heldekkende bakgrunnsbilde
navneskilt
Fane-basert meny

Mars 2014:

31.03.14

SARGEIST - FEEDING THE CRAWLING SHADOWS (31.03.14)

Sargeist - Feeding the Crawling Shadows Underkjent

Finske Sargeist startet som et solo prosjekt for Shatraug (Behexen, Horna m.m.). Nå tar han seg av gitaren, mens Horns og Hoath Torog fra Behexen tar seg av henholdsvis trommer og vokal, og Vainaya fra Horna spiller bass. Sargeist har vært aktive i 15 år, og har tre skiver og en drøss med split's og annet småplukk i bagasjen.
Feeding the Crawling Shadows fyrer bandet av 10 låter med nokså jevn varighet på 48 minutter. Det første som slår meg når jeg kjører igang Sargeists nyeste verk er den råtne lyden. Det høres ut som om de fire karene har stilt seg i hvert sitt hjørne av en betong-bunkers og plassert lydopptakeren, i form av en kassettspiller, midt på gølvet. Det skal selvfølgelig være sånn. Sargeist er garantert et av disse bandene som hater overproduserte og polerte inntrykk. Når vi skriver 2014, og et band har såpass lang fartstid og erfaring, blir det uansett for dumt å drukne musikken i støy. Når det gjelder selve musikken hører jeg at det finnes stemninger av rette sorten her. Jeg hørt derimot ikke at dette er bedre enn mye annet du kan bruke dine penger på. Jeg mener å huske at jeg hadde sansen for forrige fullengder, Let the Devil In, som kom ut mot sluten av 2010. Litt skuffende dermed at jeg finner Feeding the Crawling Shadows rimelig uinteressant. Fundamentale necro-metallere (som hater det meste som har kommet ut siden midten/slutten av 90-tallet) vil gjerne omfavne denne. Jeg står over.
Sjekk for all del ut In Charnel Dreams, eller Stereogums eksklusive stream av The Shunned Angel.


29.03.14

GIGGEROTAH - CALL OF ZAMIEL (27.03.14)

Giggerotah - Call of Zamiel Godkjent

Debutantene vil ingen ende ta for tiden. Dette er to russere, som uten så mye som en demo gir ut en skive med ni spor fordelt på knappe 50 minutter. Mitt inntrykk er at russiske band ofte holder seg sjangertro, selv om det selvfølgelig blir en saftig generalisering, spesielt med tanke på landets størrelse. Denne gjengen gjør forsåvidt også sin greie, men "deres greie" har en bredde som strekker seg utenfor noen gitt sjanger. De har ikke plassert seg innenfor noen grenser, og tviholder neppe på begrepet "true". En form for svartmetall med melodiske tendenser og elementer fra det progressive er min (nesten) umiddelbare tanke. Bandet blander gjerne inn idéer og snutter fra ukonvensjonelle hold uten at det går ut over det helhetlige. Den midtempo, semi-okkulte Seth har, for eksempel, en innledning som like gjerne kunne vært hentet fra ei skive med Tool. Man kan spore bestanddeler til både første og andre generasjon (Wave) svartmetall. Ikke alle melodilinjer og partier fungerer optimalt, og det er et par låter som gir meg ganske lite, men jeg finner ganske mye er fett her, og melodiene består i alle fall ikke bare av "tilfeldige noter". Det jeg omfavner mest er nok råskapen bandet klarer å kreere uten å måtte ty til full fart, stemninger av satanisk in-your-face art og den egenart man oppnår med å tenke litt utenfor boksen. Selv om jeg som ord-fører (tog du 'an?), setter pris på sjangere for å lettere kunne forklare musikalske retninger, setter jeg alltid prispå grupper som gir båssetting thumbs up... med langfingeren! Giggorath bryr seg ikke nevneverdig om genrer, men nå repeterer jeg meg selv.
Du få heller høre selv: Asylum Of The Damned & Belphegor. To låter med sprikende karakter, som dermed viser Giggerotahs spennvidde. Ikke et must forsåvidt, men godkjent.


29.03.14

UNSACRED SEED - FRONTIERS (29.03.14)

Unsacred Seed - Frontiers Underkjent

Vi fortsetter på sett og vis der vi slapp i går. Et "prematurt" inntrykk tilsa ihvertfall at denne hadde temmelig mye techno inkorporert. Fundamentet her er "melodisk" ekstremmetall med moderne preg. Vokalen er stort sett growl, med svarvokal et hakk lengre bak som andre-vokal. Trommer og riff har en rytme som ofte passer inn i det som den senere tid feilaktig har blitt døpt Groove Metal. De færreste innen denne sjangeren groover i mine ører. Det blir litt som med "melodisk" metall, den behøver ikke ha melodier, bare man veksler nok mellom ulike toner. Det blir litt av tilfellet her.
Etter en tøff og lovende intro kommer en hardtslående låt som i starten modig blander teknisk dødsmetall med elementer fra technoens verden. Det finnes andre som gjør det samme, men mixturen er ikke så vanlig at det går på bekostning av originaliteten. Desverre svinner dette krydderet utover i låta, og dukker bare sporadisk opp utover på skiva. Dette reduserer Frontiers til en langt mer gjenomsnittlig melodisk ekstremmetall-skive. Helt grei skive, men jeg krever mer enn "helt grei" for å løfte på øyenlokkene. Jeg kunne gitt et forsiktig "godkjent" i form av en VX her, men noe idefattighet, vokal uten sjikkela trøkk og et vel "moderne" uttrykk vipper dessverre ned.
Men hør gjerne selv, og da anbefaler jeg nevnte intro pluss første låt: Higgs KlonZon + Frontiers.


29.03.14

KHONSU - TRAVELLER (EP 22.03.14)

Khonsu - Traveller Godkjent

S. Grønbech, bror has Arnt (Obsidian C.), skrev og spilte inn introen TravellerKeep of Kalessins EP Reclaim. Også denne EPen starter med en intro ved samme navn, og basisen er den samme, selv om den har blitt betraktelig pusset opp. Khonsu spiller en form for psykedelisk sci-fi-sortmetall Khonsu har én skive fra før. Anomalia kom ut i 2012, og Obsidian C. var produsent og tekniker for det gitartekniske. Denne gangen spiller han sologitar, mens S. Grønbech, som sist, håndterer all andre instrumenter. Vokalist på forrige utgivelse, Thebon (Keep of Kalessin m.m.), er ute av bildet. Ny mann er Terje Olsen (Chton m.m.), som gjør en god jobb.
Musikken føles sterkere influert av Keep of Kalessin når det trøkker til, men her er også nok av rolige, nesten World Music-passasjer. Sleng på litt techno/rave ala Prodigy, og du har en suggerende 25-minutters EP. Jeg har ikke hørt mye på debuten, og trodde i utgangspunktet at denne var litt i særeste lager for meg, men nå ser jeg frem til oppfølgeren. Jeg har i det hele tatt kost meg mye med tre sære skiver i kveld/natt, så det er mulig det er jeg som begynner å bli sær. (Og om noen timer er det påan igjen, med techno-metall fra Unsacred Seed).
Alle låtene er lagt ut på youtube, og pakken du får for 3$ HER er ikke til å kimse av.


