Astraeus har innsikt og respekt til å skape sin eget distinkte signatur, uten å plagiere. Med Odes To No Hereafter tar han heller i bruk ukonvensjonelle virkemidler for å gjenskape tidsånden fra svunnen tid.

Musikken er et melodisk utbrudd av helvetesild fra nord, et rask og rasende skybrudd av giftgasser som virvler ukontrollert med storms styrke i alle retninger. En manifestasjon av mentalt tordenvær. Melodilinjene er gresshoppesvermer som i tusentalls fortærer alt i tilsynelatende spontane og irregulære fraktaler mønstre.
Slik vanlige stemmer blir musestemmer ved høyere hastighet, får kaskader av gitartoner en uventet effekt når de nærmer seg lysets hastighet. Gitarlyden tar form av digitale lydsignaler med lav bitrate, og emulerer den eiendommelige lyden av spillmusikk fra den innebygde 2.25" høyttaleren i kabinettet på en Intel 486 PC fra 1992.
Men vær ikke bekymret for lyden, for den er det ingenting å utsette på. Trommene er spilt inn i Necromorbus Studio, og resten i Studio T4 Berghof, mens mastringen er overlatt til Tore Stjerna.

Musikken er en fantastisk oppvisning i innovativ kreativitet som skiller seg ut i en tid hvor kunsten å komponere gode melodiske sprell i ekstremmetall iblant kan virke å være et glemt kapittel. Musikken lykkes i å skape sin egen tidsboble som aldri krysser årtusenskiftet. Melodiene er riktignok ikke konvensjonelle temaer med vedvarende tonefølger som spenner fra start til slutt, men heller løsrevne, kaotiske og uforutsigbare svermer av melodisk virvlende kaos. Foruten dette turbulente villnis av febrilsk larmende fantefølge av hekser og underjordiske og annet fantepakk i farende djevelpakt over himmelen under åsgårdsreia, er nok tidlig Mörk Gryning samt Dissection de inspirasjonskilder Cwealm slekter mest på.

Vokalen er en infam svovelsyre-preken, messet ut mellom sammenbitte tenner i blindt hat, mens den avsindige karusellen av instrumental furore spinner rundt og rundt som en tornado.
Trommene har Astraeus overlatt i trygge hender til Valkyrjas Jocke Wallgren, som forøvrig har sagt opp sitt virke i October Tide og Astrophobos, og tatt hyre i Amon Amarth.

De besynderligste strukturer åpenbarer seg i kaoset. Det arkitektoniske vanvidd gir en fornemmelse av Hidden in the Fog, med Limbonic Arts lekne galskap krafsende i mørklagte kroker. Både trekkspill og flygel dukker opp i den virvlende schizofrene valsen, uten å ta rollen som annet enn bisarre statister.

Hvem som har mest prekært behov for krisepsykiatrisk hjelp etter denne seansen, skaperen eller offeret for mannens stormannsgalskap, tør jeg ikke spå. Genialt eller sinnssykt. Kløktig eller skrullete. Mesterlig eller absurd. Hva vet jeg?
Med litt sterkere helhetlige melodier hadde jeg glatt gått for 6 poeng, noe jeg nesten er fristet til som det er, for Odes To No Hereafter er en briljant fremvisning av egenartet og eksentrisk oppfinnsom utilregnelighet, og ei skive som godt kunne vært en 20 år gammel skjult juvel. Sterk femmer!

Tegneserienovellen Realm of the Damned byr på en morsom historie med mye grafisk snadder, og det er lett å ta det fiktive norske bandet med et glimt i øyet. Når bandet gir ut musikk, presentert med full falsifisert biografi, får jeg imidlertid en uvel følelse av vemmelse. Især fordi det musikalske ikke matcher konseptet. Musikken høres ut til å være av britisk herkomst og av nyere dato, inspirert av hva som helst av tredje og fjerde-generasjons black metal som i sin tur er indirekte inspirert av den andre bølge. De melodilinjer man fant i ekte svartmetall hadde onde stemninger som formål, men Sons of Balaur leverer ufarlig, lun og temperert black metal uten kjølige og grimme stemninger. Basert på den svartmetall-dogma som regjerte på nittitallet, mistenker jeg at denne tannløse og melodiøse “Gøteborg-versjonen” hadde blitt uglesett. Holdningene har riktignok i stor grad blitt mer moderate siden kirkene brant, men selv om ikke alle er like rigide og pedantiske i sine puritanske prinsipper, passerer Tenebris Deos med sine melodier, fyldige bass og spøkefulle imaginære tekster knappest som svartmetall. Som TNBM faller dette da også helt igjennom. Basert på indoktrinert tankegods, blir Sons of Balaur i audioformat bare en tåpelige parodisk framstilling og et helligbrøde. Jeg har forsåvidt ikke de samme problemene med designer-bandet Dethklok, som har gitt ut fire album bygget rundt den satiriske tegnefilmserien Metalocalypse. Svartmetall er tross alt blodig alvor.

