Legacy er et steg fram fra nevnte EP. Dels fordi 8 låter gir mer variasjon enn 3 spor på repeat, og fordi 50 minutter gir mer tid til å leve seg inn i musikken en kun 20, men også fordi låtene føles et hakk hvassere.

Christ Agony leverer igjen melodisk sortmetall med en betydelig etos av ramsalt bølgeskum mot vikingskipets side, og en eim av atmosfærisk pagan. Jeg nevnte spor av død sist, og det kan kanskje spores i det tekniske, men stil og uttrykk hinter ikke i den retning. Originalitet er fortsatt ikke førsteprioritet, uten at det betyr så alt for mye. Bandet har gjerne også vært med på å legge grunnlaget for denne musikalske forgrening. Bandet har tross alt holdt stand siden 1990, hvorav et par under annet navn, og gitt ut til sammen ni skiver før denne. Jeg kjenner dem ellers ikke særlig godt fra før, og min erkjennelse av egen inkompetanse på dette fagfelt gjør at jeg trår varsomt på tynn is.

I ni minutter lange The Legacy of Sin & Blood kommer den Viking-estetiske ånd best til syne mellom røffe riff, bjeffende vokal-linjer og truende stemning. Tøff og god rytmeseksjon må også nevnes. Avsluttende Dziedzictwo skiller seg mest ut, med messende polsk monolog og koring til primitive rituelle rytmer i en fem minutter lang okkult outro. Den kunne jeg klart meg uten, men pytt sann. Den er vel der for å senke adrenalin-nivået og normalisere pulsen før hverdagens grå lys skimtes når flammene slukker og tåken av dampende blod legger seg.

Uten å sammenligne for mye, minner både cover og musikk meg en anelse om Satanic Warmasters Fimbulwinter. Jeg nevner det bare for å gi en vag pekepinn på hvor kompassnålen peker.
Legacy er ei tøff skive med rungende lydbilde som fans av mektig og staut melodisk pagan/black bør merke seg.

W Szaleństwie var en oppvisning i majestetisk, symfonisk-klingende melodisk black metal med en alternativ, skjønt ikke overdrevet eksperimentell vri. Umbra Mortis er mer primitiv og ond svartmetall, og de tre låtene byr på passende stemning og tilhørende råskap.

Demoen Nicość rozścierwiona od padołów aż do wyżyn var i utgangspunktet ment som første og siste reis for dette prosjektet. De to medlemmene fikk imidlertid blod på tann. Med tanke på fjorårets utgivelse i sær, og kanskje også neste års slipp, skal vi være fornøyde med det valget. Demoen er langt mer primitiv. Spesielt i lyden, men også til en viss grad i materialet. De fire låtene er, som de selv sier, inspirert og tungt influert av poeten og dramatikeren Tedeusz Micińskis verk. Verk ofte preget av mørk ekspresjonistisk gnostisisme. Lyden er tynn og skral, og egner seg best for de som standhaftig sverger til et nokså nekro lydbilde. Et og annet kortlivet akustisk parti låter dog organisk, og tordenskrallet helt mot slutten av første demo-låt Wilcze Kurhany er livaktig.

Jeg liker de tre nye låtene godt, mens demo-sporene blir stående som et historisk dokument og en kuriositet mer enn nytbar musikk. Jeg er således litt lunken alt i alt, men jeg gleder meg altså til neste ordinære utgivelse. Graderingen ligger dermed også midt imellom “god” og “middels minus”. Hvis jeg skulle rangere de tre nye låter alene, ville det blitt tommel opp!

Sjekk ut Umbra Mortis / Nicość på egenhånd.
Ettersom kun den nye låta Apostles of Hate er tilgjengelig i skrivende stund, kan du også sjekke ut demoen her.

Finnene har vært aktive siden 2014, og slapp selv Fire the Torches i siste halvdel av juli. Coveret er enkelt, og EPen er svært kortfattet og konsis med sine to låter på tilsammen like over 7 minutter. Likevel antenner faklenes flammer noe i meg. Det refereres til dødsmetall i samtlige informasjonskanaler, og dem er det ikke for mange av. Jeg hører likevel det djevelske i flammenes brøl, og jeg drister meg som sådan til å kalle dette black/death. Noe jeg riktignok gjør uten den helt store risiko. Om riff og det tekniske generelt hører hjemme på dødens mektige trone, og nakkemusklene får lyst til å iverksette helikopter-rotoren, har stemningene en svovel-ånde fra helvete. En eim av dommedag må også nevnes, da tempoet ikke akkurat bryter lydmuren.

Med i underkant av 3,5 minutter kaster ikke tittellåten tiden bort på introduksjon, men går rett på sak med gromme og dystre riff med buldrende bass og hardtslående takter i midtempo. Paralyserende som vissheten om forestående resolutt død idet du ser traileren to sekunder før den treffer deg. Triangle of Essence er gjennomgående noe seigere, og suger tak i lytteren med hard og tungtveiende okkult tyngdekraft som et sort hull i ytre kosmos. To beintøffe låter som borger meget godt for framtiden.

Med sparsommelig informasjon om nykommerne, forventet jeg nettopp det; nykommere. Likevel var det noe kjent med navnet til vokalist og gitarist Jani Koskela, og linkene til kollegaens navn levnet liten tvil om at her var det ikke snakk om tilfeldigheter. Hele rytmeseksjonen styres av Sameli Köykkä, og disse to navn har tidligere figurert sammen i 0 X í S T, mens de nå trakterer sine instrumenter i Saattue. Sistnevnte har en fortid i Colosseum, mens Jani driver Horizon of the Mute for seg selv.
Jeg venter fortsatt på den endelige bekreftelse på at dette faktisk er tilfellet, men jeg tar sjansen på at disse herremenn er de samme.

Musikken er ikke like melodisk og melankolsk som 0 X í S T, men heller mer rå, rank og ondsinnet. Litt likheter med blant annet Kuolemanlaakso (ikke den siste skiva vel å merke) og Ajattara kan blant annet spores.
Jeg digger disse to låtene helt rått, og lar meg lett rive med av flammenes glødende furore.

Forhåndslytt og digitalt innkjøp via Cynabare Urne, og kassett & T-skjorte pakkeløsning via Helter Skelter.

Gravehill - Skullbearer:
Karene fra California har holdt på i 15 år, og har en passe solid mengde utgivelser bak seg uten at jeg har noe forhold til dem. På Skullbearer presenterer de 4 låter på litt under 20 minutter. Samtlige låter tikker faktisk inn på mellom 4:50 og 5 minutter. Dødsmetallen ligger i skjæringspunktet mellom god og generisk i den forstand at det er tøft, kjapt og diabolsk aggressivt uten å vike en tomme fra oppskriften. At den følger boka slavisk skal jeg saktens kunne tilgi, da det låter rått og godt, også i lyd.
Gravehills bidrag står sånn sett til godkjent, men det må dessverre poengteres at Skullbearer ikke har veldig dype kjøttkroker, og at EPen sånn sett lett går i glemmeboken.

