heldekkende bakgrunnsbilde
navneskilt
Fane-basert meny

Desember 2014:

22.12.14

ISRATHOUM / CHALICE OF BLOOD - ASCETIC TEMPLES / SACRAMENT OF DEATH (Split)

Israthoum / Chalice of Blood - Ascetic Temples / Sacrament of Death Middelmådig

Daemon Worship Productions, 22.12.14
Denne splitten mellom nederlandske Israthoum og svenske Chalice of Blood ble originalt sluppet på 7" vinyl i slutten av april. Den kommer nå på 7" splatter-vinyl i 100 eksemplarer for de som måtte bry seg om den slags.

Det går i lett dystopisk, småintens og klaustrofobisk svartmetall. Begge band leverer varene greit. Jeg foretrekker Chalice of Bloods bidrag, da det lukter svidd svovel av deres bidrag. Jeg klarer likevel ikke å utvise all verdens entusiasme over utgivelser på under ti minutter.

piggtråd
22.12.14

WEDERGANGER - GELDERSE DREK (Demo)

Wederganger - Gelderse Drek Middelmådig

Daemon Worship Productions, 22.12.14
Tre nederlendere skal her hoppe etter Vircolac. Wederganger er i likhet med bandet et par hakk nedenfor et nytt tilskudd bestående av erfarne folk. Også dette er en demo, originalt sluppet på kassett tidligere i år. Den musikalske vinklingen er imidlertid en annen.

Wederganger spiller sortmetall. Første låt går i nokså repeterende, passe groovy midtempo, med vokal som lånt fra Peste Noire. Etter denne 4,5 minutters tittellåten er det 7 minutter lange Vlammenvonnis som avslutter. Melankolske stemninger og saktegående midttempo. Psyk “fransk” black-vox og nederlandsk renvokal med preg av sorg og tomhet. Dette vedvarer en god stund før andre partier, blant annet med kjappere tempo tar over, og varer og varer de med.

Jeg liker stemningsbildet, men utførelsen blir for simpel og uttværende. Kanskje neste gang.

piggtråd
21.12.14

NIGHTBRINGER - EMANATION (Compilation)

Nightbringer - Emanation Middelmådig

Daemon Worship Productions, 22.12.14
Dette er en samling låter, primært fra tidlige splitter og demoer. Emanation ble først sluppet på CD i 150 eksemplarer via Starlight Temple Society for fire år siden. En re-utgivelse via Daemon Worship ble sluppet i mars i år, og nå slippes den på vinyl.

Amerikanernes siste opus, Ego Dominus Tuus ble belønnet med fem poeng for tre måneder siden, og det er alltid interessant å høre hvor på skalaen et slikt band befant seg i sin spede start. Nivået på disse tidlige komposisjonene må sies å være høyere enn forventet, selv om en naturlig utvikling har funnet sted.

De to først låtene er ikke all verden å skryte av, men det påfølgende materialet er intens black metal med klaustrofobiske stemninger. Volumet kunne med fordel vært normalisert, da det varierer kraftig fra låt til låt.
Emanation er et historisk dokument som større fans av Nightbringer ikke børe gå glipp av. Stort sett solid dystopi dette, men ikke en obligatorisk samling for alle og enhver. Med det sagt, det finnes mange utgivelser som må se seg overkjørt av selv demo-materialet fra denne gjengen.

piggtråd
21.12.14

VIRCOLAC - CODEX PERFIDA (Demo)

Vircolac - Codex Perfida Middelmådig

Iron Bonehead Productions, 22.12.14
Fire irer med fartstid innen ulike konstellasjoner dannet Vircolac i fjor. De ga selv ut denne som digital utgivelse, samt på kassett i forbindelse med Redemption Festival i Dublin, for en knapp måned siden. Etter en creepy intro kommer tre låter med litt over 20 minutter dødsmetall med sortsvidde kanter og ganske så god kvalitet. Confessio, første låt, varierer bra i tempo. De kjappe, rett-fram, partiene blir noe stakkato, men det er mye fiendtlig midtempo samt seigere partier med hjemsøkte stemninger. Påfølgende The Worm Turns treffer dessverre ikke like godt. Effigy runder av midt på treet, med vel mye stakkato i første halvdel og ålreite stemninger i andre halvdel.

Demoen som helhet har motsatt rekkefølge. Første halvdel har en ond forbannelse over seg. Dens stemninger imponerer. Demoens andre halvdel gir meg imidlertid ikke mye. Vircolac befinner seg uansett på et tidlig stadium, og har allerede stort potensiale, så jeg ser fram mot mer musikk fra den kanten. Denne utgis nå på kassett, men er fortsatt tilgjengelig digitalt:

piggtråd
19.12.14

STARGAZER - A MERGING TO THE BOUNDLESS

StarGazer - A Merging to the Boundless Godkjent

Nuclear War Now! Productions, 08.12.14
Vi tar turen til Australia for å hilse på StarGazer. Prog-metall fans nikker kanskje gjenkjennende, men bandet er nytt for meg til tross for at de har eksistert i snart 20 år. Medlemmene med de fantasifulle pseudonymene The Great Righteous Destroyer, Selenium og The Serpent Inquisitor kommer fra ulike band som f.eks Misery's Omen, Mournful Congregation og Cauldron Black Ram. De møtes bare unntaksvis (for å få utløp for sine progressive behov?) for å lage ny musikk i dette bandet. De har en rekke småutgivelser, men det tok ti år å få ut første plate. Etter det har det gått omlag fem år (grovt regnet) mellom hvert album, og vi har nå kommet til nummer tre i rekken.

