M. S. er mannen bak musikken, både i komposisjon og utførelse, mens J. J. tar seg av alt vedrørende det lyriske. Begge østerrikerne har et forhold til et kvart dusin øvrige band i tilgrensende nabolag, begge med tilknytning til Schattenlicht og Karg, hvis det sier deg noe.
Musikken er atmosfærisk, melodisk og proppet med forbausende snille stemninger med tanke på de post-black elementer som kan spores, spesielt i vokalen. Det musikalske er også utført med en viss intensitet som også bidrar til kontrastene.
Selve melodiene er samtidig ganske vakre og lett melankolske. De mangler likevel den siste kransen på kaken for å komplettere minneverdigheten. Jeg husker ingenting etter endt gjennomlytting, selv etter mange runder. Mens det står på, gir musikken en grei opplevelse med litt (vekslende) stemninger.

Disse stemningene, med sin blanding av energisk bitterhet og sortsindig nordisk melankoli, toucher iblant innom antipati, og iblant mot paganisme, der hedninger med furet, værbitt ansikt stod øyne til øyne med salt sjøsprøyt, fordi det var lettere enn å ro. Stedvis er stemning og atmosfære sterk som mørk sjokolade med chili, men dessverre forekommer også de sekvenser som glir mer likegyldig forbi.
Iløpet av en time og et kvarter, er nevnte atmosfære og melodi dessverre ikke nok til å holde skuta helt flytende. Den krenger, men treffer ikke land før etter omlag 80 minutter, og da er skiva ferdig, så duoen unngår i alle fall katastrofe.

Noe annet som veksler (eller krenger) er vokalen. Distansen fra genuint ilsk sinne til scream-core (jeg klarer aldri å lære meg terminologien) kan være syltynn, og J. J. balanserer hårfint. Når han da ikke faller ned på feil side. Han slår seg sikkert litt, for han høres temmelig irritert ut.

Ikke sykt imponerende, det skal sies. Har du hørt gretne post-metallere før, har du på sett og vis hørt konseptet, men det skal sies at østerrikerne blander det hele med ganske friske melodilinjer. Ikke friske som i særdeles “huskbare” eller revolusjonerende, men som i pene, og tildels bergtakende. Det melodiske kan være riktig så flott! Ikke trollbindende nok til at jeg erklærer min resolutte kjærlighet, dog. Og her vet jeg ikke om den berømte flesk-kniven hadde kommet til nytte, for det er ikke mye som stikker seg nok ut til å bli evigvarende husket.
Dersom coveret gir deg Agalloch-vibber; hver enkelt av de ni sporene på The Mantle hadde sterkere egenart enn noen av de åtte låtene på III: Trauma, etter min resolutte mening.

Besøk Bandcamp for å høre III: Trauma.

Etter bandets femte og mest gjennomførte verk, sluppet ti år etter debuten, ble det stille. Veldig stille. Stille før stormen. The Age Of Aquarius kom som styrtregn av bloddråper fra klar himmel. Ikke bare uventet, men uventet bra i tillegg.
Jeg skal ikke overdrive min entusiasme, men når et band er så lenge borte fra søkelyset, kan de like gjerne ta så mye tid til hjelp som de ønsker uten at det gjør noe fra eller til. Det er ikke lenger mange som ivrig venter på nytt materiale. Med ubegrenset tid til rådighet øker også forventningene når en ny skive først blir annonsert, og når Gloomy Grim innfrir disse forventningene, er det ikke helt ubegrunnet at et sadistisk smil brer seg rundt skjeggrota.

