Bandet debuterer med 40 minutter relativt jevnt fordelt på fire drømmende låter som tar lytteren med til et mørkt, spirituelt univers.
De to som utgjør bandets kjerne er danske Genfærd (Gitar & Synth) og franske Galskab (vokal & bass). Begge har tilhold i Woebegone Obscured og Black Dementia. Franskmannen har i tillegg en fortid i Glorior Belli og Horned Almighty.

Musikken beveger seg langsomt og leviterende som et gjenferd som svever sakte og fraværende, som i transe, rundt i et slags fastlåst mønster av fastgrodd rutine.
Musikken har fravær av tempo, i en utenomjordisk sfære der tid ikke eksisterer, til felles med funeral doom, men denne gravferden i ingenmannsland bygger på svart metall, eller black/doom om du vil. Det musikalske genererer dermed automatisk visse likheter med dsbm, men har ikke det samme depressive preg, selv om heller ikke Forfald er noen lystig seanse.

Gespenst formidler sin andel dystopi, men på en drømmende, nøytral måtte. Akkurat som smerte ikke nødvendigvis trenger å være vondt (rent objektivt er det strengt tatt bare nerveimpulser som gir beskjed om at legemlige skader kan være i ferd med å oppstå) finnes det ikke annen moral, etikk, rett eller galt enn hva rasjonell empatisk tankegang og subjektive formeninger (eller eventuelt påtvungne bestemmelser) dikterer. Vi beveger oss gjennom fremmede, men likevel velkjente abstrakte landskap med nøytralt sinn. De stemninger jeg plukker opp underveis, langs denne reise i underverden, gir ikke negative eller positive fornemmelser. Ei heller likegyldighet (heldigvis), men snarere nysgjerrighet og dertil hørende observante betraktninger.

At musikken er dempet i tempo, er naturligvis ikke ensbetydende med at gitaranslagene tar det rolig eller at trommisen roer tempoet. Selv om saktegående passasjer med vederstyggelig, kvernende, dissonant uhygge finnes i mengder, er instrumenteringen gjennomført svart, og vi finner selvfølgelig de sekvenser hvor instrumentell hurtighet tar form av en buktende slange og blir monotone og hypnotiske. Som et fossefall hvor millioner av dråper stuper i avgrunnen, og tonnevis med vann braker i bakken, reduseres all denne kakofoni av suicidale vannmasser til en jevn, søvndyssende dur.

Musikken er eterisk, med vibrerende gitarstrenger hvis faretruende melodier formidler skrekkelige visjoner. Musikken er pakket i en kledelig klar og rungende lyd, med sterkt klangbilde, som framhever den eteriske atmosfæren. Følelsen av dødninger som går igjen, av gjengangere som forfølger oss på reisen, er gjennomgående. I åpningssekvensen til avsluttende Life Drained To The Black, gir knirkende dører og kort monolog fryktinngytende stemninger av hjemsøkt hus. Som om det velkjente mellomspillet fra Rime Of The Ancient Mariner møtte uhyggen fra introen til Shinings Ytterligare ett steg närmare total jävla utfrysning (“As I was going up the stair, I met a man who wasn't there. He wasn't there again today. I wish, I wish he'd go away...”).

Under vårt opphold i limbo, er former og fasonger uhåndgripelige. Tross mange runder med Forfald, kan jeg ikke alltid minnes hva som skjuler seg bak neste abstrakte hjørne, eller nynnende “resitere” hva jeg nettopp har opplevd i ettertid. Alle de anomale detaljene spinner rundt som like før bevisstheten svinner. Alle de sublime nyansene i musikken gjør den vanskelig å erindre i detalj, men det gir den også lang levetid. Som en fiktiv protagonist i en av Lovecrafts noveller, føler jeg meg like forbannet uforklarlig tiltrukket til denne dulgte, bisarre og magisk dimensjon av halvt materiell og halvt åndelige eksistens.

De mørksindige og eventyrlystne vil trolig komme til å finne trivsel i dette dunkle univers. Det danske bandet gjør absolutt ingen feil, men sjangeren inviterer ikke til like hendelsesrikt forløp, så mange krumspring, så sterke og minneverdige følelse etc. som høyeste karakter trolig fortjener^*. Jeg stortrives, og anbefaler deg herved et realt dypdykk i Forfald.

Albumet ble nylig sluppet på vinyl i 500 eksemplarer, og slippes etterhvert også på CD via Hellthrasher Productions.
Aldeles mesterlig!