28.03.14

PSYGNOSIS - HUMAN BE[ING] (26.03.14)

Psygnosis - Human Be[ing] Middelmådig

Dette er tydeligvis dagen for sær metall. Først The Conjuration, nå denne, og deretter Khonsu. Vel, musikalsk syre burde jo passe bra på en fredag. Psygnosis er et fransk usignert band som spiller en form for dødsmetall med variable elementer fra det progressive, det industrielle og det ambiente. Her finner man svevende atmosfærisk og melodisk dødsmetall, moderne toner, lydeffekter, tekniske partier, brutalitet, post-techno-froning og andre krumspring som det faller seg helt naturlig å lage coctail av. Det veksles heldigvis ikke i et heseblesende tempo. Det ligger et doomsk teppe over det hele, der låtene gradvis endrer karakter uten å forhaste seg. Låtene ligger stort sett rundt ti minutter, og det hele klokker inn på 64 minutter. Unntaket er et to minutter langt, rolig mellomspill med cello og akustisk gitar. Som forventet er de de mest "moderne" elementene, spesielt i det vokale, som apellerer minst til meg, men selv om Human Be[ing] smaker av både fugl og fisk (bloody sea bird -tasting albatross?) har jeg virkelig sansen for denne. Morsomt hvordan bandet har brukt den samme geniale talen fra Chaplin-filmen "The Great Dictator" som det syriske thrash-bandet Anarchadia gjorde i fjor sommer. Fasinerende skive med noe å digge for de aller fleste. Den har helt sikkert noe å hate også, og det er jo alltid gøy. Ikke like festlig som Noen å hate, dog. Ikke en skive jeg kommer til å høre ofte, men jeg kommer til å plukke den fram igjen.
Ute etter noe annerledes men stemningsfylt? Sjekk videoen til låta Resurrection. Faller det i smak, gå du til Human Be[ing] på bandcamp, hører mer, og betaler 1€ eller mer for hele skiva. Special price for you!


28.03.14

THE CONJURATION - SURREAL (25.03.14)

The Conjuration - Surreal Middelmådig

The Conjuration har gitt ut 2 tidligere skiver, og besetningen på denne, tredje, skiva er redusert til en mann, Corey Jason. Dersom hans mål er å bevise at dødsmetall ikke trenger å være generisk, lykkes han definitivt. Dette er en surealistisk og eklektisk mixtur av ambient døds-jazz. Corey klarer på ett eller annet vis å få denne psykedeliske blandingen til å låte ganske stilig, og originalt er det definitivt. Dette blir vel mest for spesielt intereserte, men det er forfriskende å høre noe veldig annerledes iblant. Denne får du til "name your price" ved å følge linken i overskriften. Der får du også streamet alle tre platene.


27.03.14

APHONIC THRENODY / FROWNING - OF GRAVES, OF WORMS, AND EPITAPHS (Split 22.03.14)

Aphonic Threnody og Frowning - Of Graves, of Worms, and Epitaphs Middelmådig

For tre dager siden skrev jeg et inntrykk (som du kan finne åtte hakk lengre ned på siden) for en splitt mellom Aphonic Threnody og Ennui. Jeg ble da oppmerksom på denne utgivelsen, som er ytterligere en split. Denne gangen med Frowning, et enmannsband fra Tyskland. Stilart? Funeral doom. Jeg er usikker på offisiell utgivelsesdato, da den allerede er ute digitalt, mens den fysiske utgaven ser ut til å være ute enten 29.03 eller 05.04. (Dato varierer på de respektive bands sider).
Jeg liker Aphonic Threnodys bidrag bedre på denne splitten enn forrige. Når fela kommer inn i bilde får jeg visse My Dying Bride-vibber, og når man lager en tostemt effekt med gitarene tenker jeg på Crestfallen av Anathema. Bandet benytter seg av visse melodiske disharmonier som skaper et litt "surt" preg (som minner meg om starten på Confessions of a Serial KillerGorefest - The Eindhoven Insanity). Det kan nok gjør bandet litt uhåndgripelig for enkelte, selv om det nok bare er snakk om en tilvenning. Litt ullen lyd har de også her, men jeg har sansen for de to låtene bandet serverer.
Frowning bidrar her med to låter som ser ut til å være første livstegn. En fullengder er planlagt til oktober. Frowning låter ga umiddelbart et bedre inntrykk, da de har bedre lyd, og en mer stilsikkert vinkling. Samtidig spilles det litt "safe", da musikken ikke beveger seg en millimeter utenfor sjangerens rammer. Det er likevel behagelige stemninger, fylt med sorg, uhygge, vene melodier og solid bass.
Sjarmerende "barnesykdommer" til tross. Dette en trivelig splitt, som i fremtiden kanskje kan fungere som dokumentasjon på to store funeral-doom-bands spede start.
Stream på bandcamp, eller se traileren.


27.03.14

NEAR DEATH CONDITION - EVOLVING TOWARDS EXTINCTION (18.03.14)

Near Death Condition - Evolving Towards Extinction Middelmådig

Dette er et sveitsisk band som spiller dødsmetall i et skjæringspunkt mellom oldschool og brutal death metal, med et snev av teknisk og progressiv sådan. Dette er guttas tredje skive, og herligheten vare i 51 minutter. Det som først trigget min nyskjerrighet på bandet var de herlig psyke soloene, som minnet sterkt om Morbid Angel - Gateways To Annihilation. Jeg vil ikke kalle låtene her voldsomt sterke, men de har en styrke i god variasjon, og moderat suggesjon. Når sologitaren lager svevende uhellige stemninger, dannes en atmosfære som drar meg inn i en dimensjon fra H.P. Lovecrafts uhyggelige univers, men når det hoppes fra riff til riff, noen ganger i tilsynelatende tilfeldig rekkefølge, er det ikke alltid jeg digger det jeg hører. Da kjenner jeg at jeg får lyst å sette på nevnte Gateways... istedenfor. Ren dødsmetall uten andre finesse er ikke min sterkeste side, men dette er slettes ikke ueffent. Kvaliteten på utførelse og lyd holder så absolutt mål. Jeg tror dette kan falle i smak hos større kjennere av genren enn meg.
Sjekk Between the Dying and the Dead. Hør fra 02:00 minutter, så skjønner du hva jeg mener.