Mordbrand - In Nighted Waters:
Mordbrand fra Värmland i Sverige har ti år på samvittigheten, og like mange utgivelser, dersom man bare teller In Nighted Waters én gang. Deres eneste fullengder, Imago fra 2014, er også mitt eneste møte med dem. De fortsetter mer eller mindre i samme bane nå, men jeg synes skiva virker noe bedre.
Side B av splitten blir litt som en svensk ekvivalent av side A. Fem låter med god råskap og variasjon og en smak av sirkelsag, fullt på høyde med sin amerikanske halvbror, tikker inn på litt under 22 minutter.

De to EPene utgjør tilsammen en 41 minutter lang splitt som vil falle i smak for de fleste som er glad i dødsmetall, men som neppe utmerker seg nok til å bli et obligatorisk innkjøp. Sjekk ut splitten via Doomentia, og hør mer av svenskene via deres Bandcamp.

Måneder har gått siden trioen debuterte med EPen med det lystige navnet Fucking My Knife. Tre spor og 20 minutter med dyster, illsint depresjon er hva bandet spyr ut. Det er ingen nybegynnere vi har med å gjøre heller. De to herremenn Déhà (gitar, bass) og Ahephaim (trommer), bidrar begge med noe vokal, men S Caedes, som hun kaller seg, er den som primært framviser lidelse og avsky i sine plagede skrik. Sammen med Ahephaim har hun også tilhold i Humanitas Error Est. Ahephaim holder også hus i Rogash, og listen over tidligere bravader er omfattende (med blant annet noen år i Enthroned). Déhà har en lang CV, og mange jern i ilden, med Clouds og We All Die (Laughing) som høydepunkter. Begge karene er også delaktige i “supergruppa” Vaer.

Til åpningssporet Beloved Depression, er det laget en video som står i stil til utgivelsens tittel. Vi advarer mot sterke scener. Trommene hamrer, gitarene gråter blod og vokalen vræler av fortvilelse. Lyden lar hver forpinte detalj få fritt spillerom, og bandets innlevelse skåner ikke lytteren for sterkt traumatiserende stemninger av nød og pinsler.
Etter nesten ni minutter er det noe kortere Until We Die og tittellåten som sprer kullsvart uhygge. Den første av disse via god konvensjonell selvdestruktiv misère. Konvensjonell i forhold til den siste som byr på depresjon i form av disse aparte lydkollasjer jeg føler jeg forbanner flere ganger i uken. Det fungerer forsåvidt greit som outro til denne musikken, men fem minutter blir for mye på en tre-spors EP.
De to låtene er imidlertid vasse som sotete dolker.

De 200 CDene er trolig revet vekk, men €4 er en rimelig penge for den digitale versjonen av Fucking My Knife.

EDIT 27.11.16: Déhà har ganske riktig flyttet til Sofia i Bulgaria, mens Ahephaim har bosatt seg i Leipzig, Tyskland, hvor også S Caedes bor. Og det finnes fortsatt fysiske EPer på lager.

Disse mørkemenn klarer dog å vri hybriden i en egenartet retning. Jeg benytter flertall da Bjørnar ikke har slitt seg ut helt alene, men ervervet hjelp fra blant annet gitarist Arve Isdal fra Enslaved med mer. Gjermund Fredheim, som holder til i Orkan, bidrar også med sologitar på tre låter, mens velkjente Dreggen virker å være som halv-fast medlem å regne, og fyller på med ekstra gitar.

Musikken framstår som nokså original, samtidig som den rene vokalen gir vibber av band som Hamferð (og til en viss grad Skálmöld). Legeringen gjør bare musikken mer distinkt når musikken ikke har særlige viking-vibber, men heller besynderlige stemninger av sinnsforvirret kaos. Musikken er svimlende som en forholdsvis rolig mental karusell i ett øyeblikk, og virvlende som en løpsk tornado i det neste, som om svimmelheten når toppen av berg og dalbanen og akselererer i tilnærmet fritt fall. Alt som mangler for liksom å gni det inn, er saksofon og de tunge eimen av sterk hasj i ei lyssky fransk undergrunns-bule.

Black Hole Generator spiller en besynderlig form for progga skråtobakk-svart metal med jazza influenser, og jeg hadde ikke takket nei til et par rustne messingblåsere for liksom å gjøre galskapen komplett. Diskré tangenter har de da funnet plass til. Sammen med nevnte vokal, kan det mildt deliriske soniske vanviddet forsåvidt også gi enkelte assosiasjoner til Arcturus.

Trommenes vanvittige vals, gjerne med doble kagger i bunn og frenetisk mangfold på topp, skaper herlig framdrift, samtidig som gitaristene kan sine saker. Lyden kler de miserable gjøglerne og deres dynamiske krumspring godt. Så er da også hr. Nilsen lydmann.

Trenger du litt lett psykedelisk sirkus i form av minst like desillusjonerte stemninger av isolasjon som den grå hverdag du flykter fra? I så fall burde A Requiem for Terra dekke dine behov.

Bak et herlig cover finner vi drømmende og seremoniell metall med inspirasjoner fra ulike hold smakfullt innlemmet. Til tider noe dissonant. Andre ganger nesten fengende harmonisk, som i den progressive sekvensen mot slutten av I, The Redeemer, eller den nærmest orientalske sekvensen i andre halvdel av Into The Crypt, men aldri uten en brå overgang like rundt hjørnet. Ren sang, messende stemmer og dyrisk, febrilsk råskap i skjønn forening. Ustabilt og risikabelt som usikrede håndgranater og udetonert sprengstoff.

Gates No Longer Shut slår portene til besynderlige verdener av svermende galskap og virvlende vinder på full gløtt. Via magiske ritualer skapes et univers hvor motsetninger og selvmotsigelser danner sømløse lenker i et abstrakt kaos av kjetting.

Den lett besynderlige lyden er en vanesak man lett vender seg til, og det luftige uttrykket gjør at dynamikken på ellers akseptable DR7 nesten høres mer dynamisk ut. Albumet er egenhendig spilt inn og produsert av de to polakkene.

Misanthropic Rage debuterte med EPen Qualia for nesten fem måneder siden, og leverer nå et stykke musikk du må høre for å fatte omfanget av. I tider preget av kjas, mas og stress er det viktig å ta seg tid til et øyeblikk med metallisk meditasjon for å stenge verden ute, så gjør deg selv en tjeneste, og sett av 40 minutter til å la deg henføre og trollbinde av mystiske Gates No Longer Shut.