Zeta Reticuli har definitivt sine likheter med Epsilon Aurigae. Begge kapitler av bandets nye saga ble spilt inn iløpet av fjoråret, og består altså av tre like lange avsnitt hver. De to første låtene fra hvert segment har sine likheter. Det ligger også i kortene at det midtre sporet på hver utgivelse slekter på hverandre i tematisk struktur. Sporene heter tross alt henholdsvis TMA-0 og TMA-1. Låt nummer tre på de to skivene, spriker dog noe mer musikalsk, tross større lyriske likheter.

Monolithes forrige konsept, titulert The Great Clockmaker, fortalt via album-lange låter, viste et band som i stor grad mestret å unngå repetisjon, tross temmelig smal og nisje-preget basis-oppskrift, og et konsept som spente over fire album og to EPer. Det andre kapittel av bandets nye konsept, om det da er et konsept i den forstand, er så tett knyttet til det første at det føles mer som en direkte fortsettelse enn en oppfølger. Noe som også er naturlig, da begge de to skivene altså ble skapt “samtidig”, eller ihvertfall omtrent på løpende bånd i 2015.
Har du allerede skapt bekjentskap med del 1, kan du trygt surfe videre på sol-vinden i stjernetåken sammen med de saktegående franskmennene, om du da ikke stiller strenge krav til fornyelse. De som forventer kreativ nytenkning vil nemlig muligens bli noe skuffet.

Jeg har nylig, kjapt og uaktsomt, lest tekstene til både Epsilon Aurigae og Zeta Reticuli. Før det følte jeg at jeg famler litt i det blå og gikk glipp av noe. Nå føler jeg meg bare liten og lite tilstrekkelig. Med de mange likheter som finnes, både i titler, låt-struktur, låt-lengde og grafikk, har jeg hele tiden tenkt på dette som et nytt konsept, uten at jeg kan huske at det har blitt bekreftet noe sted. Foruten tekst-messige likheter fra forgjengerens tredje låt til siste-låten på det nyeste verket, klarer jeg ikke helt å gripe fatt i en altomfattende rød tråd eller skissere et samlet historisk rammeverk.

Kanskje kapittel tre kan gi svar når den engang faller som en meteor fra ytre kosmos. At stemningene emulerer det store univers, kanskje langt utenfor vår egen galakse, er det uansett ingen tvil om. Å skape solide atmosfæriske stemninger er noe Monolithe mestrer til fingertuppene. Sammen med langstrakt, drømmende musikk som flyter langs duvende elver av honning og sirup. Bandet låter mer energiske nå enn noen sinne iløpet av The Great Clockmaker, men om bandet aldri før har vært så lette på foten, betyr ikke det at de går speed metal i næringen etter femten års eksistens. Franskmennene ligger nok betraktelig nærmere ren death/doom nå, men med nok tjære under skoene til å fortsatt gå i begravelsestakt, selv om de ikke er så til de grader melankolske at de går med sørgebånd.

Lyden er naturligvis god, uten at vi på død og liv må ramse opp alle detaljer. Det kan likevel nevnes at bandsjef Sylvain Bégot har produsert skiva, og at Andrew Guillotin har utøvd de siste ledd i postproduksjonen i Hybreed Studio. Det er imidlertid ekstra spennende å følge med på bandets dynamiske utvikling, ettersom Sylvain som nevnt i anmeldelsen av Epsilon Aurigae har blitt lært opp i dynamikkens edle kunst av Alex, denne ivrige talsmann for det dynamiske spekter. Monolithe befinner seg fortsatt på samme nivå som på forgjengeren, med DR9 i snitt, noe det absolutt ikke er grunn til å klage over.

Vi avslutter, som skiva, med The Barren Depths. Som nevnt skiller denne seg litt ut. Mye takket være den luftige, lyse gjestevokalen fra Guyom Pavesi, vokalist i heller ukjente franske rockeband som Devianz. Hans vokale bidrag skaper en særegen og sørgmodig, men langt fra gråtkvalt stemning. Låta gir ellers vibber som jeg dessverre ikke er kar om å plassere. Ellers går låta, som de andre, gjennom ulike, men svært sammenhengende sekvenser som alle har den hypnotiske virkning som dette bandet er så helvetes gode på.
Det kan helt avslutningsvis, før vi oppsummerer og begrunner karakteren, også nevnes at Jari Lindholm fra Exgenesis og Enshine, atter et band som har tatt til verdensrommet, drar noen smektende gitartoner på TMA-1.

Zeta Reticuli er atter et særs fornøyelig album fra Monolithe. Variasjon, suggesjon, lyd og framføring er selvfølgelig ypperlig, atter en gang, men jeg nøyer meg med en sterk firer, da franskmennene med Sylvain i spissen, foruten litt vakker og vemodig renvokal, ikke egentlig byr på noen overraskelser. Er du over gjennomsnitt svak for Monolithe, er det likevel ingen vei utenom kjøpeplikt.