Presseskrivet hevder at termen “progressiv” ofte innehar en noe negativ klang og forbindes med det “sterile og akademiske” eller “naive forsøk på å være eksperimentelle”. Jeg ser poenget, men sier meg ikke helt enig. Det finnes black metal som ikke formidler særlig kulde og hat. Man går ikke vekk fra terminologien av den grunn. StarGazer spiller intrikat og leken, men ikke direkte eksperimentell progmetall. Musikken er gjennomtenkt og gjennomført. Småpsykedeliske partier er fint sydd inn, men noen avantgard og eklektisk syretripp slipper vi. Musikken er ikke veldig ekstremt orientert, men har elementer fra både svartmetall og dødsmetall, inkludert rimelig hissig vokal. Trioen har endt opp med sju gode låter og knapt 40 minutter med fantasifulle komposisjoner.

Instrumenteringen er proff, og teknisk habil, uten unødvendig instrumentonani briljering. Bassen har tidvis noe av det jazza preget man finner i bassgangene hos Beyond Creation. Lyden er et kapittel for seg selv. Det dynamiske spekteret er svært romslig, og gir et levende bilde der bandet kan leke berg-og-dalbane med volumet. Suverent.

Det er mye å gripe fatt i på A Merging to the Boundless, og selv etter mange gjennomlyttinger vokser den fortsatt og avslører nye detaljer for hver lytt. De fans av progmetall som tåler litt ekstremmetall bør definitivt sjekke ut denne, om de ikke allerede har gjort det. Skulle ikke denne sjangeren appellere til deg, sjekk like fullt ut den herlige dynamikken i lyden. Den er mest merkbar i rolige partier, så sjekk for eksempel An Earth Rides Its Endless Carousel og mektige The Grand Equalizer. Meget god skive!

.

piggtråd
18.12.14

INFANT DEATH - TOTAL HELL

Infant Death - Total Hell Underkjent

Apocalyptic Empire Records, 19.12.14
Etter et heller begredelig saktegående album nedenfor kan det være greit å rense hjernen og blåse ut litt ørevoks. I kjemien nøytraliseres syrer med baser. I fag-grenen musikalsk metallurgi kan rastløshet etter seige, kjedsommelige toner utlignes med kjapp og driftig råskap. Dermed tar vi turen til Nidaros for å møte tre karer med spikerarmbånd og erigert musikalsk langfinger.

Trioen ble skapt i oktober 2012 og består av BT på bass, Kim Kane (Hellstorm, ex-Aptorian Demon etc.) på trommer og Knegge (Hellstorm, Thorns etc.) på gitar og vokal. Karene lanserte to demoer og en fullengder i fjor, og oppfølgeren er like rundt hjørnet.

Musikken de lager ved å harve over instrumentene på det mest skjødesløse, er black/thrash/speed metal med pønka holding og frapperende fart. Fartsgrensen er til for å brytes. De 12 låtene ligger på knappe tre minutter i snitt, og ofrer fint lite plass til pingle-fakter som system i rotet. Også intrikate finesser, dybde og substans ofres glatt på hinmannens granittalter når disse trønderske villmenn gir både gass og faen.

Med mer stemning og struktur kunne Infant Death vært hakket nærmere gammel Slayer. Musikken er temmelig tøff og har sin øyeblikk, og har dermed et bra potensiale, noe jeg tror disse karene gir jamt faen i. De lager nok akkurat den musikken de ønsker å lage.
Dette blir for rølpete og uryddig etter min smak. At jeg underkjenner skiva betyr imidlertid ikke at du ikke kan få glede av den. Synes du thrash generelt er litt for kontrollert bør du sjekke ut Total Hell. I tillegg til CD-versjonen kommer denne på LP begrenset til 500 kopier.

Se videoen til Feel the Blade og stream tittellåta nedenfor.

piggtråd
17.12.14

OKTOR - ANOTHER DIMENSION OF PAIN

Oktor - Another Dimension of Pain Underkjent

Solitude Productions, 15.12.14
Den polske trioen Oktor har vært aktive i litt over ti år, og gir nå ut sin første skive. Enkelt sagt veksler annenhvert spor mellom korte intro/intermesso og låter. De fire korte mellomspillene heter henholdsvis Another, Dimension, Of & Pain, og består av 1-2 minutter lange pianostykker. Disse har relativt enkel oppbygning og er ikke spesielt spennende hverken i melodi eller kropp, selv om de sikkert er krevende nok å spille.

Det er tre riktig så lange låter her. To på rundt 13 og en på over 17. Bandets death/doom har lett funeralske vibber. Det rusler og går, uten nevneverdig engasjement fra denne lytteren. Musikk og growl framstår som heller generisk og kjedelig, mens renvokalvokalen er heller fælslig. Melodilinjene appellerer heller ikke, da de har et likeglad preg som skaper en ørkesløs, passiv og nøytral stemning. Noen få greie unntak finnes. Partiet med hyl av fortvilelse rundt 12 minutter ut i Hemiparesis of the Soul er for eksempel passe dystopisk.