Det er to ting jeg umiddelbart biter meg merke i. Det ene er at Natvre's spiller hissig svart metall med bekmørk stemning og fullstendig manisk vokal. Det andre er at lyden er hermetisk komprimert. Jeg er ingen audio-freak. Jeg ikke mer belært enn deg. Jeg er bare et metallhue som er dum nok til å vie all min tid til å sortere promoer, korresponderer med tilsvar ensporede gærninger, lytte intenst, skrive ved enhver anledning og drifte denne vulgære og smakløse siden. Likevel skal det lite til å høre at det dynamiske spekteret er innsnevret til det absolutte minimum. Uslepen lyd kler riktignok Wrath, men en slik mursteins-vegg av grumsete lyd blir i overkant upolert. Fem av de åtte låtene ligger på DR3, mens to er helt nede på DR2.
Det ene sporet som strekker seg helt til DR8, er ikke et kort akustisk mellomspill slik det vanligvis er i slike tilfeller, men heller skivas lengste spor på 8,5 minutter. Hinterland er likevel nesten som et mellomspill å regne, da den består av monoton og særs repetitiv ambiens. Unyttig inntil det absurde, naturligvis.
Trioen har selv tatt seg av produksjon i Stealthsound Studio. De burde åpenbart overlatt det til profesjonelle aktører. Det skal likevel sies at de må ha gjort noe rett, for trommene slår som fanden på døra, og gitarene pisker som iskrystaller i snøstorm.

Foruten litt over åtte minutter fjollete fjas, finner vi ca 36 minutter god svartmetall, som selv en råbarket og klaustrofobisk produksjon ikke kan forhindre meg i å sette pris på. Gutta framfører nemlig svartmetall med trøkk og intensitet. Tempoet er ikke faretruende høyt, men holder seg heller stort sett til aggressiv midtempo, og det ligger mye rakrygget, arrogant attityde i låtene. Framføringen er avsindig febrilsk og proppet med glødende avsky. Rytmikken heller iblant mot morbid, skarp black'n'roll, men de tjæresvarte riffene og sekvenser med blastbeats nekter de rocka ingrediensene en reell maktposisjon.

Låtene er velkomponerte, med drivende fete og kjølige riff og en adekvat mengde overganger og variasjon i riff og rytmikk. Vokalen er... vel, spesiell. Hør selv. Jeg foretrekker tradisjonell rasping, men den passer til det avsindige uttrykket. Wrath er i sannhet et dekkende navn for denne skiva.

Jeg er muligens litt i overkant snill mot debutantene med tanke på de skavanker skiva inneholder, og jeg vil komme til å forlange mer når oppfølgeren foreligger. Tross nevnte barnesykdommer, er dette likevel en meget lovende start, da Wrath inneholder mye meget god black metal. Besøk Cvlt Nation for å høre låta Lazarine.

Det er riktignok ingenting som heter sakte tremolo, men det forhindrer ikke disse karene fra å gi jernet i sakte kino. Med avsindig skarp og mentalt tvilsom vokal over tunge riff og gitarer som hyler av smerte, skapes en nokså egenartet stemning av absolutt vanvare. Stanken av mislighold i en selvskapt slum av avfall, avføring, råte og rusmisbruk, river i nesen. De som dveler i denne inhumane kloakk har ikke sett såpe eller rengjøringsmidler på flere tiår.
Dette er det absolutte lavmål av degenerert forråtnelse, og det leveres med adekvat lyd; skittent, men rungende og brautende, samt like tydelig som de umiskjennelig kvalmende bildene fra åstedet.

Både Pure Demonology og The Last Virgin on the Earth, Sodomized ser Barbarian Swords øke tempoet en del. Etter den sistnevnte har skiva vart i 40 minutter, og det kunne vært et fint sted å pakket sammen og ta kveld. Det hadde vært en grei dose for lytteren, og samtidig virker også bandet å bli litt utålmodige. Musikken mister sin naturlige fremgang når den går hodestups ut i rølpe-myra med litt over to minutter korte Carnivorous Pussy. Låta med den fengende tittelen øker tempoet mer, og innlemmer usmakelige pornografiske sampler som forsåvidt står til skivas vulgære preg.

Deretter fortsetter spanjolene utrettelig med skivas to lengste låter, på henholdsvis 18 og 11 minutter. Disse er på ingen måte dårlige, men innen disse ebber ut, er grensen for min tålmodighet for lengst overtråkket. Til sammen 70 minutter er definitivt for mye for et fordervet verk med dronende gitar og rabiat, pervertert psycho-vokal.
Jeg trives godt med mye av materialet, men her burde man vært mer selvkritiske, og tatt i bruk saksen på klipperommet. 40 minutter hadde holdt i massevis. Selv mindre vil jeg tippe hadde vært en grei og håndterlig dose for en større andel av potensielle lyttere. Graderingen er sånn sett litt snill, men kvintetten byr på genuint vemmelige og avskyelige stemninger som like fullt står til godkjent.

Dersom du liker urovekkende misantropisk nihilisme, sjekker du ut sykelige Worms via Satanath Records eller Cimmerian Shade Recordings.

Det har belgierne selvfølgelig tatt til etterretning. Selvforherligende narsissisme til side. Bandet spiller nokså rumlende og tildels ambient black/death som dundrer som et jordskjelv manet fram av okkulte åndemanere.

• Det viktigste punktet på listen over aspekter med forbedringspotensiale var lyden. Overgangen fra demostadiet til første EP kan være stor. Så også her. Lyden er tydeligere, men like fullt skitten. Den er kraftfullt og drønnende, mot demoens tamme klangbilde.
• Jeg ba videre om hvassere låtskriving. Det mener jeg så absolutt den anonyme kvintetten har oppnådd, især om man tar det siste punktet på listen med i betraktningen.
• Jeg etterspurte mer særegenhet, da tordnende seremoniell ekstremitet har blitt et konkurransepreget marked. Der svikter nok Kosmokrator, men det er ikke uventet. Å skille seg ut krever enten en særs unik tilnærming, eksepsjonell låtskriverkunst eller den velkjente snarveien til suksess, å skape en ny hybrid av to eller flere velkjente ingredienser. Disse belgierne selger ikke sjelen fullt så lett, men fortsetter heller ufortrødent i den bane hvor de trives.
• Sist, men definitivt ikke minst, forlangte jeg at utgivelsen ikke ble dynket og forpestet med over 30 % ambient ulyd, eller “eteriske stemnings-kollasjer” som jeg formulerte det. Ikke helt ulikt min reaksjon til ellers gode Adaestuo seks hakk nedenfor. Her har Kosmokrator lagt seg flate, og redusert de rent ikke-metalliske sekvensene til et absolutt minimum. Foruten de siste fire av i alt nesten 33 minuttene denne fullengder-lange EPen varer, forekommer aparte og abstrakte lyder av astral opprinnelse knappest sporadisk.