26.03.14

ANCIENT ASCENDANT - ECHOES AND CINDER (24.03.14)

Ancient Ascendant - Echoes and Cinder Godkjent

Mitt første møte med britiske Ancient Ascendant var en EP ved navn Into the Dark, som kom ut på sensommeren 2012. Den var, med sine gode låter og flust i variasjon, en fin-fin oppvisning i progressiv dødsmetall som ga mersmak. Nå er de ute med fullengder nummer to. Basert på de kvalitative egenskapene bande framviser kunne dette like gjerne vært plate nummer seks. Etter å ha hørt gjennom nevnte EP en gang før jeg gikk løs på denne er det en ting jeg savner. Den herlige growlingen er desverre utelatt denne gangen. I stedet får vi en black'ish Gollum-vokal jeg ikke er 100 % fortrolig med, men som jeg raskt nok venner meg til. Å kalle dette progressiv dødsmetall er forresten litt av en vits. Progressivt er det, men det musikalske landskapet her har fint lite til felles med Morbid Angel og dess like. Her finnes elementer fra mange ulike metall-leirer. Den eneste grunnen til denne tituleringen er vel stort sett at dette er hardere, kjappere og generelt mer ekstremt enn annen prog-metall. Ancient Ascendant er som et godstog med mange vogner av ulik karakter. Fullstendig eklektisk og ambient er det dog ikke. Variasjonen flyter naturlig, og her finnes hverken syre eller jazz, bare behagelig, lett suggerende, variasjonsrik, groovy, ekstremmetall (light) med god lyd og fet bass. Det sistnevnte kan vi takke Dan Swanö for.
Hør selv: Patterns of Bane og Fuelling the Flare.


25.03.14

SORCIER DES GLACES - RITUAL OF THE END (31.01.14)

Sorcier des Glaces - Ritual of the End Godkjent

Den kanadiske byene Québec har mye interessant å by på for de som liker sin svartmetall necrotisk. Band som Monarque, Forteresse og Csejthe er med på å forpeste miljøet. 230 km unna, i Montreal, også i delstaten Quebec, finner vi Sombres Forêts og Neige et Noirceur. Sistnevnte kommer med ny skive til helgen.
Men la oss nå konsentrere oss om Sorcier des Glaces. For eventuelt uinvidde snakker vi kald, grim, necro svartmetall av den true typen. Duoen har gitt ut fire skiver fra 1998 til 2012. Låtmaterialet har fungert, men lyden har vel heller vært så som så. Det er derfor fornøyelig å kunne konstatere at de to karene har innsett at hverken fans eller artister lengre befinner seg i en kjeller på 90-tallet. Ikke at de har gått i studio og fått en varm og klinisk produksjon. Det låter fortsatt "analogt", "autentisk", "naturlig" eller hva du måtte velge å kalle det, men med god lyd, innenfor de premissene man har satt. Det er en viss romklang som skaper en "nærhet" i lydbildet. Låtmaterialet er selvfølgelig kaldt og ekkelt, og det fungerer tilsynelatende utmerket. Så når alt funker skal ikke jeg klage.
For de som liker mystikken rundt denne typen metall kan enkelte illusjoner lett rakne dersom man sjekker ut de to bandene Moonlyght og Passage, som Sébastien og Luc også spiller i.
Hør The Frozen Sword of Midnight.


25.03.14

SHORES OF NULL - QUIESCENCE (24.03.14)

Shores of Null - Quiescence Underkjent

Disse italienerne har klart å få kontrakt med Candlelight Records uten så mye som en demo på samvittigheten. Ikke ser medlemmene ut til å være de mest kjente heller. Musikken de framfører er temmelig rolig og meget melodisk metall med elementer av doom, og likheter med enkelte progressive metallband, uten at det er så mye prog å spore her. Foruten litt growl og noe vreng på rytmegitaren er det et ganske så snillt uttrykk de har lagt seg på. Vokalen er stort sett av den rene, gjerne tostemte sorten. Jeg har vanskeligheter med å finne metall-bands å sammenligne med, da de på det roligste/peneste er utenfor min komfortsone. Det kan til tider minne om grunge. Andre ganger øker hastigheten og trøkket, og uttrykket blir noe mørkere. Da trives jeg definitivt bedre. Alt i alt blir dette litt for vekslende, og jeg tar meg i å tenker litt på Metallica - Load, en skive jeg aldri har vurdert å kjøpe. I likhet med denne var ikke den stygg eller direkte dårlig. Den var bare feil!
Quiescent (Official Video), Kings Of Null (Official Video) & Bandcamp.


25.03.14

RESTLESS OBLIVION - SANDS OF TIME (24.03.14)

Restless Oblivion - Sands of Time Middelmådig

Presseskriv er jaggu science-fiction. På bandets bandcamp, som du finner via linken nedenfor, kan du lese Solitude Productions fantasifulle beskrivelse av denne utgivelsen. Disse russerne spiller ganske riktig atmosfærisk og melodisk death/doom, og de er her ute med en time med seig sådan. At det ikke følger noen mal kan selvfølgelig diskuteres. Rent fysisk eksisterer det ikke noen "mal" eller "bok", men det hindrer ikke Restless Oblivion fra å gjøre alt etter boka. De gjør en godkjent jobb med å lage fine melodier og nok variasjon til å få lytterens gunst. Jeg har hørt langt værre. Samtidig... jeg har hørt bedre, og ingenting her føles nytt. Dermed blir dette en (snart glemt) parantes i mitt metall-univers.
Dersom saktmodig og sørgmodig stemnings-musikk er din greie, sjekker du Restless Oblivion.