Jeg har forsøkt å se på musikken uten å fokusere på kontekst, men det har ikke vært lett å fordøye Tenebris Deos når teori og praksis spriker i så vidt forskjellige retninger. Objektivt finnes det gode ting her, men subjektivt tok det lang tid før jeg var i stand til å høre på dette uten å plages av en nagende oppgitthet. Når jeg omsider kom forbi denne sperren var følgende det jeg fant å rapportere:

Musikken er beslektet med svartmetall, men proppet med saftig trøkk, drivende melodi og fyldig bass. Gitarlyden er god, men ikke skarp og stikkende. Uttrykket er avrundet og strømlinjeformet, men ikke alt for polert. Bare litt. Riffingen har litt black/thrash preg, men også antydning til proto-black, spesielt i den Immortalske tilbøyningen i Balaur's Rise. Den moderne produksjonen gir meg dog få (om noen) vibber av urnorsk svartmetall.

Vokalen rasper i kokende antagonistisk vrede, når den ikke agerer Attila midt i siste halvdel av Van Helsing Must Die. Rytmen i den insisterende og pågående vokalen kan riktignok bli litt slitsom i lengden. Rytmikken traver i ulike grader av gyngende midtempo, og litt kjappere galopp.
Den åpenbare fordelen med det melodiske tilsnitt bandet benytter er muligheten til å skille låt fra låt og band fra band. Ikke at Sons of Balaur skiller seg markant fra lignende band, selv om jeg ikke kommer på gode eksempler, men det er ikke til å legge skjul på at det gis ut bråter av likelydende metall over en lav sko. Ulempen er at musikken blir ufarlig og tilgjengelig, og i verste fall litt svulstig på sitt mest episke. Melodiene her er til tider lodne som Critters og stemningene en smule påtatt tøffe i trynet. Jeg lar meg nok ikke overbevise helt, men det er godt med trøkk og driv, samt ganske gode melodier med ulik karakter.

Musikken er langt fra ulidelig i seg selv, men presentert som svartmetall faller bandet igjennom som Y-generasjons posører, og her framstilles de sågar som TNBM formet i 1992. Musikken er helt grei, men konseptet blir helt feil. På de gitte premisser feiler altså Tenebris Deos grovt.
Dersom du ikke har problemer med et avrundet, melodisk uttrykk med massiv bass og lyrikk tilpasset en fiktiv historie med glimt i øyet, er Tenebris Deos uten tvil ei rimelig god skive. Jeg brukte lang tid på å akseptere den parodiske essensen, men lyktes til slutt i å ta musikken for det den er, uten å overfokusere på åpenbart gode grunner til dyp og gretten frustrasjon, selv om konseptet blir en anelse cheesy, for ikke å si drøyt, all den tid musikken ikke står til intensjonen. Hadde ikke musikken vært framstilt som den er, hadde jeg ikke hatt de innvendinger jeg har. Ta gjerne det med i beregningen, og gjør deg opp din egen formening.

PS: tegneserien var fet, og nå har den også blitt grafisk animasjonsfilm.

I løpet av de to siste tiår, har bandet riktignok stått opp fra de komatøse, som et live-band, men nytt studio-materiale har det skortet på. Heaven Bled er et rikelig og velkomment overflødighetshorn som bøter på nettopp det. Jeg må innrømme å ha hørt navnet Hobbs' Angel of Death mange ganger. Av en eller annen grunn har jeg likevel aldri sjekket ut bandet. Jeg var nysgjerrig og spent, men hadde ikke de aller høyeste forventninger til et comeback fra en sen-åttitalls underdog, og jaggu ble jeg tatt på senga.

Hobbs' Angel of Death anno 2016 kan ikke karakteriseres som en gjenforening. Peter har hatt med seg ulike medlemmer på hver skive så langt. Italienerne Alessio "Cane" Medici og Iago Bruchi, begge fra Violentor, utgjør rytmeseksjonen på henholdsvis bass og trommer, mens svenske Simon Wizén fra Ondskapt og Valkyrja, sammen med sjefen sjøl, spiller gitar.