Med låt-titler som for eksempel The Rise Of The Great Beast, One Night I Heard A Scream, Light Of Lucifer Shine On Me og Trapped In Eternal Darkness, er det tydelig at bandet holder seg på smale stier med sparsommelig belysning, hvor det unevnelige, skrekkinngytende og diabolske rår.
Tekstene har jeg dessverre ikke tilgang til, men jeg har tiltro til at de matcher det musikalske. Basert på konvensjonelle genre spiller bandet melodisk, lett symfonisk black metal, med vekt på det urovekkende og satanistiske. Musikken har sine røtter solid plantet i tiden rundt millenniumskiftet. For ti år siden begynte nok syntetisk orkestral sort metall å miste litt av litt av gløden. Gloomy Grim gjør ikke noe nytt, og “revitaliserer” således ikke akkurat stilen, men de setter atter “strøm på liket” for en stilart som ikke har vært like mye i bruk de senere år.

Gjennom ca tre kvarter bringer bandet fiendtlig uhygge. De gjenferd som herjer The Age Of Aquarius er ikke ute etter billig spenning ved simpelthen å skremme en og annen villfaren turist. Disse dødningers ondsinnede ånder er ute etter blod. Med virkemidler som uhyggelig piano og illsint fresende vokal, piggtråd med barberblad som plekter, drønnende bass, ominøse rytmer og dommedags-basuner, sender finnene atter iskrystaller gjennom blodårene.

Oppsøk Bandcamp for å sjekke ut The Age Of Aquarius.

Musikkens faretruende følelse er trykkende som en ensom, ubevæpnet spasertur i byens verste strøk nattestid. Den ubekvemme stillheten brytes kun av udefinerte lyder noen kvartal unna, og pulsen som dunker i ørene. Dette lover ikke godt. Kaldsvetten gjør deg ubehagelig klam og angsten trigger ukontrollert skjelvende pust.
Jeg overdriver riktignok en smule, men kun for å poengtere at musikken gir en definert følelse av forfølgelse og luskende farer.

For Insane Vesper er monotoni et fremmedord. For utenforstående kan musikken sikkert se ut til å rotere sakte og beskjedent rundt sin egen akse, men for oss som vet å ta en nærmere tålmodig og konsentrert titt, er det lynende stormskyer som omringer planet LayiL, og under skydekket, en sydende ur-suppe av lava og kokende mudder. Instrumentene danser som berusede, våryre hekser rundt bålet. (Stavemåten for LayiL er forøvrig sakset rett fra presseskrivet.)

Melodiene har noe av den vitalitet man finner innen pagan og folkloristisk sortmetall, men uten den samme underliggende folketone-inspirasjonen.
Insane Vesper byr på svart metall med melodisk og instrumentell vitalitet og variasjon, samtidig som lummert mørke og aggressivitet er tilstede i fullt monn. Bandets kombinasjon er kan hende ikke den enkleste å forklare tilfredsstillende, men den er uten tvil tilfredsstillende å absorbere, og lett å anbefale.

Lytt til LayiL, og bli omringet av mørket.

Eller kanskje har idyllen blitt bygget ut, elven lagt i rør, innsjøen tappet og fylt igjen for å sette opp et vel av grå skyskrapere, mens vegetasjonen er asfaltert og den store mystiske skogen er redusert til en tåpelig liten park hvor svette joggere ikke enser de få trærne på sin hastige rute før dusj, dress, slips og møte med en gruppe investorer.
Minner om fordums paradis er en saga blott, og kun følelsen av tomhet råder.

Det er følelsen Contagiuum And The Landscapes Of Failure gir meg. Australierne spiller døds-doom som nedslående konstaterer at de fysiske monumentene over barndommens muntre minner har fått sin dødsdom. Svinghusken er fjernet og klatretreet er saget ned. Som hjelpeløse vitner til en utvikling bestående av krig, vold, terror, økende splid og fanatisme, gjør australierne det beste ut av situasjonen, og skaper et fagert følelsesladd verk hvor vakker men sår progressiv melankoli råder, mens den mest tårevåte fiolinen fra den gotiske tristessens land kommer til unnsetning.

At begeret iblant renner over, at frustrasjonen tar overhånd, og at rasende knyttnever rister i harme, er knappest til å unngå.