25.03.14

COLTSBLOOD - INTO THE UNFATHOMABLE ABYSS (24.03.14)

Coltsblood - Into The Unfathomable Abyss Underkjent

Bak et ganske stilig cover gjemmer det seg tre briter med sansen for støy. Dette er Liverpool-bandets første fullengder, og det består av seig, hendelsesløs doom, der hele imagen trolig er bygd rundt bassen som er allestedsværende, i sin evige søken etter den brune tonen. La meg gjøre én ting klinkende klart: Drone er ikke en musikkstil, det er et spillteknisk virkemiddel. Musikken blir aldri bra eller original av at bassen durer konstant. Det blir litt som med den fælslige dunk-dunk-musikken vi alle hater; den er syntetisk, og kidza liker det fordi subben gir dem ryggmasasje, samtidig som alle innen en to-mils radius vil irritere seg over den syntetiske driten.
Ta jordskjelv-bassen, sleng på litt feedback, en vokalist som høres høres kliss lik ut nesten hver gang han åpner kjeften (sint-i-sakte-kino-syndromet?), legg til treg og fantasiløs tromming samt det absolutte fravær av melodier og låt-oppbygning. Resultatet? Den absolutte forakt mot ekte musikk. Det lengste glimtet av forsøksvis musikalsk karakter er kanskje de 50 sekundene i Grievous Molestation. Låta Return to the Lake of Madness begynner på en måte bra, men den kommer aldri over startstreken. Dette er en knapp time med umusikalsk ræl.
Hva enn du måtte høre fra andre, stol på onkel Gorger. Styr unna Into The Unfathomable Abyss!!!


24.03.14

HORTUS ANIMAE - SECULAR MUSIC (24.03.14)

Hortus Animae - Secular Music Godkjent

Hortus Animae ga seg etter sin tredje fullengder, geniærklærte The Blow of Furious Winds. Genierklært av meg, riktignok, men hei... noen friheter må man ta seg. Bandet ønsket ikke å gjøre noe halvveis, så når cd-salget stupte midt i forrige dekade kastet de inn håndkleet i stede for å gå på akkord med produksjon og andre musikalske ressurser. Italienerne er endelig tilbake. Ja, jeg vet at jeg rakket ned på italiensk ekstremmetall senest i går, men det finnes heldigvis unntak fra regelen.
Hortus Animae er ikke bare nok et ekstremmetall-band med litt progressive vinklinger. Dette bandet gjorde sin egen merkelige greie lenge før "Progressive Black Metal" i det hele tatt ble en velbrukt label. Personlig er jeg svak for intelligent metall, med kløktig strukturering og melodier som fester seg. Hortus Animae fungerte som et eksempel på dette før de ga seg. Denne skiva, som hadde arbeidstittelen “At the End of Doomsday”, er intrikat og snodig nok til at den garantert krever flere gjennomhøringer enn jeg har tid til i kveld. Det kommer den garantert til å få også. Jeg kommer tilbake med en anmeldelse som vil sette mer fokus på det musikalske enn hva det ble i denne omgang.
I mellomtide kan du jo danne deg ditt eget bilde av Sjelens hage (som bandnavnet betyr), og deres sekulære musikk.


24.03.14

APHONIC THRENODY / ENNUI - IMMORTAL IN DEATH (Split 24.03.14)

Aphonic Threnody og Ennui - Immortal in Death Middelmådig

Splitter består ofte av to små eller mellomstore band, gjerne i demo-fasen, som slår seg sammen for å vinne nytt tereng blant ørevoks og hårvekst i fremmede ører. Det er ikke et format jeg bruker mye tid og penger på, med mindre det er band som tiltaler meg, eller andre aspekter som appellerer til meg. Denne gangen var det kvaliteten på et forhåndsintrykk som gjorde susen.
Aphonic Threnody er for meg et ukjent band, med bandmedlemmer fra Ungarn, Storbritania og Italia, og kun en EP bak seg. Låten de bidrar med er Ruins, en nesten 21 minutter lang funeral-doom låt. Kvaliteten er helt greit, med et noe "naivt preg", som de forhåpentligvis vokser av seg.
Jeg har en (stadig voksende) bunke skiver fra i fjor som jeg ikke har rukket å pløye meg gjennom. En av dem er Ennuis andre skive The Last Way, som jeg absolutt har større tro på enn debutten. Låta Hopeless, som de her bidar med, består av over 24 minutter med funeral doom av den bedre sorten.
Domsavsigelsen er som følger:
Aphonic Threnody - "Ruins" fungerer, men gir ikke et godt argument for kjøp.
Ennui - "Hopeless" holder høy standard. Behagelig og passe suggerende.
Denne splitten er helt grei, men absolutt ikke et must. Her er en kort trailer for de som ikke har 45 minutter å avse.


23.03.14

DARKFLIGHT - CLOSURE (07.02.14)

Darkflight - Closure Middelmådig

Velkommen ombord på denne Darkflight til Bulgaria, hvor vi skal møte to menn som spiller doom-infisert svartmetall av det mørke, dystre og atmosfæriske slaget. Bandet har holdt på i 14 år, og passe god lyden gir forhåpninger om en kvalitetsfylt mørk (drøy) time. Bandet lykkes i å skape negative, tungsindige stemninger. De lykkes imidlertid ikke i særlig grad med minneverdige melodier eller fiffige arrangementer. Darkflight stamper og stagnerer på samme sted i 64 minutter. Dermed reduseres en skive med potensiale til en time med mer depping, sturing, syting, sutring og jamring enn storslagen melankolsk metall. De tre låtene som ligger nærmest 7-minutter er best i mine ører. En av dem er åpningssporet Worse Things Than Dying.


23.03.14

KRIGERE WOLF - SACRIFICE TO VALASKJÀLF (01.02.14)

Krigere Wolf - Sacrifice to Valaskjàlf Middelmådig

Fra Italia kommer en trio med innleid trommis for å fylle våre ører og hjerter med ekstremmetall. Av naturlige årsaker har jeg en iboende skepsis mot band fra støvel-landet, men jeg vil heller ikke forhåndsdømme basert på fordommer. Dette er bandets andre skive, og musikalsk er det svartmetall med elementer fra både thrash og dødsmetall vi blir servert. Det går stort sett i raskt tempo, med noe stemning i riff og melodilinjer. Vokalisten bjeffer med en form for black-vokal med gjenklang. Tidvis skapes fine mørke atmosfærer uten å roe ned tempoet for å mane dette fram. Som navn på band og plate antyder, er det litt viking-estetikk inn i bildet, men da mer i det tekstmessige enn i musikken. Valaskjalv er Odins bolig øverst i Åsgard, hvor hans trone Lidskjalv befinner deg. Noe av låtmaterialt er overraskende bra, men desverre faller enkelte låter og partier igjennom. Det hele må vel karakteriseres som ganske typisk italiensk: litt halvveis inntrykk som ikke når helt opp.
Preview: Sacrifice to Valaskjàlf. Soundcloud: Vision Of Death & Blood To The Wolves.