Se videoen til den forkortede versjonen av The Barren Depths, og nyt resten her:

Russiske Grey Heaven Fall fikk ikke forferdelig mye oppmerksomhet da Black Wisdom ble sluppet i fjor høst, men selskapet Aesthetics of Devastation har gått bredt ut og søkt oppmerksomhet, med stålsterk tro på bandets fortreffelighet og deres bunnsolide produkt. De visste tilsynelatende at de satt på en forkullet juvel, noe stadig flere har skrevet under på i tiden som har gått siden dess.

Russerne, en trio fra Podolsk, like i utkanten av Moskva, begår på sin andre skive, ti år etter avspark, den bragd å levere et mektig mørkt konseptuelt portrett, dekorert med glitrende passasjer hvor rytmeseksjon, presisjon-øks og russisk vokabular med avsindig røst danner noe som fortoner seg som det perfekte samspill. Især når det instrumentale sammen med de varierte og ulike, men glidende sammenhengende stemnings-passasjer, danner en disharmonisk atonal harmoni uten like. Vel, sidestykker eksisterer, men hvor ofte kommer man over slike, hvor alt formelig klaffer?

Selve musikken er en hybrid som kan gi sine assosiasjoner, men når Black Wisdom spilles av dannes en egen mektig sfære så tykk, så luftig, så lett, så klaustrofobisk, så tung, så svevende, så magisk, at man ikke blir sittende å fundere på likheter, og hvor man har vært borti de ulike sekvenser tidligere. Skulle man likevel tenke over det, så finnes blytunge og motløse fargespekter fra for eksempel Kuolemanlaakso eller Eye of Solitudes palett. Penselen har strødd himmellegemer og fremmede galakser på portrettets mørke natthimmel, og dragsuget fra kosmos stemmer tildels overens med de universer som landsmennene i Below the Sun, samt nyere Monolithe har dvelt ved.
Store deler av den billedlige framstilling, forestiller dog det dunkle indre univers, det underjordiske blant det åndelige. Det utenkelige bunnfall på de uendelige dybder i sinnets sjelelige avgrunn. Her kommer fransk og islandsk kaleidoskopisk dissonans til syne. Eksempler er overflødige, da du kjenner disse godt uten ytterligere hint. Spe på med en liten klype Rotting Christ eller tilsvarende for en dødelig dose kløktig primitivitet og alkymi (og for at jeg skal slippe å benytte Necros Christos som referanse for okkulte undertoner atter en gang).

Tekstene som følger den vestlige utgaven av albumet er utstyrt med engelske oversettelser, men den vederstyggelig gutturale betoning, disse groteske brunstbrøl, består av russiske gloser. Selv uten russiske hieroglyfer, kan lyrikken framstå som nokså innfløkt. Historien som brettes ut, er som antydet et dypdykk i sjelelig forvitring. Tekstene oser av schizofrene vrangforestillinger i profan synergi mellom den forkvaklede nedstemte protagonist (eller antagonist) i møte med sin guddommelige eller djevelske skaper, eller muligens sitt eget indre forvrengte speilbilde.

Med 51 minutter på sokkelesten føles dette klaustrofobiske verket som en monolittisk verkebyll som river og sliter i sjelen. Lengden tilsvarer likevel ikke hva vi med elendig norsk media-terminologi kan kalle et “monster-album”. Det er i stor grad lange låter som møter oss, hvor størsteparten ligger ikke langt unna 10 minutter i den ene eller den andre retningen.
The Lord Is Blissful in Grief, på bare knappe 7 minutter, åpner trykkende og aggressivt dystopisk før de to nest låtene (på 10 i snitt) drar musikken i noe mer svevende retning. Den luftige flukten befinner seg likevel nærmere mareritt enn drømmende stemninger. Det 3 minutter korte mellomspillet Sanctuary of Cut Tongues bringer messende stemmer over eteriske lydkollasjer med transcendentale vibber. Musikken beveger seg videre med etterdønninger av de eklektiske ambiente atmosfærer i uskjønn forening med dissonans, kaos og paranoide vrangforestillinger, før That Nail in a Heart runder av med å trekke denne musikken ned i en selvmedlidende hypnotisk spiral av resignasjon. Et fantastisk sluttstykke med et par av albumets roligste, mest progressive passasjer, som vitner om en nølende, tvilrådig karakter som begynner å bli usikker på sin skråsikre besluttsomhet, sitt mål og sitt ståsted og som kanskje innser at han har rotet seg inn i en mental ravine av forråtnelse, hvor alle utveier er avstengte og alle broer er brente.