Kosmokrator viser klare tegn til samarbeidsvilje. De har lagt seg i selene og utbedret mye av det vi har snakket om. Gledelig nok har jeg derfor ingen problemer med å anbefale First Step to Supremacy til de som befinner seg i målgruppen.

Musikken disse italienerne framfører kan sies å ligge i nærmiljøet til post-black, men er likevel ofte kaldere og tildels råere. Forfrosset synth er med på å skape en øde, bitter og ensom antarktisk stemning. Den bitende kulden og de forblåste is-slettene hvor ingenting stagger vinden, er ikke et sted å leve. Det er et sted å overleve. Og knapt nok det.

Bruken av synthesizer inspirerte faktisk mannskapet på denne værfaste skuta til å spille inn et eget album kun med synth. Towards to Pillars er tilgjengelig som bonus til den begrensede versjonen av Pillars I. Jeg har imidlertid ikke hørt den.

Pillars, første låt, starter atmosfærisk før den går inn for ukontrollert landing. Frenetisk tempo og hatefulle stemninger av drepende nordavind regjerer store deler av den 18 minutter lange låta.
Myth begynner likeledes, men mister momentet rundt halvveis, før blesten tar seg opp igjen. Den ebber imidlertid litt ut før neste spor overtar.
Solemnity bruker fire av sine femten minutter på ville stormkast før roen senker seg. Tildels ambiente, svevende toner tar roret en stakket stund, før disse blandes med piskende snøstorm.
Penn er atter en hybrid, hvor en hvit og livløs verden gradvis åpenbarer seg.

Promoskrivet nevner blant annet Darkspace og Wolves in the Throne Room som eksempel på band med beslektet uttrykk. Joda, likheter eksisterer, men disse har noe mer variasjon, samt at de spiller på et større frekvensspekter. Earth and Pillars er utelukkende kjølig, på grensen til det sterile. Steril fordi bakterier er inaktive under slike ekstremt kalde og ugjestmilde forhold.

Pillars I varer i en time, noe som er i overkant mye for et album hvor det går mye i det samme i et begrenset uttrykk, tildels grunnet på monotoni med ambiente undertoner, men Earth and Pillars skal ha for de stemninger de skaper ved å ikke vike en tomme. Den stikkende følelsen i øynene etter å ha krysset milevis med goldt landskap dekket av stivfrossen snø er ingenting imot den bitende kulden som gnager som sylskarpe rottetenner mot dårlig kledd hud.
Jeg skal likevel ikke legge skjul på at musikken ikke er helt min greie. Her trives jeg best når gitarene skjærer som baufil-blad mot kraniet. Graderingen reflekterer dermed en mellomting mellom det objektive og det subjektive.

Termohansker og kakao på termosen anbefales, for Pillars I er flytende nitrogen.

Roots speilet de skotske høyland, der de ligger og ruver som frodige prærier og ulendt terreng med fjellenes spir mot horisonten. Litt som Dovrefjell, er det vel lov å fantasere, bare villere og mer eksotisk, med utsikt til havet, noen hundre meter nedi røysa. Igjen: dette er ikke faktabasert prosa, men heller den følelse og de livlige bilder jeg satt igjen med.

Guardians begynner nedstigningen fra høydedragene, og landskapet blir villere. Under tregrensen vokser det tettere. Bratte skrenter, iskalde elver, tyknende skoger og klipper som spir av granitt. Men vår ferdesmann kjenner veien gjennom tilgrodde dalstrøk i retning avlings-rike landsbyer, og stopper iblant opp i glenner og lysninger for å traktere sin sekkepipe i hyllest til omgivelsene.

Guardians føles villere og mer omfangsrik enn førsteskiva, men ikke mer enn omstendighetene tillater eller forlanger. Musikken varierer mye. Vakre passasjer med feler bukker under for fossefall av gitarer, og trommer som ridende villhester. Stormkast av harsk vokal ebber ut når vinden løyer og solen titter frem med skotsk fløytespill.

Å forklare musikken uten å ty til naturens metaforer, blir for meg unaturlig. Guardians går i ett med vilter, hedensk natur. Dette er Andys lovsang til de ubesudlede og nær uberørte segmenter av fedrelandet, og muligens også ætters gang, og det er noe alle burde få oppleve; gleden og stoltheten over sitt langstrakte land, usminket av politikk, forskånet for uenighet, fordommer, korrupsjon og intriger. Bare landskap og mann. Det er nasjonalromantikk av den harmløse men genuint dyptfølte sorten.
Roots var flott, men føles nesten monoton i forhold til Guardians. Jeg er ikke i tvil om at jeg liker det nye verket et hakk bedre. Sammenlignet med debuten, krever nok Guardians litt mer tid, men det er det verdt når man kan lukke øynene og dra på ferie i sitt eget sinn. Nydelig cover, forresten.

Recitations slapp først The First of the Listeners som demo i mars, med coveret til høyre. Jeg regner med at den versjonen som nå slippes via to profilerte plateselskap er identisk.

Bandets første livstegn etter å ha overlevd rundturen i underverdens irrganger, vare i ganske nøyaktig halvtimen. Med fire låter kunne dette blitt presentert som en langvarig EP, men den møter tross alt Slayers minstekrav til fullengders spilletid med grei margin. At tre av sporene kan karakteriseres som lange betyr heldigvis ikke at de føles langtrukne.

Den forvrengte vokalen vrir strupen som en raggete vaskefille, ikke helt ulikt Attila, rituelle trommer maner til kamp, gitarene agerer flyktige poltergeist, og lytteren omringes av rungende gjenklang av transcendentale lyder. Jeg velger bevisst å overse det åpenbare; at vi har hørt tilsvarende ganske ofte de siste årene. Det gjør jeg av subjektive årsaker. Jeg synes nemlig Recitations gjør sin greie meget bra.

Karene skaper noe særpreg ved å ta ibruk mange ulike instrumenter og danderer dem lagvis, noe som skaper en tykk alkalisk smog. Mest egenartet er bandet når ulike elektriske orgel dukker opp og danner psykedelisk uorden. Litt over halvveis ut i Tongueskull Sacrament treffer en kakofonisk virvelvind av hammond og moog land. Ødeleggelsene er enorme, og det fullkomne kaos et faktum. Uovertruffent!

Sammen med tunge ambiente ulyder, tordnende ubehag, rolige rituelle passasjer og haglstormer av forrykende trommer, utgjør dette elementer av formelen som kan være med på å forklare The First of the Listeners suksess. Jeg ser fram til fortsettelsen! Avantgarde Music byr på full forhåndslytt, mens skiva også kan skaffes via Signal Rex.