23.03.14

ALWAID - LACUS SOMNIORUM (21.03.14)

Alwaid - Lacus Somniorum Middelmådig

Alwaid er et fransk melodisk heavy metal band med klare elementer av gotisk metall. Atter en gang snakker vi debutanter, og det ser ikke ut til at andre enn trommisen har særlig med metallisk fartstid. Bandet består forøvrig av to gitarister, en bassist og en kvinnelig vokalist i spekteret de fleste vil kalle "soprano", men som utdannede Liv Kristin kaller klassisk vokal (om jeg ikke husker feil). Og det burde hun ha god greie på, for det vokale ligger i samma leia. Marie, som hun heter, gjør en god jobb, og vokalen drar naturligvis tankene mot den gamle Stavanger-scenen, samt mot Leaves' Eyes. Også synthen, som ingen er tittulert for, har sine gotiske krumspring. Musikken, for øvrig, har mange linker mot tradisjonell heavy metall, og deri ligger bandets noe originale preg. For dette høres ikke direkte ut som andre band, selv om ingen av de enkelte bestanddeler er nyutviklede, naturligvis. Selv om dette stort sett er et stykke unna ekstremmetall, er det også funnet plass til litt growl, doble basskagger og noe gitarspilling inspirert av episk, symfonisk ekstremmetall. Jeg kunne godt tenkt meg mer av disse elementene. Ellers er skiva nokså fornøyeling, selv om jeg ikke føler at idé-mengden rettferdiggjør nesten en times spilletid. Skiva er ikke like god hele veien, og sliter litt med å holde på min oppmerksomhet helt i mål.
Stream finner du på bandcamp. Den låta som gir meg mest i første omgang er Dead of Night


18.03.14

NOCTURNAL BREED - NAPALM NIGHTS (11.03.14)

Nocturnal Breed - Napalm Nights Godkjent

Nocturnal Breed er et blackened thrash-band fra Oslo fire tidligere skiver under beltet. Jeg har vært borti dem tidligere, uten at jeg har inngående kjennskap til diskografien. Noe av det første jeg biter meg merke i er lengden på både skiva og låtene. Med over en times spilletid er denne den lengste av dem alle, og nesten dobbelt så lang som forgjengeren. Etter en gjennomgang av diskografien på metal-archives (2 demoer, 2 singler, 2 EPer, 2 splitter og 2 compilations i tillegg til skivene samt et box-sett), teller jeg tre tidligere låter på over 6 minutter. På Napalm Night er snittlengden over seks minutter og det lengste sporet varer i godt over 12 minutter(!) Dette merkes selvfølgelig på musikken. Der bandet tidligere spilte kjapp speed/thrash med svartsvidde kanter, har de nå adoptert et litt mer fandenivoldsk black/thrash'n'roll preg. Fartsgrensen er satt ned flere steder, og gutta kompenserer med variasjon og stemning. Det er fortsatt thrash som er karenes primære stil, og speedmetallen er med flere steder selv om det er en god del Megadeth-fart her. Noen totalitær forandring er det ikke snakk om, selv om enkelte die-hard speed-fans kanskje blir litt skuffa. Jeg tror ikke bandet har noe å frykte i så måte. Jeg spår at flere vil omfavne dem i større grad. Personlig har jeg full respekt for grupper som ikke ønsker å stagnere, men setter i så måte mer pris på dem som utvikler seg gradvis på naturlig vis. Tilbake til musikken: Nocturnal Breed har ikke bare tatt et "trygt" steg nærmere Aura Noir. De leker, utforsker og tester grenser, retninger og virkemidler på denne skiva. Her finner man også Motörhead-annerkjennelse, som i The Bitch of Buchenwald og mørkere stemninger, som i Cursed Beyond Recognition, hvor svartmetall-elementene i større grad har spredt seg til kjernen. I tilleg har vi nevnte 'langeleik', det 12 minutter lange tittelsporet, hvor tematikken står til coveret. Her er det krig! Karene kan gjerne lage flere lange låter. Avslutningsvis får vi låta Krigshisser, med Nocturno Culto fra du-vet-hvor på vokal. Skiva låt bra på første lytt, og enda bedre etter tre runder. Det føles fritt, kompromissløst og selvsikkert. Følelsen jeg får er av et band som var modne for litt utvidelse av reportoaret, og som driter glatt i konformiteter der de tråkker fram med store militærboots.
Metalhammer har eksklusiv full-stream av Napalm Night.


18.03.14

XAOS OBLIVION - BLACK MOUNTAINS SPIRITS (11.03.14)

Xaos Oblivion - Black Mountains Spirits Middelmådig

Dette er et polske Xaos Oblivions selvtittulerte enmannsband. Mannen er aktiv i seks andre grupper, i tillegg til flere tidligere band, gjestebidrag, produsentroller etc. Det meste innen black metal. Slike hyper-aktive musikere gjør meg ofte skeptisk. Den som forsøker å gjøre alt ender gjerne med mye halvveis utført. Det finnes selvfølgelig også mange eksempler på de som mestrer høy aktivitet. I dette bandet serverer Xaos Oblivion, eller "Kamil" som han egentlig heter, fire låter og en outro. Det hele tikker inn på knappe tre kvarter, og ligger å vaker i et melankolsk landskap mellom black, viking og doom. Musikken har ofte et natur-preg over seg, men er også innom dystrere toner. La meg ikke bruke mer tid på dette: Musikken er grei nok. Grei nok til å ikke suge sevje. Men hvis du sammenligner med alle skivene jeg har gitt grønt lys til den siste måneden, kommer denne rett og slett til kort. Kun for de med for mye fritid, altså.
Black Cave Prayer.


17.03.14

RAUHNÅCHT - URZEITGEIST (17.03.14)

Rauhnåcht - Urzeitgeist Godkjent

Østeriske Rauhnåcht falt virkelig i smak når jeg hørt debutten Vorweltschweigen fra 2010. På det tidspunkt het bandet Rauhnacht, og jeg registrerte ikke at det var snakk om et enmannsband. Allsidige Stefan Traunmüller drifter også enmannsbandet Golden Dawn, i tillegg til å stå for orkestrering og backingvokal på de to siste skivene til Steinkjer-bandet Wallachia. Han har i tillegg spilt i en solid håndfull andre konstallasjoner. Dette er andre fullengder, og Stefan har valgt å slenge på en liten sirkel over en A i navnet for å difrensiere seg fra to andre band med samme navn. Rauhnacht spiller Alpine Black Metal, i følge Stefan selv. Det innebærer i praksis et fundament av atmosfæren fra tidlig norsk sortmetall blandet med folkemusikk fra Alpene. Som seg hør og bør, tar vår mann i bruk ulike lokale folkeinstrumenter. Det hele er gjennomført og fint, men jeg føler også at denne skiva blir litt roligere, jevnere og "glattere" enn forrige skive. Denne høres på mange måter proffere, men jeg savner noe av det ville, vitale, rastløs og sjarmerende naive fra debutten, der musikken skvulpet som ville bekkefar mellom black og folk, og fikk meg til å tenke på tidlige strengeleiker fra Enslaved og Kampfar. Forventninger er skumle ting. Etter et par gjennomhøringer tror jeg Urzeitgeist kan vokse til en hyggelig bekjent av det stemningsfulle slaget. Som bonuslåt har Rauhnåcht spilt inn en cover av Burzums Glemselens elv fra Belus. (Var det ikke med den skiva Vikernes skulle vise oss hva ekte black metal var?)


