Trioen består av tre herremenn med fortid innen doom, stoner, thrash og hardcore. Navnet Totengott stammer fra tysk, og sikter til en gud over dødsriket, som for eksempel Hades, Osiris, Hel, Nergal eller Ereshkigal. Ikke uventet er navnet også benyttet av et tysk (nå nedlagt) svartmetall-band.

Etter unnfangelsen i 2013 slapp bandet demoen Lucifuge Rofocale, med fem Celtic Frost-coverlåter, fortrinnsvis hentet fra sveitsernes tidlige år, samt låta Synagoga Satanae fra deres svanesang, Monotheist (2006). Det er dette albumet Totengott later til å være mest inspirert av. Demoen Totengott, sluppet i januar 2016, inneholdt tre egne komposisjoner, de samme låtene som nå er spilt inn på profesjonelt vis.

Doppelgänger viser et band som til en viss grad er dobbeltgjengere av originalens uttrykk, men som klarer å skrive egne låter fra samme univers. Spørsmålet er hvorvidt verden trenger ytterligere en kopi av doomsk proto-black. Bandet lykkes med god flyt og doomsk melankoli, og lyden er med på å løfte uttrykket. Låtene har likevel ikke de sterkeste kompositoriske mothaker, og den gir meg egentlig ingenting. Sånn sett kunne jeg like gjerne satt graderingen til underkjent, for min egen del. Jeg lar likevel den objektive tvilen komme spanjolene til gode.

Det skal sies at jeg heller ikke er noen stor fan av den form for tradisjonell doom som denne musikken lener seg mot. Jeg mener forøvrig å huske at jeg satte pris på Monotheist, men når jeg nå hører utdrag fra den, appeller den ikke på langt nær like mye som det Tom G. Warrior gjorde med Triptykon i ettertid. Du får høre og dømme selv.

En Černoboh, eller Tjernobog på skandinavisk, er en slavisk avgud, hvis navn betyr svart gud. Markov er ikke opptatt av avgudsdyrkelse, men har adoptert denne mytologiske karakter som et symbol på menneskets mørke side, og kampen mot de indre demoner. Gjennom Tchornobog søker Markov å finne mening gjennom lett filosofiske betraktninger løselig basert på aspekter ved livet og døden. Resultatet er mørke og dystre stemninger, og en illevarslende sonisk stemning som vil fungere godt som lydspor til Lovecrafts litteratur.

Musikken består av en drømmende, ofte doomsk blanding av død og fordervelse, og kaleidoskopisk svartsindig elende. Fire låter med lange navn og lengre varighet skaper en eklektisk stemning, og sitt eget absurde univers gjennom mer enn en time. Universet er stort, variert og fremmed, men likevel trykkende klaustrofobiske og alarmerende.

Magnús Skúlason (Svartidauði) håndterer perkusjon, Hannar Gretarson (eks-Draugsól, bidro med trompet på Sinmaras debut) spiller trompet og cello, Greg Chandler (Lychgate) bidrar med vokal på spor 1 og 3, mens Sofia Hedman spiller saksofon.

Jo flere ganger jeg hører Tchornobog, jo dypere synker jeg ned i denne dunkle, tjære-lignende materie. Å løsrive seg kan vise seg å bli vanskelig når denne animerte svarte substans har festet sitt grep ved å sive inn gjennom porene via umerkelig diffusjon.

Albumet ble sluppet digitalt i går, via Fallen Empire Records, som også slipper den som dobbel-LP i september, mens CDen blir tilgjengelig via I, Voidhanger Records førstkommende fredag.