Mara heter den sortsindige kvinnen som framviser sorg, frustrasjon og smerte via variert stemmebruk. Noe renvokal benyttes, men kun i fragmenter. Det meste er hjerteskjærende raspende med ravnens rue røst eller avsindig skrikende i formidabel svartmetall-form. Det er mer lidelse i en jamrende jomfru i nød enn hos en stakkarslig mannsling, noe som lettere kan appellere til din sympati.

Musikken benytter mørkegrå nyanser av post-svart sammen med vemodige melodier og nedtrykt midtempo rytmikk som gir driv til tross for overliggende stemning av resignert monotoni.
Musikken lykkes i å konstruere de rette stemninger av oppgitthet og ensomhet, og Death, My Salvation setter lytteren i en konstant tilstand av tristesse gjennom 46 minutter. Samtidig er ikke dette veldig depressivt. Musikken er litt for mild og rund i kantene til å strø rikelig med salt i såret.

Dersom molefonken atmosfære, grei framføring og adekvat lyd låter forlokkende, har Gateway to Selfdestruction de nødvendige midlene til å foreskrive en dødelig resept. Personlig synes jeg det skorter litt på låtmaterialet, som ikke er så forferdelig spennende. Det er ei ålreit, men litt likelydende skive som forsåvidt står til godkjent, men som rent subjektivt ikke frister til gjenhør i så veldig stor grad.

(^*som dessverre ikke har sluppet noe etter den smakfulle synth-symfoniske 2004-EPen Divine Deception.)
Med guttas bakgrunn kommer det neppe som noen stor overraskelse at dødsmetall står på agendaen. Amerikanernes death metal er brutal, men ikke så avsindig at det går på bekostning av groove og dynamisk allsidighet. Her blandes inspirasjoner fra gammelt og nytt, samt nærliggende genre, til en mektig arsenikkholdig lapskaus. Ikke det at karene hopper fra stil til stil som schizofrene kaniner. Moderate influenser fra thrash, grindcore og doom kjøres gjennom dødsmetall-kverna til vellingen føles sånn passe uniform.

Matt vrenger stemmebåndet så lytteren blir sår i halsen bare av å lytte. Forvrengte skrik og guttural gurgling er riktignok ikke på slamsuger-nivå, men ikke nødvendigvis så langt unna heller. Rytmikken varierer, da Shawn leverer godt håndarbeid sammen med dribling av pedaler. Som nevnt håndterer både Matt og Alex strømførende piggtråd. Tykke og saftige riff møter hylende høyfrekvens. Ikke nyskapende selvfølgelig, men heller aldri kjedelig.

Bestialsk intensitet er vel og bra, men det gir sjelden noe nytt under kjolen. Jeg trives best med debuten når solide stemninger og ondartede melodilinjer forplanter seg. Spesielt i seige låter som Procession of Ceaseless Sorrows og godt over 11 minutter lange Through Stygian Catacombs, skapes rom for mer intrikate instrumentelle finurligheter som framhever identitet noe mer enn hva tradisjonelt øs gjør.

Ruinous leverer tidløs ekstremmetall med knusende lyd og aggressiv adferd, og de gjør det vel så bra som konkurrentene. Graves of Ceaseless Death skiller seg alt i alt ikke voldsomt ut, men med kvalitet i alle ledd leveres en god helhetlig pakke, full av fordervelse.

Musikken er urovekkende, om man da ikke er på samme bølgelengde. Over galopperende rytmikk og skarp gitar ligger klassisistisk, nær operatisk, ren kvinnesang å duver, bakket av korende mannsvokal gjennom halve The Abyss (Otchłan). Deretter vrenges stemmen som en hunndjevel som river av den jomfruelige forkledningen.
Låt tre, Destroyer of Constellations (Niszczycielem Gwiazdozbiorow) fortsetter etter en pause i samme dystopiske og tildels disharmoniske spor, med den åndelige stemningen av søkende svarte sjeler i synergi med utenomjordiske energier. Her snus rekkefølgen på hodet, og heftig intensitet forskyves til seige rituelle stemninger omtrent halvveis.

I mellom disse ca 6 minutter lange låtene ligger Cicatrices Plexae (Scar-Braids), bestående av 2,5 minutter med hviskende stemmer og forvrengt solvind med lavmælt, enstonig flyalarm som ambient bakgrunn. Greit nok, men å servere ytterligere 6 minutter av det samme, sammen med flere besynderlige lyder i avsluttende Tacent Semitae (Silent Paths), føles noe unødvendig. Bjeller og lenker, messende koring, besvergelser fra hinduismens mørke side, hviskende og hikstende kvinner... I mine ører; meningsløs ambiens.

Med 60 % illevarslende, kjølig distansert og nokså umenneskelig svart metall med en kunstnerisk vri, og 40 % dekadent spirituell seanse, blir graderingen som den blir. Jeg har hørt om andre som har reagert sterkere på de outrerte eklektiske lyd-kollasjene, men jeg lar meg ikke imponere i særlig grad av aparte lyder. Jeg foretrekker musikk. Den musikk de faktisk tilbyr, smaker dog blodig biff med brent skorpe. Avgjør selv: Tacent Semitae.

Musikken føles annerledes enn det meste det kunne vært naturlig å sammenligne med. Det skyldes gjerne produksjon og lyd, som virker nokså hjemmelaget. Ikke i den forstand at det høres amatørmessig ut, men heller som om ellers kompetente artister har forsøkt seg på noe de ikke helt mestrer; å spille inn musikken selv.

Invasion of the Tentacube er et godt eksempel på musikk der ufullkommen lyd havner i skyggen av spilleglede. Spilleglede forårsaket av vissheten om godt og energisk låtmateriale.
Stemningen? Tja. Jovialt, fandenivoldsk glimt i øyet? Moro er det i alle fall. Av hensyn til de som kjenner mine ekstrem-metalliske preferanser bør det likevel nevnes at det er mer lekenhet å spore på Xoths debut enn det er ondsinnet fandenivoldskhet. Her finnes ingen uhygge, bare progga glad-metallisk teknikalitet. Fans av den slags bør kjenne sin besøkelsestid!

I Warfists tilfelle er thrashen den dominante part av uttrykket, mens de svartsvidde ingrediensene har et anstrøk av proto-black.

Det er aggressivt og flammende ilsk, spesielt i tittellåten, hvor diverse gjester bidrar med kullsvart vokal. Vokalist HellVomit selv har en mer snakkende, lett-raspende vokal som artikulerer seg støtvis. Han håndterer også øksa, eller motorsag som det står i presseskrivet, og byr på tøff riffing, mens Wrath kjører bulldoser. Bassen er litt lavt mikset og kaotisk i bånn av juvet. Infernal Deflorator, som også har trommet litt for Taran, er kreditert for “skullcrushing”, og joda, batteristen har energien i orden han.