17.03.14

AGELESS OBLIVION - PENTHOS (17.03.14)

Ageless Oblivion - Penthos Godkjent

Ageless Oblivion består av fem karer fra Hampshire, Storbritania. De debuterte med skiva Temples of Transcendent Evolution i 2010, og er nå ute med oppfølgeren. Forrige skive har jeg ikke hørt, så eventuell utvikling kan jeg ikke uttale meg om. Dødsmetallen gutta spiller er stort sett nokså intens, med et litt "moderne" uttrykk, spesielt i den litt "hvesende" growlen. Til å begynne med dras mine tanker noe i retning unge amerikanske death metal bands, hvor core og screamo ligger å lurer like under overflaten. Heldigvis går ikke engelskmennene over streken, og de nevnte, ubehagelige tanker blåser fort vekk. I låt tre, Glacial Blood sniker det seg inn elementer fra black metal, og det intense tiltar stadig mer i stemning, såvell som aggresjon. Når jeg kaller dette intenst er det fordi det stort sett er veldig mye trøkk her, i tromming, vokal, to gitarer og ikke minst i bassen. Intenst uten at det bikker over i 'Brutal Death Metal' (uten annet mål og mening enn brutalitet i seg selv). Selv når det roes ned ligger det en intens stemning av missnøye og ulmer, og man venter bare på at ildkulen skal blusse opp igjen. Bandet byr på 67 minutter med sortsvidd dødsmetall der bare 3 av 10 låter er kortere enn 6 minutter. Bandet har nok dybde, variasjon og triks opp ermet til å holde på interessen hele veien. Selv knapt 12,5 minutter lange Where Wasps Now Nest er over før jeg vet ordet av det. Dette er en krystallklar grønn V fra meg.
Hør nevnte Glacial Blood, og skaff deg denne godbiten.


15.03.14

ORDOXE - BEYOND MANKIND (14.03.14)

Ordoxe - Beyond Mankind Godkjent

Dette er fjerde skive fra canadiske, og for meg ukjente, Ordoxe. Kvartetten spiller sortmetall med et stemningsfullt melodisk driv som gir låtene litt ekstra identitet. Noen av dem, ihvertfall. Vokalen er raspende og tydelig nok til at deler av teksten kan tydes, men samtidig mangler Jean-François Jalbert et vokalt spektrum med rom for særlig dynamikk og variasjon. Trommisen trøkker godt til iblant, og det virker som han kan når han vil. Likevel kjøres det ofte med ganske simple rytmer. Om det er disse to elementene eller noe annet og udefinerbart vites ikke, men skiva gir meg en vag "amatør-preg"-feeling. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på det. Kanskje er uttrykket i musikken litt snilt og ufarlig til svartmetall å være. Et svakt "naivt preg" til tross, Beyond Mankind er 43 fornøyelige minutter, hvor jeg finner både gode melodier, stemninger og rytmer.
Gutta har snakret video til À Travers Ses Yeux og lyrick-video til (franske) Tel Un Arbre. De har også en full offisiell album stream av Beyond Mankind.


15.03.14

TEITANBLOOD - DEATH (13.03.14)

Teitanblood - Death Middelmådig

Spanske Teitenblood har etter hvert blitt et kjent navn i ekstrem-metall-undergrunnen. Duoen J og NSK har gitt ut én tidligere skive, Seven Chalices (2009), i tillegg til seks mindre utgivelser siden starten i 2003. Musikalsk ligger de et sted mellom Deathspell Omega, Portal og Amok. Black/death-metallen er skitten, sludgy og ekstrem på grensen til det støyende. Noen vil sikkert kalle det over grensen. På knappe 70 minutter serveres 7 låter med obskur, dissonant, disharmonisk, drønnende og skramlende ekstremitet. Tempomessig veksles det mellom okkult, dronende midtempo, og supersonisk kaotisk, blasfemisk noise. Stemningen er som hentet fra Dantes værste mareritt.
Dette er ikke en form for metall jeg hører ofte på, men en gang i blant er det digg å høre noe som sprenger mentale grenser og blåser støv av trommehinnene i samme slengen, og Teitanblood er velegnet til å få jobben gjort. At jeg gir skiva en VX, reflekterer bare min personlige smak. Dersom du liker denne formen for sonisk psykotisk sprengstoff, er det bare å gå til anskaffelse av "Death".
Hør Plagues of Forgiveness.


15.03.14

SUBLIRITUM - DOWNFALL (03.03.14)

Subliritum - Downfall Godkjent

Trondheims-bandet Subliritum ga ut sin første fullengder, Dark Prophecies, i 2003. Musikalsk spilte de en form for bombastisk, gotisk og episk metall med linker mot svartmetall. De hadde elementer til felles med både Bloodthorn, så vel som The 3rd and the Mortal. Det tok 8 år før oppfølgeren, A Touch of Death kom ut, altså i 2011. To medlemmer hadde da forsvant ut, og en ny hadde kommet inn. Musikken hadde fortsatt et preg av det grandiose, nesten symfoniske, men var langt mer black enn debutten, samtidig som den også hadde mere spor av dødsmetall, samt et mer teknisk preg. Den fagre kvinnevokalen var borte, og Vyl (Keep of Kalessin m.m.) hadde tatt over trommestikkene, noe som selvfølgelig hjalp på det svartmetallske uttrykket. Denne gangen har det tatt 3 år, og lineupen virker å være stabil. Trendmessig, en sterk forbedring, altså. Musikken fortsetter der forgjengeren slapp, med melodisk ekstremmetall, som ligger nærmere black enn death. Også denne gangen er det Vyl som pisker skinn, selv om han ikke ser ut til å være fast medlem. Han gjør en formidabel jobb der han gang på gang bryter fartsgrensen. Det er ikke bare han som imponerer, dog. Sologitaren har en rekke glimrende, frapperende øyeblikk som nesten kan ta pusten fra en. Rytmegitaren har en rekke tekniske krumspring og vokalen har enn slags black growl som samtidig er uvanlig tydelig. Det lille som er av clean-vokal er meget bra. Nesten litt Ics Vortex. Synthen fyller inn med spøkelsesaktige triller her og der. Det er i det hele tatt mye som skjer her, og lydbilet er tykt som et deilig varmt teppe. Det er håpløst å plukke en favoritt, selv etter to runder, da nivået er høyt hele veien. Downfall gir et formidabelt inntrykk. Enn så lenge holder jeg en liten finger på Death of a Sun, som du kan høre i den første traileren. I trailer #2 kan du høre Choir of Blasphemy.