Etter det fjerde piano-mellomspillet får vi låta Undone som med sine knappe fem minutter er betraktelig kortere enn de øvrige. Denne blir som en mellomting mellom de to artene av spor, der melodisk pianospill blandes med poppete renvokal som ikke låter direkte grusomt, bare en smule plagsomt. I sin helhet finner jeg dessverre ingen særlig interesse i Another Dimension of Pain. Det føles simpelt hen som om Oktor har forsøkt å lage et soundtrack til kjedsomhet, og det er kjedelig det.

piggtråd
17.12.14

ATHANATOS - UNHOLY UNION (7" vinyl)

Athanatos - Unholy Union Middelmådig

Nuclear War Now! Productions, 15.12.14
Athanatos er en chilensk duo som kom sammen i fjor, og ga ut sine to første demoer i år. Unholy Union er den andre av disse to, og ble sluppet digitalt og på kassett av Iron Bonehead Productions i juni. Den er nå ute på 7" vinyl.

Her hadde det nesten holdt å skrive “se Morbosidad nedenfor”. Det er nemlig mye det samme. Denne EPen varer omtrent like lenge, men har bare tre låter. Trodde jeg. Det viser seg imidlertid at promoen mangler den siste 3,5 minutters-låta som hadde forskjøvet lengden opp i 17:26. Her er også adskillig mye større sprik mellom den enkelte låts lengde. Fra 2:43 til 7:23. Athanatos lener seg mer mot black/death, og spiller på et noe større spekter av spillestiler og rytmer og skaper en anelse mer variasjon i tillegg til mer infernalsk okkult stemning. I starten av første låt, blant annet, brukes samme type trommer/tammer/trommelyd (stryk det som ikke stemmer) som på Sepulturas Escape to the Void. Stilig.
Unholy Union er en temmelig tøff demo som viser et band med potensiale til å gjøre seg fortjent til et solid navn i undergrunnen. Enn så lenge venter jeg litt med de mest rosende superlativene.

piggtråd
17.12.14

MORBOSIDAD - TORTURA (EP)

Morbosidad - Tortura Middelmådig

Nuclear War Now! Productions, 15.12.14
Er du klar for et knapt kvarter med kjapp og småbrutal dødsmetall? Etter å ha lyttet til uten å lese om Morbosidad var jeg nesten helt sikker på at bandet kom fra Sør-Amerika, halvkontinentet der tiden av og til kan virke å stå stille, men dit skal vi ikke før vi besøker Athanatos ovenfor. Dette bandet stammer i utgangspunktet fra California, men har forflyttet seg til Houston, Texas.

Morbosidads historie strekker seg tilbake til 1993, og karene har fire skiver, samt en haug med småutgivelser og medlemsutskiftinger bak seg. Den eneste gjenværende originalmedlem er vokalist Tomas Stench. Bandets originale trommis døde i en eksplosjon i øvingslokalet, og atter en trommis døde da han falt ut fra tredje etasje i 2009. Det kan høres risikofylt ut å hamre for dette bandet, men de seks andre som har piske skinn har overlevd. Om 25% dødelighet bak batteriet er overkommelig får forsikringsselskapet avgjøre.

De fire låtene durer avgårde uten større finesse eller egenart. Lyden er old school og stanken av forråtnelse henger over produksjonen. Trommene er kjappe, vokalen aggressiv og tøff uten å gå helt i growl (litt som en yngre Max Cavalera) og gitarene er passe frenetiske. Tekstene er på spansk, og vokalen gir det mest positive inntrykket ved Tortura. Låtene har stort sett ikke all verdens variasjon, men det duger, da blod, gørr og vold er hovedintensjonen her.

Isolert sett, dugelig dødsmetall fra amerikanerne, men 14 minutter relativt ordinær sådan holder bare til ett langtrukkent “meeeeeh...” fra denne kanten. På Batalla De Pecados, bidrar Chris Reifert (Autopsy) med litt gjestegrowl, uten at det utgjør noe stort salgsargument i seg selv.

piggtråd
16.12.14

SOLITVDO - IMMERSO IN UN BOSCO DI QUERCE

Solitvdo - Immerso in un Bosco di Querce Godkjent

Naturmacht Productions, 12.12.14
Fra Italia kommer DM og hans enmannsband Solitvdo, latinsk for Ensomhet. Han slapp Demo MMXII i 2012, men det leser du vel av romertallene. Dette debutalbumet ble sluppet på kassett av Eremita Produzioni i september, og er nå gjort tilgjengelig På CD.

DM spiller en form for symfonisk “naturmetall” med litt post-black over seg, eller som selskapet kaller det: Naturinspirert, symfonisk, atmosfærisk metall. Musikken er lite aggressiv, men jeg unngår bevisst bruken av ordet “rolig”. Selv om du og jeg lett oppfatter den slik, er det en sannhet med modifikasjoner. Tempo og trøkk økes iblant, uten at atmosfæren framstår som mindre svevende av den grunn. Sjansen for å støte på akustisk gitar anført av nynning er likevel større enn for å treffe på dobbelkagger og fresende, hurtig gitarspill. Det er melodisk, stemningsfullt og snilt. Stedvis danner strykere et vakkert, storslått bakteppe, men de dominerer sjelden i lydbildet. Selv når slike instrumenter får slippe til alene, som i midtspillet på Al Tramonto il Cielo in Fiamme, skaper de flyter og drømmende stemning uten å ta noen lederrolle.