Musikken river greit der og da, men låtene har ikke mye dybde og essens, og Metal To The Bone blir nok aldri den første skiva jeg tenker på når jeg vil slå ut håret og knuse tomme ølflasker mot pannebrasken til posører.
Pluss for lekkert cover.

Jeg er primært av den oppfatning at demoer, ihvertfall i demo-format, ikke må ha god produksjon. De er hjemmelagde demonstrasjoner på låtskriving og øvrige ferdigheter. Altså tilgir vi den i overkant krasse og skrikende lyden. Faktum er at den i stor grad kler bandets morbide svartmetall. Den tidvis øredøvende diskanten med begredelige DR3-DR4 i komprimert dynamikk kan man imidlertid kvitte seg med på sikt.

Når første låt, VI, for første gang skytes som brukte sprøytespisser ut av hodetelefonene, og tvers gjennom trommehinner, banner jeg stygt og kvesser slakteknivene, men med en kanyle i hvert øre, og infisert morfin sprøytet rett i lillehjernen, finner jeg noe i Sorguinazias vederstyggelige univers som jeg har sansen for.
Musikken er skitten, infernalsk og uhellig. Uten å være industriell, frambringer den likevel noe av den samme nervepirrende uroen. Musikken vender estetikk ryggen, og maner fram faretruende uhygge via røffe riff, gurglende psyk vokal, urovekkende melodilinjer og uidentifiserbare lyder. Det drønnende og skingrende lydbildet knitrer som den aluminiumsfolie du etterhvert finner det nødvendig å pakke rundt hodet før du setter deg i et hjørne og rugger.

Tre låter lirer de av seg iløpet av et kvarter, der spesielt den noe seigere avslutningslåten II brennmerker sjelen.
Sorguinazia er kald og blek, og fullstendig blottet for empati. Trenger du egentlig flere argumenter for å holde et øye med disse nykommerne i tiden som kommer? Debut-skiva planlegges sluppet via samme selskap til neste år.

De har benyttet seg av Imperial March som intro live, men da sannsynligvis som sample. Jeg har dessverre ikke hatt den ære å bivåne dem live. Så vidt meg bekjent har heller ikke denslags vært tilfelle på skive før, uten at jeg er noen ekspert. Nevnte låt er likevel ikke gjennomsyret med Star Wars, til tross for noen små referanser, og resten av skiva hinter heller ikke til kampen mot de evinnelige kjortel-kledde jediene.

Resten av The Empire består av knusende riff, tøffe gitartriller (les: soloer), heftig tromming og Peters signatur-vokal slik vi kjenner dem. Peters evne til å vrenge stemmen gutturalt og samtidig låte så forbannet tydelig, er en vokalstil jeg har enormt sans for, og som få ser ut til å mestre. Hybrid-vokal som dette brukes ihvertfall av de færreste. Ihvertfall vellykket.

Album nummer 13 fra de 34 år gamle polske døds-pionerene er ikke deres beste album, men ei heller deres verste. Kvaliteten er jevn. Litt for jevn, kanskje, da skiva mangler de aller største høydepunkter. Bandet har like fullt (igjen) skrevet gode låter med nok innhold og variasjon til å holde lytteren i et jerngrep gjennom runde etter runde, til The Empire blir en naturlig del av ditt mentale repertoar. Med ti låter fordelt på 33 minutter, vet du at det går unna, og at Vader ikke haler ut tiden ved langdryg repetisjon. Rett på sak, skift riff, overgang, ny rytme, solo, mer riff, andre takter, ferdig. Tøft, konsist og forseggjort.

Se i tillegg lyrikk-videoene til Prayer To The God Of War og Angels Of Steel.

Bandet ønsker ingen oppmerksomhet rundt sin line-up, men vil heller gi en vekker for å ta et oppgjør med det etablerte, det oppleste og vedtatte. Det har jeg ingenting imot, men man lykkes ikke dersom man ikke når ut til folket, og Crown of the Mind vil ikke nå de aller største massen. Man trenger kanskje ikke appellere til majoriteten for å oppnå et radikalt gjennombrudd, liten tue kan velte stort lass, men Hoath kommer neppe til å bli et hett navn selv i undergrunnen. Jeg er også respektløs nok til å formidle at bandet, som virker å være en duo, består av etablerte musikere fra blant annet Horna/Sargeist og Satanic Warmaster.

Musikken, rumlende, hardtslående black/death, er ikke original eller kvalitativ i annen forstand enn at den er kompromissløst dronende og hardhendt. Lyden er rå og brutalt ærlig, uten påkostet polert pynt. Det hele er tøft og usminket, og uttrykket som sådan heller ålreit. Likevel mangler låtene finesse. Det durer og rumler, men det skjer liksom ikke så fryktelig mye. Lyden fra Blackvox Studio er tilsiktet skittenstygg, men også komprimert. Den sammenpressede kompresjonen på DR5 merkes langt tydeligere her enn i tilfellet Unlight to hakk nedenunder. Det er likevel mangel på innhold i selve materialet som feller Hoath, og spenner bein på Codex III: Crown of the Mind.
Enkeltlåtene Crown Of The Mind og Of Virgin Moon And Serpent er også tilgjengelige.

Lengselen etter en fjern frigjørende forløsning, en utvei ut av den eksistensielle miseren, virker fåfengt, men hvor usannsynlig den enn måtte være, er den en drivkraft i kraft av å være den siste og eneste utvei. Trommene setter sin lit til den svulmende harme. Vreden og gremmelsen som bygger seg opp, som kveiler seg som en svart kobra i mageregionen, danner skylapper som blokkerer sinnet og sperrer alt annet enn tanken om revansj ute. Med rødglødende hat hamres trommene til splinter. Vokalen veksler mellom menneskelige følelser i de tyngste av tider. Forrykende avsky, anger og frustrasjon gjenspeiles i raspende indignasjon.

Vi befinner oss en hårsbredd fra dsbm, men i motsetning til de fortaptes utrøstelige sorg og lidelse, har ikke Arkona gitt opp tanken om blodige oppgjør med fortiden. Når sjansen byr seg skal de være parat. Rede til å reise seg. Til å bane seg vei via vold. Til atter å gjenvinne sitt liv på stolt manér. Men enn så lenge er det mørkt, svart og fullt av vemmelse.
Metallen står utmerket stødig på egne ben, mens den moderate og subtile bruken av symfoniske bestanddeler beriker musikken ytterligere.

Arkona har vært i No Solace Studio med Mgłas M for å forevige sitt siste verk, og Lunaris har blitt et helvetes dypdykk i nedrig fordervelse og miserabel bunnløshet, framstilt via ærverdig stolthet, mektig atmosfære og hypnotiserende stemning.