14.03.14

BLOODWAY - SUNSTONE VOYAGER AND THE CLANDESTINE HORIZON (27.02.14)

Bloodway - Sunstone Voyager and the Clandestine Horizon Underkjent

Denne EPen er første livstegn fra disse tre rumenerne. Etter en tominutters intro følger 4 låter på 6 minutter i snitt. Musikken er progressiv syrefast metall på svart grunnmur. Dette er selvfølgelig milevis fra sortmetall, men vokalen ligger i sortland, med solid sprekk i stemmen øverst i det sorte registeret. Musikken er både merkelig og snål, for å si det på den måten. Musikk som veksler en del mellom ulike stiler, hastigheter og rytme er ikke noe nytt, og det er heller ikke det særeste trekket her. Det finnes langt mer progressive band. Omnerod, som ble forsøkt beskrevet for to dager siden, var langt mer schizofrene, bare for å ta et eksempel. Det er musikkstilen(e) Bloodway har lagt seg til som er merkverdig. Selv kaller de det "dark metal". En fulstendig meningsløs term, naturligvis. Noe progressivt og eksperimentelt, men mest sært. På en litt jazzete måte. Eller ett eller annet. Jeg gir blaffen. Musikken gir meg lite, og etter to runder får jeg lyst til å kvele vokalisten. Makan til kattejammer!


14.03.14

SEAL OF SOLOMON - I THE KING (10.03.14)

Seal of Solomon - I the King Middelmådig

Tyrkisk melodisk/symfonisk dødsmetall høres i utgangspunktet nokså spennende ut, og bandet tråkker da heller ikke i salaten med skoene på, på sin første fullengder. At det "melodiske" ikke innebærer veldig sterke, identitetskapende melodier trekker noe ned. Hva bandet definerer som "symfonisk" i sin musikk aner jeg ikke, for selv lykt og lupe hjelper meg ikke med å finne noe av den slags. Bortsett fra i den korte introen (med høyere volum enn resten av skiva!). Riktignok spilles noen episk/atmosfæriske melodilinjer inspirert av blant annet Nile og Behemoth, og gutta blander inne noen lokale folk-elementer som gir litt Meleches-preg. Seal of Solomon er slettes ikke værst, men de blir som en B-versjon av disse bandene. Potensialet til å nå langt lengre er definitivt tilstede.
Sjekk traileren, eller hør intro + tittellåten.


14.03.14

CRYPT OF SILENCE - BEYOND SHADES (10.03.14)

Crypt of Silence - Beyond Shades Underkjent

Crypt of Silence er en ukrainsk kvartett, som etter fem års eksistens gir ut sin debutt. 4 låter, som alle passerer timinuttersmerket med god margin, gir knappe 50 minutter death/doom av helt kurrant kaliber. Lett dyster, småtreig metall med growl, med uten særlige finesser, er noe jeg definitivt har hørt bedre før. En mild utålmodighet kommer snikende vel tidlig, og fristelsen til å hurtigspole litt er vanskelig å stå imot, men av prinsipielle årsker holder jeg ut. Ikke direkte dårlig, bare kjedelig. Grusomt kjedelig dersom man sammenligner med de beste i sjangeren.
Bedøm selv: Crypt of Silence - Beyond Shades.


14.03.14

ENTARTUNG - PECCATA MORTALIA (08.03.14)

Entartung - Peccata Mortalia Middelmådig

To tyske herremenn gir herved ut sin andre fullengder. Stilen er black metal av nokså tradisjonelt slag. I løpet av tre kvarter presenteres vi for fem låter på 8 minutter i snitt, samt intro, outro og et kort mellomspill. Disse tre består av 1,5 minutter med pianospill. Musikken har brukbart med stemning og råskap, likevel forblir jeg nokså uberørt. De tingene jeg kan sette fingeren på er vokalen, som ikke er den beste svartvokalen jeg har hørt, og trommingen, som er botimot direkte kjedelig. At låtenes fremdrift er langsom, kombinert med hørt-det-bedre-før-følelse, fremmer en følelse av at det skjer svært lite her. Bandet har tilløp til gode idéer hist og her, så de skal få for forsøket. Et visst potensiale, som kan slå ut i full kaktus ved en annen anledning, men ikke denne gang. Beste låt:


13.03.14

TORTORUM - KATABASIS (08.03.14)

Tortorum - Katabasis Godkjent

Forrige skive fra Bergens-bandet Tortorum, Extinctionist fra 2012, har ikke blitt hørt ihjel her i heime. Skiva var langt i fra dårlig, men druknet litt i mengden. Delvis på grunn av at låmaterialet manglet litt på å blåse meg over, delvis på grunn av den noe flate, men litt skarpe lyden, og til dels på grunn av tidsmangel og hukommelsessvikt. Denne skal jeg derimot prøve å få satt av tid til, for dette er knakende god svartmetall. Bandet består av Barghest (Spearhead), Skyggen (Dead to This World, x-Thunderbolt (Polen)) og Specter (Aeternus, x-Gravdal), en passe erfaren og nokså sulten gjeng. Som på forrige skive har gutta fått med seg Erik 'Vrolok', høyst habil trommis fra Sulphur, x-Aeternus, x-Gorgoroth etc. Bandet spiller intens svartmetall etter alle kunstens regler, og man kan selvfølgelig peke på resirkulering av idéer, da dette naturlig nok ikke er veldig originalt, men når låtene har egenart, kølsvart stemning, og et sinnsykt driv med mye full spiker, samtidig som det låter fett og true, da klager ikke jeg. Sjekk As The Light Falls to Slaughter.


13.03.14

WRAITHMAZE - FIELDS OF NIHILISM (EP 27.02.14)

Wraithmaze - Fields of Nihilism Godkjent

Finnene i Wraithmaze ga ut ei skive i 2011, og har nå gitt ut en 4 spors EP som klokker inn på 23 minutter. En ny fullengder ser ut til å være på trappene. De spiller en form for midtempo, melodisk svartmetall med horrorpregede synth-toner. Låtene er gjennomsyret av stemning, og preget av solid identitet. Jeg føler for å sjekke ut forrige skive, og jeg kommer definitivt til å sjekke ut oppfølgeren. Ikke suveren, men absolutt verdt de 4$ bandet tar seg betalt på bandcamp.