Det er flott “skue utover landskapet”-musikk Solitvdo har skapt. Stemningene er nokså oppløftende, men med ei klype melankoli. Itte no overlystig knussel. Skiva kommer i digipak, hvorav de første hundre er håndnummererte.

piggtråd
15.12.14

FROWNING - FUNERAL IMPRESSIONS

Frowning - Funeral Impressions Godkjent

Solitude Productions, 08.12.14
Mitt første møte med tyske Val Atra Niteris, og hans enmannsband Frowning, var på hans første utgivelse, Of Graves, of Worms, and Epitaphs, en splitt med Aphonic Threnody. Begge disse er ute med sin første fullengder i disse dager, og jeg kommer tilbake til sistnevnte.

Etter intro med koring og kirkeorgel venter blytung funeralsk misère fra hjertet av dypet. La at håp fordufte. Avgrunnen skal på nytt åpne seg, og de råtne og markspiste skal atter vandre i humus-dryssende horder. Mohahaha... Eller noe sånt.

Vi snakker én time funeral doom fordelt på sju låter som strekker seg fra 7 til 15 minutter. Som sist er det et velkjent rammeverk vi er vitne til. Men om spenningen ikke akkurat er til å ta og føle på er ihvertfall kvaliteten god. For å begynne med lyden: Dybden i lydbilet på Of Graves... var så god at det ikke var mye rom for forbedring. Lyden var imidlertid litt skarp. Lyden er like dyp og fin denne gang, og også litt rundere i kantene. Behagelig, uten å bli for silkemyk. Musikken er fortsatt melodisk og stemningen naturligvis nedtrykt. Melodiene er vakre og sorgstemte, men som i det meste av nyere “melodisk metall”, uansett sjanger, savner jeg de virkelig minneverdige melodilinjene som trollbinder og aldri slipper taket. I knapt 16 minutter lange Murdered by Grief får vi både strykere, piano og koring, i én passasje akkompagnert av regndråper. Mer bruk av ulike instrumenter kunne økt egenarten. Instrumenteringen er forøvrig stødig utført.

Konklusjon: Funeral Impressions har ikke de sterkeste mentale mothakene, og heller ingen musikalske overraskelser på lur. Dette er dermed ikke noe obligatorisk innkjøp. De melodier man får servert, og den lyd de er pakket i, har likevel en så avslappende og beroligende effekt på sinnet at det veier opp for de mindre heldige aspektene. Fans av funeral sjekker selvfølgelig ut denne.

piggtråd
15.12.14

SPIRE - METAMORPH (EP)

Spire - Metamorph Godkjent

Iron Bonehead Productions, 08.12.14
Dette er andre EP fra relativt ferske australske Spire. Den består av 26 minutter musikk fordelt på intro og fire låter. Den ble originalt sluppet på CD av Art of Propaganda i november i fjor, og er nå ute i hyllene på vinyl.

Musikken er som lyden av helvetes marsjerende horder med forpinte skrik fra de fortapte i bakgrunn. Det går ikke fort, men den kullsvarte stemningen med sine okkulte undertoner er nok til å fryse kristenmanns blod til is. Helvete er løst, og man kan like gjerne underkaste seg og slutte seg til troppen.

Spires ambiente form for black metal er gjerne ikke like psykedelisk som Deathspell Omega og Leviathan, eller like utenomjordisk som Darkspace, men den beveger seg litt i samme spor. Metamorph slikker underverdens svarte bergvegger med tunger av ild og ånde av svovel. Det er strengt tatt mulig at jeg hadde blitt noe utålmodig hvis dette hadde vært en fullengder med dobbelt så lang spilletid, men i dette korte formatet kommer den smått monotone musikken virkelig til sin rette. En riktig så utrivelig utgivelse, evnet til å gi spesielt interesserte gladsyndere “hjemlengsel”. Spire slipper snart en splitt med sin artsfrende Midnight Odyssey (også fra Brisbane).
Låta Scientia kan allerede streames.

piggtråd
12.12.14

BLINDFISTED - BLINDFISTED

Blindfisted - Blindfisted Underkjent

Polypus Records, 12.12.14
Charlie Claeson, svensk trommis “kjent” fra diverse hardcore punk grupper som for eksempel Anti Cimex, har slått seg sammen med Mr. Fister (gitar) og Sturt (bass) fra det norske grindcore-bandet Whip. De to strenge-benderne tar seg av vokal på en låt hver, mens gjestevokalister benyttes på ni låter og siste låt inneholder “gjestevokal” i form av samplinger fra taler av Ghandi, Churchill, Hitler og Lennon. Vokalistene som har vært innom studio kommer fra bandene Doom, Aura Noir, Hærverk, Tungtvann, Bombstrike, Summon the Crows, Aggrenation og The Launderettes.

Dette er ikke i nærheten av min metallsmak, så rent objektivt burde jeg melde pass og si meg ute av stand til å bedømme denne musikken. Jeg tror derimot det vil være i tråd med musikkens fåkk ål ættitud å si føkk itt, og heller være subjektiv. Dette er rølpete, høyrøsta og brautende “støy” i skjæringspunktet (går jeg da for faen ut ifra) mellom hardcore og punk. Og det er vel det som er poenget. For disse karene er dybde og substans fremmedord og intellektuell kultur skjellsuttrykk. Låta Gå Vekk har kul, norsk tekst, tøff vokal (av Joddski fra Tungtvann og Ingvild fra The Launderettes) og rocka uttrykk. De øvrige låtene har engelske tekster som virker ålreite, uten at jeg har brukt mye tid på dem. Sistelåta, den med Mahatma og Adolf og gjengen er lang, seig og tung. Ganske stilig, men litt vel monoton. I god sjanger-tradisjon (innbiller jeg meg) varer skiva i en knapp halvtime.