Fargesprakende svart metall? Er ikke det en selvmotsigelse? Vel, ildsprutende drager uten naturlige fiender trenger ikke kamuflasje. Men for å være seriøs; bandet spiller ikke kullsvart, satanisk, fryktinngytende og fiendtlig svartmetall, men en mer melodisk og ufarlig form, uten at jeg ønsker å benytte ord som “glatt”. Bandet har til tider, gjennom de deler av diskografien jeg kjenner til, spilt litt safe, og skrevet ganske “strømlinjeformede” låter, men på Antihelion viser tyskerne seg fra sin beste kompositoriske side.

Og tro ikke at musikken er snill. Vokalisten forbanner den jord han bebor, og trommene jager i furore. Din svigermor ville instinktivt lagt disse “bråkete satanrockerne” for hat. Stemningen er stolt og majestetisk som en ondartet åndelig lederskikkelse i en spirituell avguds-sekt, omgitt av slanger på en trone av stein. Ved hjelp av sine telepatiske evner, setter denne sataniske patriarken fienden ut av spill når hans skarpe og ru vokal hjemsøker deres sinn og risser truende hieroglyfer i deres håndflater. Stemningen har undertoner av fjerne strøk, og assosiasjoner til faraoenes land dukker iblant opp. Det ekstravagante gitarspillet stjeler mye oppmerksomhet, men det er selvfølgelig helt i orden.

Lydmessig har bandet for lengst forlatt den spede, syntetiske, bomulls-innpakkede start. Lyden er skarp og tydelig i det kvartetten begir seg ut i landskap sannsynligvis spesielt inspirert av Dissections arvegods. Lyden er riktignok ikke mye dynamisk (DR5), men lyden er likevel god, selv om noen sikkert vil anse den som i overkant vel-produsert.

Det er tre bombastiske kvarter bandet leverer med Antihelion, ei skive hvis mektige melodiske svarte alkymi kan sies å inneholde sporer av pollen fra alt fra Immortal til Behemoth. Her finnes hint av Bathory, Watain, Thulcandra, Dark Fortress og Necronomicon. Unlight er ikke helt på nivå med de aller beste, men med nesten 20 år bak seg^*, og en meget god skive ute i disse dager, fortjener bandet å havne i det gode selskap. De går også forbi enkelte på listen. Dersom du trenger bare én referanse, tenk Naglfar.
^*To av fire medlemmer har holdt stand siden før første demo, mens de to øvrige har kommet til iløpet av de siste sju årene.

Jeg tviler vel egentlig på at Unlight forsøker å markere en ny æra med Antihelion, men som kjennere sikkert legger merke til har bandet skiftet logo. Litt unødvendig akkurat det, men at tyskerne har funnet en formtopp tviler jeg ikke på, for Antihelion må være blant deres ypperste. Se forøvrig videoen til Create And Annihilate. Travelt? Se en teaser.

“Making post-metal great again” kunne vært et nokså adekvat slagord.
Så lenge artister våger å være artistiske og skapende i ordets rette forstand, og legger sjela i kunsten ved å innlemme egenart og kreativitet, er det fortsatt mulig å gjøre noe nytt med et strandet skip som post-metall. I sin reneste form, har sjangeren i alt for stor grad stagnert. Skjønt sjanger og sjanger fru Blom. Post-metall er knappest en egen musikalsk retning, men snarere en spillestil, en innfallsvinkel med et annerledes uttrykk som legges over eksisterende genre som et filter. Burial In The Sky evner å tenke utenfor boksen og benytter heller post-modernismen som krydder.

Persistence Of Thought er selvfølgelig ikke for alle, men bandet lykkes med det de har satt seg fore. Uten å ty til banebrytende ambisiøse og hårete mål har de like fullt konstruert en nokså kreativ hybrid, og fulgt opp med gode låter og spilletekniske ferdigheter. Låtene veksler mye i rytmikk og intensitet, via nokså intrikate mønster og overganger. Både teknisk dødsmetall, drømmende atmosfære og post-elementer er tydelige hver for seg, men legeringen føles også sømløs. De stadige endringer i uttrykk, som dekker alt fra Pink Floyd til Obscura, holder også post-sjangerens trøttende monotoni på god avstand. Musikken føles intrikat uten å bli for improvisert eller kompleks, og et mildt melankolsk tilsnitt i den surrealistiske melodiske flommen forhindrer at entusiasme blir til lystighet.

Herrene William og James skapte Burial In The Sky i 2013, og har fått med seg Samus Paulicelli (Decrepit Birth, eks-Abigail Wiliams) som session-trommis. I ettertid har man ansatt en Sam Stewart på heltid. Debuten har blitt ei flott skive, i ytterkant av mine preferanser riktignok. Større fans av Rivers Of Nihil og Fallujah bør ifølge presseskrivet være ekstra oppmerksom på Burial In The Sky. Fint, så slipper jeg altså å saumfare min støvete toppetasje etter referanser. Jeg vurderte å gi en høyst subjektiv middels pluss, men fant ut at musikken er for vel-konstruert til en lunken, litt likeglad gradering. Jeg klistrer likevel på en minus som kun reflekterer personlig smak. Det trenger ikke du ta hensyn til. Bandet er i høyeste grad kompetente, noe Persistence of Thought beviser.

Bandet blander thrashens testosteron-fylte gi-faen innstilling med dødsmetallens manglende selvbeherskelse og lave terskel for å ty til vold. Med tøffe riff og fandenivoldsk attityde skapes låter med dugelig driv. Presseskrivet nevner Hobbs Angel of Death, som forsåvidt er en grei referanse, selv om likheten ikke er prekær. Også Crucified Mortals har et snev av det proto-metalliske i sin old-school tilnærming. Litt Slayer-vibber, som i den herlig aggressive avslutningslåta Bringer of Death, kan nevnes. Mange andre kunne vært nevnt, men jeg skylder på latskap for å dekke over tilskyende demens.

Noe som gir låtene individuelt preg, og skiva lengre levetid, er den utforskning karene har gjort i studio. Ulike pedaler og forsterkere har blitt byttet og prøvd ut fra låt til låt. Ikke i så markant forstand at skiva har fått et schizofrent preg, men nok til å skape interessante sjatteringer i detaljene for den som går Psalms of the Dead Choir etter i sømmene, som det jo sømmer seg.

Jeg korter meg i fatthet og konstaterer at skiva er ganske kul, skjønt ikke helt obligatorisk.
Ikke ulikt tidligere utgivelser fra samme band, med andre ord.
La meg legge til at rigging av diverse audio-utstyr på Psalms of the Dead Choir har hjulpet til med å gi skiva en frisk fornemmelse som skille den en anelse ut fra mengden.