Albumet er en psykedelisk reise i minnenes ruiner, eller snarere blant ruinerte minner. I tillegg til de gjenkjennelige elementer fra britenes bitende dystre arv finnes det en lett utenomjordisk stemning av misstilpasset ugjenkjennelighet og forvirring gjennom de fem låtene på 10-13 minutter hver. Den korte introen ikke medberegnet. Den tidvis gnålende vokalen skal jeg heller unnskylde, da den oser av desperasjon og fortvilelse. Det er ikke umulig at barndommens og oppvekstens eiendommelige hjemsted eller ferieperle et bombet sønder og sammen i en fatal krigshistorisk fotnote, men den stemningen jeg fanger opp er like fullt kun en spekulasjon. Jeg har ikke lest noen av tekstene.

Akkurat hvilke mentale bilder bandet selv har dannet seg er derfor ikke godt å si, men det er nok ikke lystige tanker. Deres varierte death/doom er rikholdig på god musikk og sterk stemning, som iblant drar tankene mot Pink Floyd, samtidig som nydelig bruk av saksofon, samt litt Hammondorgel og akustisk krydder såvisst ikke legger noen demper på den sørgmodige og emosjonelle atmosfæren.

Et meget vakkert og variert, velspilt og vellydende andre-album fra Australske Subterranean Disposition.
Hør selv: Contagiuum And The Landscapes Of Failure.

Som kapitler i en bok om legendariske krigere, hærførere, myter og legender, forteller de syv episodene i denne krøniken om blant annet fønikernes general Hanibal, den ungarske Svarte Arme og det mytologiske vikingskipet Naglfar, laget utelukkende av de dødes negler.

Musikken følger denne tankegang eksemplarisk. Sjanger-messig kan dette kalles melodisk black metal, men det er i stor grad sjamanens fengslende fortellingene som står ved roret, og musikken som trofast holder følge, over skummende hav, over livsfarlige fjellpass med drepende vind fra de islagte tinder, i vær, vind og voldsomme slag mot fiender, overlegne i nummer.

Protean utviser både enorm låtmessig kreativitet og teknisk habilitet til å formidle de komplekse kreasjoner. Både trommespill og gitarer utmerker seg positivt. Bassen ligger et stykke bak, men bidrar med egne linjer som skaper mer dybde. Raspende svart vokal oser av pågangsmot i de harde prøvelsenes midte, mens renvokal formidler tunge tider med knapt overvinnelige utfordringer under ekstreme forhold.

Når så også lyden er på Proteans parti, kan jeg ikke annet enn applaudere bandets skive, og forundre meg over hvordan enkelte lykkes så til de grader allerede på første forsøk. Undres kan man alltids også gjøre over hvorfor så mye middelmådig får slippe til når godbiter som dette beviser hva sann musikalsk kreativitet kan unnfange.

Tre av låtene kan bevitnes på Bandcamp, mens The Longships Are Burning på YouTube, og lyrikken ligger på MA.

Med 65 minutter er det et langt stykke musikk finnene byr på. Litt i lengste laget kanskje. Karene viser gode tekniske evner i melo-death med solide tekniske tilnærminger. Det tekniske aspektet overveier iblant den melodiske og helhetlige retningen de tolv låtene tar, men bandet får også klemt inn mye melodi, som veksler mellom det intrikate og det noe retningsløse, men likevel lettfengende. Med passe polert lyd og moderne tilsnitt i vokalbruken, får deler av materialet et noe poppete preg, men det skal sies at bandet, med sine finurlige, iblant tilnærmet progga strukturer, befinner seg på et helt annet nivå enn substansløse kommersielle aktører.