Musikken er en vital kaskade av virile deathrash-riff og testosteron-rytmer, ispedd hylende adrenalinfylte soloer og en dæsj kullsvart arrogant furore. Musikken lever sitt eget organiske liv som en maurtue i solveggen. Bandet byr på sin egen snodige, men høyst passende, vri på dødelig arrogant speed, med uvanlige, men kreative løsninger. Uventede overganger og smått odde takter skaper finurlig egenart når takten helt uventet skifter rytme eller legger inn små avbrekk fra oppgitt kjørerute. Plutselig skyter små-soloer inn, og like plutselig fordufter de.
Lyden er også herlig, med saftige, durende gitarer, dundrende trommer, fyldig bass og god dynamikk (DR8-DR9).
Peter spilte da også inn skiva hele tre ganger før han var fornøyd!

Vokalen er som en blanding av en aldrende Tom Araya og Tom G. Warrior som mister tålmodighet og besinnelse når glasset omsider renner over. Her glefses og snerres med ru og tørr røst, omtrent som når en illsint gretten gubbe gir deg en skyllebøtte hvor all innestengt aggresjon får fritt utløp.

Musikken er en frenetisk blanding hvor likheten med proto-svartmetall og teutonisk thrash er de mest markante. Likevel er det også mange andre elementer som gjør seg gjeldende. Musikken gir stadig ulike assosiasjoner, men tidlig amerikansk thrash, og black/thrash, samt litt sporbart krydder av midt-nittitalls svartmetall og en teskje amper dødsmetall, er gjengangere. Det hele pakket i en fet, tidsriktig produksjon med respekt for svunnen tid.
Slayer-vibbene er tydeligst i Son of God, mens T.F.M.F. lukter av Venom. Når karene brått legger inn kullsvarte blastbeats, som i Heaven Bled, pakkes musikken inn i en sort smog av skandinavisk svartmetall. Enhver låt har sin unike etos, og la meg også nevne siste halvdel av Abominations som et stjerneeksempel på heftig gitarspill.

Heaven Bled er ikke helt enkel å bli klok på, og nettopp dette mangefasetterte mangfoldet og de særegne og originale tilnærmingene gjør Hobbs' Angel of Death så spennende, og Heaven Bled til en sikker vinner.
Om ikke det helt store gjennombruddet har kommet før, er tiden definitivt (over)moden nå.

Etter så mange års fravær, er det alltid grunn til å tro at samtlige medlemmer har utviklet seg mentalt og endret seg nok til at deres kreativitet igjen vil velge nye traseer. Spesielt når de i utgangspunktet trives best i et av de mest besynderlige utkantstrøk av det tenkelige musikalske univers.

In The Woods... ble startet i 1991 av forhenværende Green Carnation medlemmer når Tchort ifølge presseskrivet forlot skuta til fordel for Emperor. Metal-Archives hevder derimot at mannen sluttet seg til keiserens armé i 1993.
Den harde kjerne har alltid bestått av tvillingbrødrene Christopher “C:M.” og Christian “X” Botteri, trommis Anders Kobro fra Carpathian Forest, Svartelder m.m., og et par andre som ikke returnerte etter at bandet ble lagt på is i år 2000. Ny mann på blant annet vokal og keyboard er James Fogarty, briten fra Brighton som også er innlemmet i Svartelder.

Fire år etter oppstart ble deres debut og publikumsfavoritt HEart of the Ages gitt ut. En eklektisk, eksperimentell og spennende skive etter datidens standard. Etterhvert ble bandet mer eksentriske, og mindre (svart-) metalliske, eller det var ihvertfall det inntrykket jeg satt med, og de to påfølgende albumene ble aldri plukket opp av undertegnede. Det er nå 17 år siden deres siste album, Strange in Stereo, men jeg kan altså bare sammenligne med deres førstefødte.

Pure har fortsatt elementer man kan kjenne igjen, selv etter over 20 år. Man blander fortsatt et sammensurium av ingredienser til sitt eget brygg, men musikken føles ikke like psykedelisk og schizofren som den en gang gjorde. Blandingsmisbruket er nok tonet ned noe, og scenen har samtidig blitt mer vant til det bisarre. Blant annet er elementene av svartmetall tatt ut av miksen. Igjen står en vemodig mikstur av episk progressive doom og vakker atmosfærisk dark metal.