En spektakulær finale på et album som er nært perfeksjonisme i å skape sitt eget besynderlige univers. Minimale skavanker eksisterer, men avfeies. Det dynamiske spekter er for eksempel noe lavt, med DR7 før mellomspillet (på DR10), og DR5 på de to siste låtene. Den mektige, rungende og trykkende klaustrofobiske lyden er likevel fyldig og tydelig, og mer enn godkjent.
Jeg håper jeg har nevnt de mest vitale aspekter, og ønsker med dette god fornøyelse på din reise i fordervelse, psykisk forfall og en ustoppelig malstrøm av regelrett vanvidd. I motsetning til rollefiguren, kan du atter trekke frisk luft på overflaten etter endt avspilling, før du dykker ned igjen det mentale helvete.

Black Wisdom kan kjøpes digitalt eller bestilles via Aesthetics of Devastation.
Se videoen til nest siste låt Tranquility in a Black Room, og hør skiva nedenfor.
Du kan også høre bandets selvtitulerte debut fra 2011, ...Grey Heaven Fall.

Suksessformelen skulle vise seg å være omtrent like schizofren som den spede start, men nå ved å blande ulike elementer i én enkelt smørje.

I Norge snakkes det om hva vi skal leve av etter oljen. I metalliverset snakkes det om hvem som skal overta status som “storband” med massiv almen appell når de gamle kjempene faller fra. Etter gjennombruddet har Volbeat vokst til å bli en av få mulige arvtakere til stadion-tronen etter utsolgte konserter på løpende bånd, takket være iherdig innsats både med skriving, øving, i studio og live.

De re-inkarnerte danskenes har selv hatt sine utskiftninger. Nå senest når originalmedlem Anders Kjølholm forlot bandet i fjor. Hvorvidt erstatter Kaspar Boye Larsen deltar på Seal the Deal & Let's Boogie er jeg faktisk usikker på. Det er ellers rollen som andregitarist som har vært mest utsatt for gjennomtrekk.
Trommene utgjør ihvertfall en stabil klippe i hverdagen, da Jon Larsen, som riktignok ikke tok del i den første inkarnasjonen, har meislet ut trygge og stødige rytmer siden gjenfødselen.

Tiden flyr. Etter tre sterke skiver som satte rakettfart på karrièren, lyktes bandet bare delvis på fjerdeskiva Beyond Hell/Above Heaven, noe som selvfølgelig er synd, da den inneholder noen riktige godbiter. Bunnivået ble derimot nådd noen år senere, med Outlaw Gentlemen & Shady Ladies , som foruten herlig faretruende Room 24, hvor King Diamond satte sitt preg, ikke hadde de helt store Volbeat-hitene. Uten dette varemerket forble skiva nokså anonym. Og nå har skive nummer seks allerede vært ute på markedet i en måned.

Med et digert kommersielt selskap i ryggen, med større fokus på økonomisk fortjeneste enn artistisk integritet, slippes denne selvfølgelig i et halvt dusin versjoner med akkurat nok ulikheter til å skape frustrasjon for komplettister (og igjen oppfordres Språkrådet til å få ut fingeren).

Seal the Deal & Let's Boogie åpner på passe fengende vis med The Devil's Bleeding Crown (se musikkvideo eller lyrikkvideo.) Sammen med coveret og halvveis tittel-låt Seal the Deal, gir denne litt A Warrior's Call-vibber.
Etter påfølgende Marie Laveau, er det albumets trolig største hit som slipper til. Hvilke versjon varierer imidlertid. Vi skandinaver blir begunstiget med For Evigt, mens de engelsktalende må ta til takke med den engelske versjonen The Bliss. Den versjonen man “går glipp av” følger dog som bonusversjon på flere versjoner av skiva. Danskene har flere ganger blandet litt morsmål inn i refrenget. Thanks er en personlig favoritt fra Beyond Hell..., men det blir mest naturlig å sammenligne med The Garden's Tale, da Volbeat igjen samarbeider med Johan Olsen, som herved utkonkurrerer Kim Larsen som foretrukken dansk vokalist på dansk.

I låta Death Of A King på Amorphis siste skive Under the Red Cloud, lekte bandet med indiske tonerekker. Det samme gjør Volbeat med The Gates of Babylon. Danskene bruker riktignok gitar, og ikke sitar, for å oppnå den samme stemningen. Stort sett. Jeg synes jeg legger merke til en langhalset lutt som lusker rundt i bakgrunn. Med Let It Burn får vi en tradisjonelt god Volbeat-ballade, før Black Rose byr på saftigere driv. Denne ser ut til å komme i to ulike versjoner, hvorav minst en inkluderer gjestevokal fra Danko Jones.