Bruken av keyboard er et tveegget sverd. På sitt beste, skaper instrumentet fargerikt krydder, men det blir som sukkerspinn; godt i små doser, kvalmende i lengden. Her er overdosen overhengende, og de med diagnostisert synth-allergi bør holde tilstrekkelig avstand.
Hallucinosis styrke ligger i stemningene. Der teknisk briljering og søt-syntetisk industrielt sukkersjokk nøytraliserer hverandre, og melodiene spriker litt, kommer musikkens atmosfære og legger tommelen bestemt på vekten. Stemningen speiler hypnotisk hallusinogen mystisisme med nifst og gåtefullt preg. De herlige stemningene redder dagen, og bandets instrumentelle innsats fungerer som insulin som forhindrer diabetes av de syntetiske virkemidler. Musikken har utvilsomt en suggerende virkning, men jeg mistenker at virkningen på hver enkelt lytter vil være særs individuell. Noen vil rynke på nesa og riste på hodet, mens andre vil omfavne bandets distinkte heksegryte av moderne anlagt teknisk/melodisk dødsmetall med elektro-industriell synth.

Du aner sikkert omtrent hvor i lendet du befinner deg. Høres dette lovende ut, er valget opplagt, men befinner du deg (som meg) litt på vippepunktet, kan du godt sjekke ut Hallucinosis. Det er meget mulig du vil bli positivt overrasket. Men husk; skiva krever noen runder før du kan være på den sikre siden.

På YouTube finner du en forholdsvis kortfattet synopsis av albumet.
Hør det i sin helhet på Bandcamp eller Soundcloud.

Den i underkant av 40 minutter lange skiva åpnes med spirituelle lyder av åndemanerens rituelle trommer, durende strupe-lyder, vind og rovfuglens såre skrik, som setter lytteren i en mild hypnotisk transe før det braker løs.
Den predatoriske flyveren i dette tilfellet er nok en glente, en fugl i haukefamilien som på tysk kalles rotmilan.

Med Aus der Asche smelter tyskerne gode melodier, preget av motgang, men pågangsmot, sammen med fiendtlig og hissig kullsvart øs. Bandet har også vett til å variere takt og riff, og blir aldri repetitive. Kun stemningene formidler en form for monotoni, ulykksalighet og meningsløshet i en vond og problemfylt tilstedeværelse, hvor avstand fra sivilisasjonen er den beste trøst.
Oppskriften er selvfølgelig velkjent, og bare manglende hukommelse forhindrer et par dusin likesinnede band fra å poppe opp på tankekartet. Likevel skriver bandet låter som ikke gir spesifikke assosiasjoner til øvrige utgivelser. Jeg nevnte at bandet skapte sitt eget univers, og Aus der Asche er nettopp det; som en barndommens hytte, laget av stoler, sofaputer og tepper, hvor man isolerer seg fullstendig fra omverden og drømme seg vekk en stakket stund.

Langt fra banebrytende, men fortsatt velkomponert nok til å by på et relativt egenartet landskap der utsikten til omverdens elendighet angår alle andre, og de kan seile sin egen miserable sjø. Jeg sitter trygt i min introverte hytte, konstruert av løse møbler og universal svart energi, og jeg kommer faen ikke ut med det første. Helst ikke før den vanstyrte planeten har løst sine forkvaklede problemer eller forårsaket sin egen undergang.
Aus der Asche er en herlig debut som anbefales på det kaldeste

Skiva distribueres via Unholy Conspiracy Deathwork.
Se videoen til Seelenasche. Låta Nebel und Regen, presenteres på Transcending Obscurity, akkompagnert av atter en god, og mer velformulert omtale. Hør resten av skiva på tyske Deaf Forever.

Jeg har vel aldri vært flink til, eller sett det helt store poenget med, å forklare hva som skjer i en låt fra sekund til sekund, som en annen sports-reporter. Du kan like gjerne høre de to låtene selv.

Likevel: In the Darkness, the Path (6:37) begynner med dystre orgel-toner. Gitaren fader snart inn, før det smeller til. Med to gitarer som flamberer lytteren med massive, nedrige melodier med fyldig piggtråd-lyd, satanisk, spottende vokal og hardtslående rytmer, feier Cloak all smålig motstand av banen.
The Hunger (06:08) fortsetter på like storartet vis, og gjør meg igjen målløs.