Den mest markant endringen siden HEart of the Ages, foruten fravær av svart avsky, er lyden.
Etter å ha rådført meg med min konsulent, YouTube, kan det virke som om lydkvaliteten gradvis har blitt bedre, men med en så upålitelig kilde for fonetisk kvalitetskontroll, tør jeg ikke konkludere med noe som helst.

In The Woods... anno 2016 framstår på mange måter som en doom/dark metallisk utgave av melankolsk prog i stil med for eksempel Pink Floyd. Pure byr på ti låter og 67 minutter behagelig vellyd, med beroligende ren vokal og god, rolig perkusjon. Skiva er først og fremst rolig og melodisk, samt en anelse hypnotisk, selv om elementer fra mer ekstreme retninger iblant dukker opp. Albumet er på langt nær så eksentrisk, og aparte som man kanskje kunne forventet, selv om det naturligvis er progressivt.

Albumet er altså behagelig, men ikke veldig minnerikt. Tittellåten er en minneverdige godbit, mens de resterende låtene svever forbi som i en drøm, og forblir like vage når albumet er omme.
Instrumentering og lyd er naturlig nok framifrå, og spesielt hammondorgel setter en ypperlig spiss på plata.

Pure er ei rimelig god skive, men ikke så mye mer, og tross mitt åpne sinn synes jeg man burde kunne forvente litt mer fra veteranene. Likevel ei rimelig flott skive som kler det besynderlige omslaget, skapt av Dr.Winter.

Se videoen til Blue Oceans Rise (Like A War) og strøm skiva her.
PS: Atter en norsk veteran gjør comeback på samme dato, nemlig Ancient.

I løpet av siste halvdel av nittitallet ble tre demoer sluppet, før vår tapre galler etter hvert ble ledsaget av flere musikere på sin ferd. Belenos vokste raskt i manntall, og slapp debuten som fullt band i 2001. Etter to skiver returnerte dog Loïc til enmanns-formatet.
Når Belenos nå slipper sitt sjette verk, har det også gått seks år siden sist.
Jeg har fulgt bandet litt på avstand i over ti år, og hatt sansen for musikken i en slik grad at Belenos framstår som et velkjent navn. Jeg vet hvor i lendet jeg har bandet, men jeg har likevel ikke overveldende inngående kjennskap til musikken.

Kornôg starter like gjerne med tittellåta, som etter en herlig men akk så kort intro med felespill kastet seg ut i melodiske svarte farvann hvor havet koker og sjøsprøyten skummer. De livlige gitarene har en eksotisk eim av tusen og en natt, mens dyp vikingvokal synger sin ode til hjemland og legender om Ginnungagap fra vikingskip i ukjente farvann. Akkurat passe hørbar bass samt variert perkusjon skaper godt driv, og låta må sies å være en aldeles herlig start.

Sklosenn ur vag settes i framdrift av akustiske gitarer og mer utmerket fiolin. Rolige kveldsstunder i naturskjønne omgivelser og intense stridstemaer fra faretruende svart skog inntreffer sporadisk i god, velkjent og stemnings-skapende kontrast.
Mens E donder ar mor fokuserer mest på det intense, tar Lidkerzh an anaon i større grad for seg det følelsesladde aspektet av ei rimelig stemningsfull skive.

De færreste låtene er helt på nivå med førstelåta, og skiva hadde selvfølgelig blitt enda bedre om så var tilfellet. D'an usved er et hederlig unntak på (nesten) hele 13 minutter. Belenos presenterer få låter med et gjennomgående melodisk tema på Kornôg. De fleste har mer løst sammenknyttede melodiske krumspring som likevel skaper sammenhengende stemning. D'an usved har derimot begge deler i en gripende melankolsk forpakning. Melodilinjene varierer og skaper dramatikk med god flyt i en aldeles ypperlig hymne. Et ellers ideelt og eksemplarisk valg av første forhåndslytt fra skiva.

Når Sord-mor følger opp med store deler frapperende gitarspill, spesielt sammenlignet med andre band i atmosfærisk, melodisk folk/viking/pagan sortmetall-landskap, er det fort gjort å glemme (eller sågar ignorere) at det finnes svakere momenter og små skjær midtsjøs på skiva. Enkelte sekvenser kan til og med minne om Sogn, samtidig som fiolinen også får muligheten til å briljere i et par passasjer.

