvast, med mer raspende vokal enn sist. Også denne gjengen har litt melodi på lager. Disse gjengir stemninger av aversjoner og avsky. Bandets første låt går fra lange gitartoner til tremolo. Låtas siste halvdel behager meg særlig bra. Deres andre låt åpner mer nakent og primitivt. Den øker dog raskt i intensitet. Også denne viser lovende takter. Til slutt får vi nesten fem minutter sakral koring hentet fra en liturgisk andakt. At den er dekket med et mikroskopisk lag med støy, gir den ikke mer mening i mine ører.
De to bandene føyer seg ikke akkurat inn blant klassisk materiale i denne omgang. De de tilføyer likevel ny musikk i et velkjent format. Nytt brød etter gammel oppskrift smaker gjerne fortsatt godt. Jeg liker oppskriften, men samtidig må det sies at det ikke er mesterkokker som har stått på kjøkkenet. Denne splitten vipper litt mellom “ganske bra” og “bra”, og det er bare nesten bra nok til å defineres som bra. Selv om det finnes øyeblikk hvor jeg riktig koser meg.