I min subjektive verden er dette helt fenomenalt. Dersom Cloak gjentar suksessen over et helt album, lover jeg full poengscore. Sett av de neste 13 minuttene til å strømme musikken mens du fordyper deg i tekstene. Vidunderlig!

Blodhemns live-bassist Hauk virker å være ute av bildet, og det samme gjelder for tidligere Sworn-gitarist Roland Røtne. Torarinn Fuglaas Garlick oppgis som gitarist på bandets offisielle sider, men ikke i presseskrivet. Hverken han eller bassist Ørjan “Hjarandr” Setvik (tidligere Frozen Cries og Syrach) figurerer på metal-archives.
Gitarist Lars “Broke” Brokeland (Viðr, Arvas-live) er det ihvertfall ingen forvirring rundt. Hvilken bakgrunn trommis Geir Sjo Myklebust har, klarer jeg ikke å finne ut av, men han gjør en formidabel innsats. Ikke alle er like erfarne musikere, men de gjør en helvetes god jobb.

Med dyktige musikere, profesjonell lyd og atter et fantastisk cover av Valnoir Metastazis (som gir sterke assosiasjoner til mye god musikk) hadde jeg nok håpet på litt mer dybde i bandets låtmateriale. Among Gods spiller, ikke uventet, tung og dyster death/doom, ikke helt ulikt Syrach. Karene kan sitt fag, men låtene er ikke riktig så intrikate som jeg hadde sett for meg. Musikken er likevel rimelig bra, og det ville vært urimelig å straffe bandet utelukkende basert på egne forventninger.

Lyden er fyldig og tung, bandet spiller bra, og vokalen har en sår vrede, full av anger, bitterhet og innestengt harme som matcher musikkens stemning. I tillegg biter man seg iblant merke i forskjellen på en høyst ordinær og en dyktig trommis. Geir lever seg inn i jobben, og leverer genuin perkusjon der intet segment av trommesettet får stå urørt.
I siste halvdel av låta Pandemonium, et av to spor med litt lengde, gir bandet litt Alkaloid-vibber med kløktig stemningsfullt samspill mellom rytmikk og utmerket behandling av strengene. Herlig! Låta skiller seg litt ut, sammen med Tundra, den andre lange låten. Tundra byr på emosjonelle følelser av depresjon, og blir stående som den mest stemningsfulle låta. De øvrige låtene viser god instrumentering og låtmessig potensiale, men forblir litt ufullbyrdet. Åpnings- og tittelsporet Ghost Empire, for eksempel, låter tøft, men blir nokså retningsløs.

Skiva varer i 35 minutter, noe som er en smule kort, sjangeren tatt i betraktning. Det er likevel bedre å levere kort og konsist enn å tvære ut materialet til det kjedsommelige. Foruten de to 7-8 minutter lange godlåtene, og meningsløs intro og outro, ligger de øvrige fire låtene på bare litt over 4 minutter i snitt, og blir tildels anonyme med sin enkle oppbygning. De har selvfølgelig sonisk tyngde, svermende illevarslende gitarer, forrykt vokal og stødig rytmikk som gjør musikken svært nytbar i nuet, selv om de ikke planter de aller sterkeste minner. (At norsk språkråd ignorerer alle former for ordet “nytbart” betyr ikke at jeg anser ord som “behagelig” eller “hyggelig” som adekvate erstatninger. Skjerpings! ←heller ikke et godkjent ord.)

Among Gods er ute med sin tredje fullengder, uten at jeg har hørt om dem. Kanskje ikke så rart dersom de foregående skivene ligger på samme nivå. Det går sjeldent gjetord om relativt gjennomsnittlige grupper. Bandet leverer forsåvidt godt over gjennomsnitt, men de briljerer ikke nok til å hevde seg tilstrekkelig riktig ennå. Dersom bandet jobber med låtskrivingen, slik at den kommer på nivå med med de øvrige tekniske ferdighetene, kan Among Gods raskt komme til å gjøre mer furore. Enn så lenge setter ikke bandet dype spor med Ghost Empire, men om den ikke skille seg ut i vesentlig grad, består den like fullt av deilig tungt, mørkt, velspilt og rungende dommedags-død.