Huff og huff, den ukultivert ungdommen og deres bråkete musikk. Men seriøst, dette er ikke min greie, derfor underkjent, men er du åpen for musikk i denne ytterkanten av metall skal du selvfølgelig sjekke Blindfisted grundigere enn hva jeg har gjort. Låta The Whispering Rocks med Aggressor fra Aura Noir på vox kan lastes ned gratis her. Liker du sleazy norsk 80-talls rock med metallisk preg og gateslumpoetisk lyrikk sjekker du iaffal Gå Vekk nedafor. Jeg må si jeg falt litt for den.

piggtråd
11.12.14

ORPHANS OF DUSK - REVENANT

Orphans of Dusk - Revenant Godkjent

Selvfinansiert Utgivelse, 19.08.14
Fra Oseania kommer ennå et uskrevet blad av et band. Orphans of Dusk spiller hard, depressiv doom, eller snarere rolig death/doom, med gotisk tilnærming. Bandet består av James Quested fra New Zealand, og to fra Australia. Dan Nahum er en erfaren trommis med et dusin andre nåværende og tidligere band og vokalist Chris G fra Intorment Black spiller også i nylig omtalte Mesmur.
Revenant er første livstegn fra denne trioen.

Dette bandet har en ganske annen innfallsvinkel enn Mesmur. Fire rolige låter med ren, god og melankolsk vokal, kirkeorgel og strykere, i tillegg til tung metall naturligvis, klokker inn på 27 minutter. Om ikke direkte liktlydende - linken til Type O Negative er ikke til å unngå. Både atmosfære og deler av instrumentering og vokal har et og annet til felles med October Rust. Jeg kjenner ikke til mange andre som skriver musikk innen denne stilarten lengre. Det er ikke lenge siden jeg anmeldte Albez Duz, som også har mye ToN over seg. Disse to har likevel svært ulikt uttrykk.

Stemningene veksler naturlig mellom håp, håpløshet, tomhet, savn og nokturn estetikk. I tillegg til renvokal serveres også hissig growling. Musikken er melodisk, greit variert og fin, med god lyd og tydelige, dype basslinjer. Man ikke være en blodtørstig vampyr for å sette pris på den ravnsvarte viktoriansk fullmåne-romantikken, men det hjelper kanskje å være et nattdyr som gjerne krysser kirkegården midt på natten. (Hvorfor dukker stadig Nemi opp i tankene?) En meget god førsteutgivelse.

piggtråd
10.12.14

SHED THE SKIN - REBIRTH THROUGH BRIMSTONE (7" EP)

Shed the Skin - Rebirth Through Brimstone Middelmådig

Hells Headbangers, 12.12.14
Denne tospors EPen er en forsmak på hva man har i vente fra et nytt dødsmetallband bestående av fire-fem karer (avhengig av kilde) med en del fartstid, blant annet Incantations trommis Kyle Severn. De virker absolutt skolerte nok. Arbeidet med en fullengder er allerede igang.

Dødsmetallen er kjapp og knusende. Det låter infernalsk, på grensen til kaotisk. Trioen er ikke direkte old school, men har nok respekt for sine røtter. De tøyer ikke grensene nevneverdig. Det eneste uvanlige innslaget er bakgrunnskoringen i første del av The Skaphe of Christ / Rebirth Through Brimstone. I Luminous Transgressions får vi et par ørsmå solosnutter som bryter opp øset en smule. Det låter bra, med god vokal og plenty trøkk. Lydmann Dave Johnson i Bad Back Studios har gjort en grei jobb. Dan Swanö har mastret albumet med meget lav dynamisk spennvidde. Du kan bedre, Dan! Heldigvis merkes ikke dette nevneverdig i lydbildet. Dette er uansett bare 8,5 minutter med dødsmetall, og selv om den er ålreit kan den knapt sies å være særlig bemerkelsesverdig. Jeg er kanskje litt streng, men klassifiserer dette som en unnværlig utgivelse.

piggtråd
08.12.14

AUTUMNAL - THE END OF THE THIRD DAY

Autumnal - The End of the Third Day Godkjent

Cyclone Empire, 17.10.14
Spanske Autumnal slapp sitt andre albumet for et par måneder siden. Med åtte låter som i sum passerer 70 minutter spilletid kan dette trygt kalles ei lang skive. Musikken er av det rolige slaget. Litt tyngre og treigere enn doom. Ikke så langdryg og monoton som funeral. Snillere og mindre sortsindig enn death/doom. Stort sett. Noen kaller det melodisk death/doom, andre kaller det melankolsk doom/dark metal. Du aner hvor i terrenget vi befinner oss.
Kvartetten ble formet i 1998 og ga ut tre demoer før debutalbumet ble sluppet i 2006. Akkurat hva som har ført til at åtte vintre har kommet og gått før oppfølgeren ser mørk på dagens bleke lys vites ikke.

Musikken er melodisk og stort sett temmelig langsom, men ikke helt stillestående. Flittig bruk av piano og strykere, både fiolin og cello om jeg ikke tar feil, gir et lett gotisk preg, mens renvokalen er rolig, melankolsk og snill i uttrykket. Iblant trøkkes det til en smule, og growl benyttes, men det hender slettes ikke for ofte.
Lyden er fyldig og fin. The End Of The Third Day er spilt inn i Sadman Studios med Carlos Santos bak spakene, og Jens Bogren har mastret den i Fascination Street Studios.