Kornôg har ikke bare bandets mest innbydende omslag. Også musikken framstår så levende, vital, variert og gjennomført at jeg tror jeg kårer dette til bandets beste, tross noe smårusk, samt mitt noe perifere forhold til Loïcs virke. Skiva er velspilt, lyden er fyldig, og de fleste komposisjonene overgår mye innen tilgrensende musikalske revir. Stemninger av keltisk og norrøn opprinnelse, med kledelig toner fra tokter i Persiabukten og Rødehavet, smaker forøvrig av fugl.

Blant de åtte låtene pluss et mellomspill på tilsammen nær timen, er det tre små ting jeg kunne ønsket mer av.
• At de minst gode låtene var på høyde med de beste.
• Bedre fonetisk dynamikk. Såpass kløktig, raffinert og detaljrik musikk fortjener bedre enn DR5.
• Mer fiolin. Faen, den fela er nydelig!
Ellers er skiva knakende bra. Lenge landet jeg på en litt svak femmer, men etter gjentatte lytteøkter kan du omtrent stryke ordet “svak”.

Det er kan hende ikke dømt til å mislykkes, men Aum ligger nok nærmere tradisjonell små-hypnotisk dødsmetall i så måte. De lykkes bare sånn halvveis, da de ikke kan måle seg med band i eliteserien, men Om Ah Hum... er et brukbart første forsøk som slettes ikke er så ille som noen skal ha det til. Dessuten kan de måle seg med mange i lavere divisjoner. Kanskje burde de prøvd hardere på å innlemme litt av de spennende og eksotiske essensen fra eksempelvis Cult of Fire, samt litt kaleidoskopisk nytenkning à la Katechon?

Bandet spiller altså mørk dødsmetall hvor hissig riffing og bass skaper en dirrende vegg av piggtråd, omtrent som et ugjennomtrengelig spindelvev av ru ståltråd. Trommene holder et jevnt umenneskelig tempo, og vokalisten gjør en ganske god jobb med å låte like mørk, skitten og okkult som musikken. Vokalstilen er beslektet med Necros Christos, om enn ikke helt på det nivå, altså. Lyden har et litt gammelt preg, som lett kan gi mild nostalgi. Det låter både skittent og piggtråd, men også klart og tydelig, samtidig som dynamisk register på hele DR11 inviterer til å skru opp lyden.

Originaliteten er selvfølgelig ikke mye å skryte av, og skiva har (ikke overraskende) generiske sekvenser som durer avsted på tomgang. Om musikken ikke har noe tydelig mål ut over å konstruere mørk okkult death metal, så føles den likevel ikke retningsløs, og om skiva ikke skiller seg klart ut, er den likevel god å høre på for en som liker sjangeren. Låtene har brukbar helhet og temmelig bra variasjon i både gitar og trommespill, og få partier truer med kjedsomhet. Skiva gjør seg ganske bra på høyt volum nattestid, med levende lys, selv om den ikke nødvendigvis gjør det bedre enn andre debutanter innen tilgrensende territorier.

Musikken som sådan har kanskje ikke noe klart formål, men bandet har faktisk en uttalt åndelig intensjonen, med bakgrunn i orientalske filosofier på det astrale plan og den slags, og musikken preges av noe eterisk ambiens som gjerne gir litt pustepause og krydder mellom låtene, men ikke mer. Hvor mye betydning man legger i dette er imidlertid en helt annen sak.

Selvfølgelig finnes det bedre okkult-lydende ekstremmetall, og Aum må vokse seg større og sterkere før de for alvor kan krysse klinger og spise kirsebær med de store gutta. Det finnes også mye verre. Det finnes faktisk veldig mye som er betraktelig dårligere. Om Ah Hum Vajra Guru Padma Siddhi Hum er et tålelig godt første forsøk fra et band som har litt å gå på for å gjøre seg bemerket og ikke minst gjøre seg fortjent til positiv oppmerksomhet. Jeg ønsker dem ihvertfall lykke til og velkommen tilbake. I ny reinkarnasjon, bør jeg kanskje legge til.

Min ferd mot denne “buddhistiske opplysning” begynte godt under snitt, men vokste seg raskt opp til rundt gjennomsnitt og over. Etter over ti runder med disse 41 minuttene mener jeg fortsatt at skiva ikke er spesielt bemerkelsesverdig, men likevel god. Så god at jeg gir skiva godkjent, med anmerkning. Ved nærmere ettertanke kan denne like gjerne publiseres som anmeldelse. Jeg nøyer meg med en sterk treer, men den ligger ikke langt unna vippepunktet.