Etter uker med kaskader av death metal i alle dens former og smaksvarianter, hvor det meste har rolige, tunge og stemningsfulle sekvenser, kan det være lett å bli mettet. Krypts er nok ikke gjennomført nyskapende de heller, men de har en sinnssyk stemning. Den er ikke hverken utenomjordisk eller underjordisk. Bare jordisk. Den utgir seg ikke for å være annet enn seg selv; ekte-følt, naturlig avsky.

Selv om Remnants of Expansion ikke i utgangspunktet skiller seg ut rent låtmessig, gjør den likevel det. Og det er det flere grunner til.
Riffene. De helvetes mørke og dystre gitargangene. Så gjennomsyret av autentisk ondskap. Vokalen. Den gravalvorlige grov-røsten av guttural artikulasjon. Stemningen. Den suggerende auraen av fiendtlighet, full av hatsk avmakt fra dypet av menneskets mest obskure psyke. Lyden. Det fyldige og gjallende fonetiske brølet fra villmarken.

Original eller ei. Remnants of Expansion byr på svine-fet kaldblodig atmosfære i form av buldrende og sterkt hypnotiske dommedagsprofetier. Jeg gir meg ende over.

Det høres jo forlokkende ut, og når man ser på de ulike stilartene som flettes sammen og de ukonvensjonelle instrumentene som benyttes, virker det såpass spennende at forventningene vokser.

Inspirert av King Diamond, Tartaros og Notre Dame, har Sparda komponert en snodig hybrid av ekstremmetall, doom, symfonisk, akustisk og ambient musikk. Créatures låter ganske unikt, med theremin, pipeorgel, piano, trompet og fiolin. Problemet er at det også låter sært og framstår som schizofrent. Jeg var på nippet til å forkaste Le Noir Village, men den egenartede variasjonen fra mitt daglige grovbrød, samt sansen for en utfordring, fikk meg til å bite tennene sammen og gyve løs på denne timen med avsindig eksperimentell musikk.

Trommingen er ofte simpel, og lyden er tynn som utvannet lettmelk. Den eller de svart-vokale fortellerstemmene høres nesten ut som en og samme gneldrende amatør hele veien, mens ulike renvokal-bidrag ikke gjør saken det spor bedre.

Ideen bak Le Noir Village er interessant, og resultatet kuriøst, men Créatures biter over for mye, og lyktes ikke med den raffinerte balansegangen som kreves for å dra prosjektet i havn. Det ender opp med å blir nokså rotete og ustrukturert, i tillegg til at produksjonen ikke holder mål. Skal musikken til tider virkelig låte så skjærende falsk?

Se traileren og hør Le Noir Village, hvis du vil.

Jeg kan forstå appellen bak blek, sørgmodig og monoton musikk som dette, for det er stemningsfullt, men når fire låter slanger seg sakte avgårde i omgivelser bestående av lite variasjon, og repetisjon blir et redskap, kjenner jeg at tålmodigheten settes på prøve. Det finnes jo så mye musikk med sterkere objektive egenskaper. Musikken etterlater meg likevel ikke fullstendig blasert og likeglad.

Helt likelydende er det jo ikke, selv om de to korteste låtene på seks minutter hver, og de lengre på rundt fjorten, ikke varierer mye i takt, riff og overganger. Uttrykket varierer dog i den forstand at de to korteste låtene preges av rolig, omtåket, nokså ambient og en smule suggerende post-metal med adekvate sampler, mens de to lange låtene skaper større friksjon med skurrende gitar og taggete vokal. Musikken er nokså forenklet, men gitar, vokal og synth skaper en vedvarende nedtrykt stemning via dystre melodier og de overganger som finnes og som forhindrer total ensformighet.

Tross litt pirk har Gazing Light Eternity sin sjarm. Personlig blir jeg ikke veldig sentimental av dette vemodige svermeri, men musikken er ikke dårlig konstruert og gjennomført, og den har gripende stemninger som kan være vanskelig å være helt immun mot. Jeg er i overkant knallhard, men kan du stå imot?

Skiva består av to type spor. Fem korte akustiske mellomspill bærer romerske tall som navn, og fungerer som intro før hver av de like mange, lange låtene.
De ett til to minutter lange sekvensene er rolige, med tårevåte stemninger av ensomhet og tap som beveger seg i et melodisk post-black landskap av melankoli.

Selve låtene ligger rundt ti minutter, og innehar også elementer fra post-black, men styrer klokelig unna monoton apati. Her finnes ulike tempo og mengder med trøkk, fra det nedstrippede, til hissig, skarp riffing med utagerende mangel på aksept for den sorg man rammes av. I den ellers så stille natt får møbler og inventar gjennomgå når depresjon, lidelse og avsky blir til raseri. Vokalen skriker i smerte, og stikker som kvasse kniver i hjertet.

Emotionale Ödnis er en svært dyster dsbm-debut med såre melodier og triste stemninger.
Hvis dette er en sjanger du verdsetter, kommer ikke denne timeslange seansen til å levne deg likegyldig.

For nykommere; svenske Deranged har holdt på i et kvart århundre, og eneste gjenstående originalmedlem, trommis Rikard Wermén, er bandets driftige pådriver. Bandet spiller brutal dødsmetall, mer beslektet med det amerikanske enn den typisk svenske uttrykk, med noe groove og antydning til teknisk utførelse. Grind-influenser nevnes forsåvidt, men goregrind, grindcore og tilsvarende har aldri vært min greie, så det får andre avgjøre.

Mitt første forsøk på Struck By A Murderous Siege, fant sted på biltur. Begredelig bilstereo med dugelig bakgrunnsstøy er langt fra den optimale tilnærmelsen til hyper-aggressiv sinna-metall, og jeg måtte snart gi meg på tap. Med hodetelefoner blir saken raskt en annen i den forstand at musikken kommer tydelig fram, og konsentrasjonen kan dedikeres utelukkende til musikken. Låtmaterialet blir dog aldri veldig spennende.

Joda, bandet leverer selvfølgelig mesterlig tight utførelse, og låtene har god driv. Gjennom åtte låter og 40 minutter, finner vi knusende riff, fete soloer, grei variasjon og potetkjeller-vokal, men ikke noe vi ikke blir foret med omtrent på daglig basis.
Dette er et stjerneeksempel på det smale skillet mellom godkjent og underkjent. Musikken er god isolert sett og i nuet, noe som kunne rettferdiggjort godkjenning, men skiller seg ikke ut, og etterlater ikke minneverdige sekvenser, noe som kunne rettferdiggjort underkjenning. Jeg lander midt i mellom. Større blodfans av dødsmetall og Deranged får gjerne større adrenalinkick av Struck By A Murderous Siege.

PS: på samme dato ble også samleskiva Postmortem Rituals sluppet.
Den inneholder re-mastrede spor fra demoer, singler og andre rariteter.