The End Of The Third Day inneholder masse fin, regntung musikk av det rimelig snille slaget, og den tar aldri slutt. Rent subjektivt tærer den en anelse på tålmodigheten. Kanskje er den noe langdryg, men det kan like gjerne skyldes min sinnstilstand i nuet. Objektivt sett har spanjolene kvaliteten i orden, og jeg velger å tro at denne er fin å nyte en rolig kveld når mørket no har sænka sæ.

Som nest siste låt finner vi en cover av norske Supertramps Don't Leave Me Now. Denne passer fint inn i den regnfylte, høstmørke stemningen på plata, og bandet gjør en god versjon av den allerede minneverdige melodien.

piggtråd
08.12.14

ONHEIL - STORM IS COMING

Onheil - Storm Is Coming Middelmådig

Cyclone Empire, 05.09.14
På tide med litt thrash igjen. Skjønt den sjangeren utgjør bare en liten del av beskrivelsen. Nederlenderne entret scenen i `99, etter å ha spilt sammen i litt forskjellige konstellasjoner siden 1996. Det tok ti år under dette navnet før de fikk ut debut-albumet. Dette på grunn av litt interne problemer. Innen den tid hadde de sluppet to demoer, en EP og en gratis online-singel. Bandet består i tillegg til bassist og trommis av tre gitarister, hvorav to tar seg av hovedvokalen og en bidrar med litt tilleggsvokal.

Sortsotet heavy/thrash er en bedre beskrivelse. Det melodiøse gitarspillet, komplett med tvilling-gitarer har røtter som strekker seg tilbake til 80-tallet. Vokal og trommer låner fra den sorte sjanger, skjønt trommespillinga er variert i spillestil, og vokalen veksler mellom black og growl. Vokalen er tildels fandenivoldsk, men har mer glimt i øyet enn det man finner hos band som tar sin vrede og harme mer alvorlig.

Kombinasjon av nevnte genre gir et thrasha preg. Det går unna i brukbart tempo, men roes også ned her og der. Jeg tenker tidvis litt i retning Children of Bodom. Uttrykket blir gjerne litt snilt for fans av ren ekstremmetall. Musikken er grei, men melodier og oppbygning byr ikke på store overraskelser. Noen partier er virkelig gode, mens andre utløser skuldertrekk.

Det er ikke ei konseptskive karene har skrevet, men naturens utemmelige krefter som jordskjelv, tornado og tsunami, er et nokså gjennomgående tema på Storm is Coming. Skiva er mastret av Tore Stjerna i Necromorbus Studio, og lyden er igrunn helt på det jevne.

Se videoen til Self-Destruction Mode.

piggtråd
07.12.14

MESMUR - MESMUR

Mesmur - Mesmur Godkjent

code666, 08.12.14
Fans av seig, tung og sortsindig funeralsk death/doom bør spisse ørene og ønske de amerikanske debutantene i Mesmur, og deres visjon om absolutt elendighet, velkommen. For som presseskrivet sier - Mesmur forsøker å fange lyden av en verden som fra begynnelsen av var dømt til undergang.

Doooooooooooooooooooooomed... it is!

De fem låtene strekker seg fra 8,5 til 12,5 minutter og den totale varigheten passerer 50 minutter med god margin. Selv om karene subber med gjørma opp til knærne rent tempomessig, legger de inn nok melodi og rytme til at det stadig rører på seg i gjørma. Tidvis sakte og drepende som en feit kvelerslange som har festet taket, som gradvis strammer til, og som tar seg god tid. Melodiene er gode, stadig i endring og frambringer skrekkblandet fryd over komplett mangel på lys i enden av tunnelen, eller en ende på den evige gruvesjakta overhodet. Her finnes ei håp, kun fortapelse. Vakker, livs-slukende, suggerende, skjebnesvanger undergang.

Det er en uhyre sterk debut denne kvartetten har kommet opp med.
Er ekstreme avarter av doom din lidenskap sjekker du denne!

piggtråd
07.12.14

THAW - EARTH GROUND

Thaw - Earth Ground Godkjent

Witching Hour Productions, 06.12.14
Når både presseskriv og metal-archives proklamerer black metal, sludge/doom, ambiente soniske eksperimenter med noise og elektronisk improvisasjon, vekkes skepsisen fort hos undertegnede, men den må fort vike. De utenomjordiske parasittene som har tatt bolig i denne sortmetallen fører bare til et mer avsindig, eklektisk og dystopisk preg.


Thaw er et polsk band startet i 2010. De har, i tillegg til endel andre utgivelse, sluppet en skive tidligere. Denne 40-minutters-plata ble sluppet på CD i oktober, og er nå å få på LP. Musikken krydres grundig uten at resultatet blir fullstendig avantgarde. Musikken slynger og bukter seg på atmosfærisk vis, og noe er gjerne skapt via improvisering, men bortsett fra det heller grusomme mellomspillet Second Day får jeg ingen jam-følelse av Earth Ground.