Danskene er ikke ukjente med å implementere cover-låter midt i løpet, og de er svært gode på å få disse til å låte som egne låter og gli rett inn. De gjør heller ikke de mest opplagte valgene. I Only Wanna Be with You (Dusty Springfield) og Making Believe (Jimmy Work) er nok de to mest velkjente eksemplene. Både Rebound (lånt fra Teenage Bottlerocket) og Battleship Chains (røvet fra Georgia Satellites) er rockere, men med ulik tilnærming. Den første har et snev av typisk sen-punk, mens den siste blir en mer bluesrocka gledesspreder som, komplett med tungekrøll-refreng, blir en opplagt favoritt, men begge har godt med driv og energi, samt gode melodier.

Mellom disse finner vi Mary Jane Kelly, atter en låt tilegnet en kvinnefigur i bandets diskografi, Goodbye Forever, atter en pen melodi med melankolske undertoner av tapt kjærlighet, samt nevnte tittellåt som flekser litt muskler. Begynner du å se en sammenheng?

To låter følger, før bonus-låtene overtar. To av disse er allerede nevnt, mens de to siste en en tøff, men meningsløst kort snutt ved navn Slaytan, samt en god live-versjon av The Devil's Bleeding Crown.

Dersom du får et inntrykk av at Volbeat resirkulerer, kan jeg ikke anklage deg for å ta feil, selv om jeg nok vil velge å se det fra en litt annen vinkel. Bandet ser seg ganske riktig tilbake, og er fullt og helt seg selv like. Har du de tre-fire første skivene, får du ingen nye musikalske impulser fra bandet denne gang. Vel, hvis vi ser bort ifra Babylons sumeriske tonerekker^*. Likevel er ikke “gjenbruk” det inntrykk jeg sitter igjen med, og jeg har hørt skiva mye i det siste. Den egner seg nemlig godt til bilkjøring og andre situasjoner hvor bakgrunnsstøy fordrer lett oppfattelige melodier, i tillegg til å være langt mer “familievennlig” i bakgrunn ved middagsbordet etc. enn det meste av annen ny musikk du finner på disse sider.

Det inntrykk jeg sitter igjen med, er at Michael Poulsen & Co har lagt seg i selene og skrevet et dusin potensielle hits. Vel, hvis vi ser bort ifra to “plagiater” som like fullt er omarbeidet til å matche bandets distinkte særpreg. Seal the Deal & Let's Boogie inneholder en god håndfull låter med solid egenartet preg, bestrødd med fengende mothaker. Samtlige låter skiller seg lekende lett fra hverandre uten av skiva spriker i alle retninger. Bandet blander fortsatt sitt eget karakteristiske og karismatiske metalliske brygg av punk-rock, blues-rock'n'roll og heavy/groove metal, framført med fokus på fete riff, drivende rytmer, herlig gitarspill og catchy vokal, pakket i et saftig lydbilde. Det er gjerne fortsatt spor av sørstatene, men akkurat country & western elementene har de danske reserve-cowboyene lagt litt på hylla. For eventuelt uinnvidde har Volbeat av mange blitt framstilt som et “Metallica møter Johnny Cash”, gjerne med litt Elvis Presley og Ramones på kjøpet.

Joda, Volbeat gjør mye av det samme som før, men de har beholdt sin signatur, og videreforedlet den til et dusin nye raffinerte låter som nok vil tiltale gamle fans, samt skaffe noen nye. For ekstremmetall-fans er gjerne ikke lett-fengende og harmløse Volbeat, med sine romantiske undertoner, det aller beste substitutt til å erstatte falmende arena-kjemper, men for alle de med vidsynt smak, finnes det vel knapt noen bedre og mer samlende stedfortreder.
Noe også YouTubes statistikk vitner om. Alle musikk/lyrikk-videoene er linket til i teksten, men du kan også aksessere dem herifra. Interessant nok er For Evigt vist godt over en million ganger mer enn den engelske ekvivalenten The Bliss. Den førstnevnte er snart sett 3 millioner ganger. Den eneste reelle musikkvideoen, til The Devil's Bleeding Crown, er “bare” vist halvparten så mange ganger, men så har den også ligget halvparten så lenge på på nett.

EDIT, 15.07.16: Nytt av året er også litt banjo i For Evigt/The Bliss og sekkepipe i The Loa's Crossroad. ⤴