Ghost Empire kan strømmes både på SoundCloud og Bandcamp, avhengig av dine preferanser. Bemerk at det tar noen runder før skiva begynner å vokse, og det kan muligens være lurt å gi albumet noen forsøk under ulike forhold.

Det italienske bandet ble skapt helt tilbake i 1980, og spilte visstnok episk heavy metall før de gikk over til progressiv metall. De to første skivene ble hovedsaklig komponert av bandets daværende gitarist, men deretter overtok de to øvrige original-medlemmene, Gianni Nepi (vokal og bass) og Paolo "Nipa" Ninci (trommer) styringen. Medlemmene er skolerte, og skolerer selv andre via sitt musikk-akademi Woodstock.

Sjangeren er progressiv heavy/power rock/metall, og jeg baserer mine antagelser om vokse-potensiale på utstrakt bruk av melodi og variasjon utført med overbevisende engasjement og god instrumentering i musikk med passe intrikat strukturering.
Symbols ble opprinnelig sluppet i 2008, og var italienernes fjerde skive. Skiva er angivelig en kursendring fra bandets to første plater etter rokeringer av bandets komponister.

Bandets symbiose av snill melodisk 80-talls metall og 70-talls prog, innlemmer også andre musikalske elementer ved behov. De har i god prog-tradisjon et uanstrengt forhold til sjanger-grenser, og begrensninger, men de overdriver heller ikke. Dersom litt hardrock eller symfonisk rockeopera passer inn, får det innpass. Noen lapskaus av ulike uttrykk blir Symbols riktignok aldri.
Den minner heller ikke om tidstypisk 70-talls nostalgi. Tenk heller autentisk-lydende prog-hardrock utført av artister med daglig virke innen heavy og power metal. Med fartstid siden 80-tallets gryning må da bandet også kunne sies å være autentisk vare, snarere enn et retro-band.

Denne mammuten varer i hele 70 minutter, og det før den ti minutter lange bonuslåta Devil Stroke blir lagt til. Og det er en av de korte låtene. Her strekker samtlige sju spor seg fra ni minutter til et kvarter. Det er mye å fordøye, ikke bare i tid, men også i musikalsk mangfold. Ikke på grunn av sjanger-mangfold, musikken veves naturlig sammen til ett helhetlig uttrykk, men på grunn av konstante rytmiske og melodiske krumspring i en tilsynelatende godt gjennomtenkt oppbygning.

Mine favorittpartier er når Hammond-tangentist Francesco Longhi slår ut håret. Sekvensene med dramatisk piano i kombinasjon med vitale gitarsoloer kommer på en god andreplass. Ellers er indianer-vokalen i Crazy White Race, som åpner med toner fra I Wish I Was in Dixie, ganske stilig, mens den heftige gitar-sekvensen som åpner nevnte bonuslåt er en real høydare. I stil med, om ikke helt på nivå med Van Halens Eruption.
Det skal likevel sies at skiva har sin andel likegyldige jam-pregede sekvenser, som ikke i særlig grad tiltaler en som ikke i utgangspunktet hører fint lite på prog og hardrock.

Karakter:
Objektivt godkjent. Talentfullt og gjennomført. Tommel opp.
Subjektivt sett kunne skiva imidlertid vært slanket og kortet inn til under timen. Lite minus.
Jeg er uansett ikke rett mann for jobben med å bedømme prog. Dersom sjangermiksen frister og du ikke har hørt skiva, anbefales du selvfølgelig å foreta en arkeologisk ekskursjon i de geo-musikalske lag på egen hånd.
PS: Dark Quarterers sjette album Ithaca ble sluppet i april i fjor.

Hør Wandering in the Dark. Ellers finnes det selvfølgelig mange uoffisielle opplastinger av ei åtte år gammel skive.