Thaw tilbyr ubehag i form av relativt seig sortmetall med flittig bruk av elementer fra tilstøtende genre. Resultatet er klaustrofobisk, negativt og ugjestmildt. Stemningene har ett og annet til felles med den man kan finne hos band som Deathspell Omega og tilsvarende. Ta deg en lytt:

piggtråd
04.12.14

BLOODBATH - GRAND MORBID FUNERAL

Bloodbath - Grand Morbid Funeral Godkjent

Peaceville Records, 17.11.14
Faste lesere vil kanskje huske at jeg nevnte noe med “nådd metningspunkt” angående dødsmetall for en tid tilbake. Jeg har etter alt å dømme et stort tomrom mellom ørene, for her er tydeligvis plass til mer. Ihvertfall når kvaliteten holder så høyt nivå som den har gjort de siste månedene (som man kan se av Revel in Flesh-omtalen).
Svenske Bloodbath er nok et kjent navn for mangt og mange, men vi starter like forbannet med litt historikk til glede for nye lyttere.

Bandet ble startet av kjente tryner i 1998. Mikael Åkerfeldt (Opeth), Anders Nyström (Katatonia, ex-Diabolical Masquerade), Jonas Renkse (Katatonia, ex-October Tide) og Dan Swanö (Nightingale, ex-Edge of Sanity og eier av Unisound Studio) slo hodene sammen for å lage musikk i krysningspunktet mellom svensk og amerikansk Florida-dødsmetall. Noen utskiftinger har det vært, blant annet på vokalen. Åkerfeldt tok seg av vokalen på debuten Resurrection Through Carnage fra 2002, mens Peter Tägtgren (Hypocrisy, Pain og eier av The Abyss studio) tok seg av vokalen på oppfølgeren Nightmares Made Flesh i 2004. På tredje skive, The Fathomless Mastery (2008) ble vokale plikter fordelt på Åkerfeldt, Nyström og Renkse. Grunnen til alt dette maset om vokalister er at growl denne gangen utføres av Nick Holmes (Paradise Lost). Det er delte meninger om Holmes som ny vokalist, da han praktiserer en annen form for growl enn sine forgjengere.

Jeg har pussig nok hørt fint lite på deres tidligere kreasjoner. Faen vet hvorfor. Noen ganger rår tilfeldighetene, og da hjelper det faen ikke om radaren plukket opp de rette signalene i utgangspunktet. Svenskene mekker dødelige scud-missiler med profesjonell lekenhet og presisjon. Det er ikke uventet teknisk suvereniteten over kvintettens utøvelse. Nick Holmes har ikke den samme dype growlingen med resonans fra hele svelget på kjøpet. Hans old-school tilnærming med raspende, skarp og tydelig dødsgrynt skiller seg ut fra forgjengerne, uten at jeg personlig favoriserer den ene eller den andre innfallsvinkelen. Jeg digger vokalen, og mener den er fullt i stand til å male bein til mel. De øvrige imponerer tilsvarende. Her legges mye vekt på råskap, tyngde og trøkk, uten å gå på bekostning av drepende, rabiate stemninger. Også enkelte sampler og uventede lydeffekter flettes naturlig inn og gir lytteren litt ekstra konsentrasjons-trim.

Bloodbath revitaliserer selvfølgelig ikke sjangeren, men at de befinner seg i toppsjiktet er det ikke mye tvil om. Sjekk videoen til Church of Vastitas, lyrikk-videoen til Famine of God's Word og stream United in Pain.

piggtråd
04.12.14

CULT OF FIRE - ČTVRTÁ SYMFONIE OHNĚ

Cult of Fire - Čtvrtá Symfonie Ohně Godkjent

Iron Bonehead Productions, 08.12.14
Vltava er en 12-13 minutter lang klassisk komposisjon av tsjekkeren Bedřich Smetana som tar utgangspunkt i elven med samme navn. Den ble komponert for nøyaktig 140 år siden! Vltava er også kjent som Die Moldau, og inngår i tonediktet Má vlast (Mitt hjemland). Stykket inneholder flere kløktige passasjerer og man finner flere utmerkede eksempler på termen variasjoner over et tema , der den med utsøkte nyanser maler tonemalerier (musikk som illustrerer handling, naturscener etc utelukkende ved instrumentalt bruk) av elven og det skiftende landskapet langs stryket.
Som en digresjon kan nevnes at vår musikklærer på ungdomsskolen “tvang” oss til å høre på denne utallige ganger. Det endte med at klassen etterspurte den. Moralen (selv de tykkskallede burde evne å tilegne seg) er selvsagt at kompleks musikk må få tid til å vokse og feste seg.

Čtvrtá Symfonie Ohně er en tospors EP fra Cult of Fire, et tsjekkisk band som fikk en god del oppmerksomhet for sin første skive Triumvirát. Jeg var personlig litt kjølig til oppfølgeren मृत्यु का तापसी अनुध्यान.

Første låt er altså en metall-versjon av nevnte klassiske verk. Slikt pleier å være interessant, og jeg gledet meg som en unge. Dessverre harver de over dette mesterverket på det mest skjødesløse, brutale og respektløse vis. De voldtar, herper og radbrekker den sinnrike og spissfindige klassikeren. Kun to av passasjene er tatt med, stykket er redusert til usle 6 minutter, og disse framføres på simpelt, rølpete og vulgært vis uten antydning til raffinert finfølelse. Hadde jeg aldri hørt om Smetana ville jeg kalt dette en pen melodi som led av en heller uvøren utførelse. Som situasjonen er bliver jeg nu aldeles fornærmet og indignert. Man gremmes.
Greit, så tar jeg LITT hardt i. (Ytterligheter er mye kjekkere enn middelmådighet). Etter å ha fulgt min egen overbevisning om å lytte ordentlig framstår dette som en grei, men nokså banal versjon av Vltava. De skal ha for avslutningen med hammondorgel.

Spor to kalles Váh, og er oppkalt etter en sideelv til Donau som renner i Slovakia. Dette er en svært atmosfærisk og melodisk låt. Det begynner svært rolig, med rislende vann og melodiøst, saktmodig gitarspill med rund lyd. Når trommene kommer inn økes trøkket og gitarene blir skarpere, men de bevarer likevel roen. Låtas utførelse har et sterkt preg av atmosfærisk post-black metal med svært flott melodi, noe som kan minne om tildøymes tidligere Alcest.

Denne utgivelsen minner overhode ikke om de to skivene fra Cult of Fire, men det er vel lov å eksperimentere litt på en EP. Den instrumentale EPen tikker inn på bare litt over 13 minutter. Det er en del rusk i lydbildet, men det skal jeg heller la passere for denne gang. Jeg har vel brukt opp kvoten for utskjelling. Alt i alt godkjennes denne under sterk tvil. Metalheads med et mindre fanatisk forhold til Smetana's Vltava kan godt sjekke ut denne.

piggtråd
04.12.14

THE FLIGHT OF SLEIPNIR - V.

The Flight of Sleipnir - V. Middelmådig

Napalm Records, 03.12.14
David Csicsely og Clayton Cushman kommer fra Arvada, Colorado, USA, og utgjør duoen The Flight of Sleipnir, som ble startet i 2007. Som tittelen antyder er dette femte skive fra Odins åttebente gamp. V. innehar syv låter og en times spilletid.

Musikken de konstruerer er en form for doom med elementer fra såvel stoner som post-metal, folk og hint av sludge. Ikke noe jeg finner uhyre spennende, så jeg vurderte faktisk å hoppe over denne. De skriver imidlertid låter med gode melodier og en viss progressivitet i struktureringen, så da gjør den seg fortjent til litt folkeopplysning.
Musikken er hovedsakelig rolig. Her finnes akustisk gitar og snill el-gitar uten vreng. Myke toner og fløytespill. Raus variasjon i perkusjonen, som forøvrig har litt prog/jazza-stil. Renvokalen er kor-aktig, syngende med rikelig etterklang, og bassen har en skurrende lyd. Det merksnodigste elementet er den sorte, klagende vokalen som dukker opp iblant, gjerne når farten skrus litt opp og vrengen får et mer sludgy preg. Denne vokalen minner faktisk litt om en ung Count Grishnackh.

Større fans av 70-tallet og doom med litt psykedelia bør likevel ikke la seg skremme av den grunn. Kvaliteten er ikke vanskelig å legge merke til selv om dette ikke er helt min stil. Jeg tror musikkfans med større anlegg for en slik sjangerblanding kan finne både snop og snadder her.

Hør og se Gullveig, Beacon In Black Horizon, album-forhåndslytt og stream The Casting her.

piggtråd
02.12.14

EYE OF SOLITUDE - DEAR INSANITY (EP)

Eye of Solitude - Dear Insanity Godkjent

Kaotoxin Records, 24.11.14
Dette London-baserte bandet har bare vokst i kvalitet med årene, og ga ut sitt mektigste album, Canto III, som tredje fullengder etter 3-4 aktive, år mot slutten av fjoråret. Når de nå er ute med en EP er det på sett og vis i et nytt format.

Karene har gitt ut EPer før, to i tallet, og de har hatt tunge, langsomme partier tidligere, men aldri slik som dette. Dette er ikke bare seigt som sirup, det er som fossiler med rullator som kjemper seg gjennom halvherdet sement. Den éne låta vi finner her varer i omtrent 50 minutter. Det tar 8 minutter før gitaren i det hele tatt kommer inn i bildet, og musikken føles da også 8 ganger treigere enn en normal låt. Det skjer ikke spesielt mye gjennom første halvdel av låta selv om vi naturligvis blir transportert gjennom enkelte ulike musikalske plan.

Jeg har alltid trodd at sjøstjerner gjør fint lite, men naturfilmer av disse vesenene i særdeles hurtig film avslører høy aktivitet utført i ekstremt sakte kino. Dermed klikket jeg på tannhjulet under youtube-videoen, og økte tempoet til 2x for å se om det kunne ha en tilsvarende virkning her. Det økte ikke hastigheten mer enn til iberiasnegl-nivå. Å se maling tørke i dobbel hastighet er fortsatt å se maling tørke.

I løpet av låtas andre halvdel løsner det imidlertid. Vi får mer og livligere melodier. Særdeles nydelige passasjer med piano og gitar kommer etter hvert på rekke og rad, og vips, er min utålmodighet som blåst vekk. Det tok meg to-tre runder å akseptere dette sidesporet fra Eye of Solitude, for jeg håper da fortsatt at dette ikke markerer noen ny start. Selv om dette tidvis er flott funeral doom foretrekker jeg kvintetten i det format og den stil hvor de har residert og regjert til nå. De må naturligvis få lov å eksperimentere litt, men man skal ei knote med det som ei er defekt. Skomakerens last er at måtte bli ved sin lest.

I løpet av 2015 er en splitt med det nederlandske funeral death/doom-bandet Faal planlagt, og debutalbumet The Ghost (2011), som praktisk talt var grunnlegger Daniel Neagoes soloskive, skal spilles inn på nytt og slippes. I mellomtiden kan du høre Dear Insanity.

piggtråd