13.03.14

TERRA DEEP - INAMORATA (28.02.14)

Terra Deep - Inamorata Middelmådig

Matt Edwards fra Springfield(!), altså Oregon, USA er mannen bak Terra Deep, og en hel drøss av andre band og prosjekter. "Black Metal" står det på metal-archives, men det stemmer dårlig hva denne platen gjelder. Forrige skive, og alle de andre utgivelsene kan jeg ikke uttale meg om. Noe melodisk svartmetall kan man spore her, men de tre låtene på tilsammen 35 minutter kan like gjerne kalles melodisk, lett progressiv, smått symfonisk og noe atmosfærisk metall med elementer av black, folk og post-black. Tempoet varierer, og Matt, eller Hursag, som han kaller seg her, plager ikke lytteren med langvarige repetisjoner. I det hele tatt er dette ålreit musikk, men sammenlignet med alt annet som kommer ut for tiden føler jeg ikke at denne er verdt å bruke mye tid på.
Lytt og betal hva du selv ønsker på bandcamp.


13.03.14

CONQUERING DYSTOPIA - CONQUERING DYSTOPIA (10.03.14)

Conquering Dystopia - Conquering Dystopia Godkjent

Rekken av debutanter vil ingen ende ta. Det har kommet hundrevis av skiver jeg har oversett med og uten vilje bare i år. Svært mange av disse er nye aktører som vil ha innpass i trengselen. Å bli hørt krever dermed at man stikke seg stadig mer ut, eller ihvertfall har sine kvaliteter på plass. Disse karene har kvaliteten på plass, uten tvil, men det gjenstår naturligvis å bli lagt merke til i hordene av oppmerksomhets-sultne band. Der har disse fire amerikanerne et ess i ermet; lineupen. Med på laget finner vi Alex Webster (Cannibal Corpse, bass), Alex Rüdinger (The Faceless, trommer), Keith Merrow (et par band, rytmegitar) og ikke minst trekkplasteret og supergitaristen Jeff Loomis (Jeff Loomis & Nevermore, blokkfløyte (Duh!)). Metallen de fremfører her er instrumentell progressiv dødsmetall med rytmiske endringer over en lav sko, noe moderat chugga-chugga preg, og masser av glidende sologitar. Musikken ligger og vaker mellom teknisk dødsmetall, mer episk og majestetisk sådan og mer atmosfærisk den slags. Hele tiden under den progressive paraplyen. Godkjent? Uten tvil!
Hør den kvarter lange teaseren.


12.03.14

OMNEROD - IVORY DUNE (09.03.14)

Omnerod - Ivory Dune Underkjent

Er du open-minded, og klar for noe helt annet? Omnerod er et progressivt Metal band fra Brussel, Belgia. Bandet ble skapt i desember 2009, og er ute med sin debutt nå, fire år senere. Trioen betår medlemmer med ulike kulturelle bakgrunner og musikksmak. De har, ifølge seg selv, "utviklet en original identitet ved å sy sammen en rekke ulike konsepter til et harmonisk lappeteppe". Jeg skal ikke si meg uenig i det. I metall-verden kaller man gjerne musikk med splittet personlighet schizofren. Psykiatrisk feil, naturligvis, men begrepet er innarbeidet, og har et tøft ord. (Betegnelsen multippel personlighetsforstyrrelse (MPD), låter ikke så bra, og ble dessuten forkastet for 20 år siden, og det nåværende begrepet, dissosiativ identitetsforstyrrelse (DID), er selvfølgelig fullstendig ubrukelig i metall-sammenheng). Hvor vil jeg med dette? Vel, Omnerod, som en entitet, lider tydeligvis av en form for kollektiv DID. Musikken springer fra det ene ytterpunktet til det andre, der de hopper mellom stilarter som prog, black/death, deathcore, atmosfære og post-metal med stemningsfulle passasjer og lydkollasjer. Det hele på psykedelisk vis. Dette er ikke helt min grei, det blir rett og slett litt for syre, men det skal sies at det høres nokså proft ut og at det er rikelig med stemning her. Jeg anbefaler de som liker den slags å sjekke ut dette.
Diagnose: Schizofren metall med sterk multippel dissosiativ identitetsforstyrrelse. Gratis på bandcamp.


11.03.14

COPROLITH - DEATH MARCH (07.03.14)

Coprolith - Death March Middelmådig

Disse finnene har gitt ut en skive og en del mindre utgivelser i løpet av de siste 12 åra, men de er nye for meg. Deres blanding av death og black metal høres proff ut, og det finnes både riff og stemninger her som tiltaler meg. Desverre skorter det litt på låtskrivinga. Det blir litt mye repetisjon, og når flere melodilinjer ikke er de helt store, blir det fort litt kjedelig i lengden. Synd, for de partiene som er gode har virkelig noe for seg. Lyden og instrumentering har jeg heller ingenting å utsette på. Etter første lytt var usikkerheten for stor til at jeg klarte å bestemme meg. En runde til skadet ikke, men gjorde heller ikke skiva mye bedre. Omtrent 50/50 med interessante og uinteressante øyeblikk gir bare ambivalens. Låta This Nightmare, for eksempel, begynner med nokså rett frem, standard hørt-det-før øs, før den går over i nokså nydelige stemninger, ikke langt fra death/doom. Dette gjelder flere av låtene. Musikken funker greit når man ikke "nilytter", overfokuserer og analyserer den ihjel, men musikk skal tåle å lyttes til, ikke bare "høres". Jeg konkluderer med at dette ikke er noe dritt, men heller ikke noen edelsten.
Advarsel: Denne videoen er partisk, da den bare viser ett av de bedre partiene; Album "Preview",
og denne gir knapt noe inntrykk, da man bare får korte klipp infiltrert med støy; Death March Teaser.


11.03.14

HEID - VOCES DE LA TIERRA DORMIDA (EP 07.03.14)

Heid - Voces de la Tierra Dormida Godkjent

Etter kun en demo, fra i fjor, slipper disse seks spanjolene en selvfinansiert EP. De blander elementer fra pagan og folk med mørke uttrykk og black-vokal. Spesielt ekstremt er ikke dette, men det er heller ikke nødvendigvis et kriterie i mitt lovverk. Metallen har et litt rocka preg, som fra lystige viking-metall band. Folk-elementene kunne, melodimessig, stammet fra Irland, men lyden og instrumentbruken minner i grunn mer om russiske og østeuropeiske band. (Som f.eks Arkona, uten øvrig sammenligning). Sammen med det smårocka preget tenker jeg litt på Litvintroll, men de ligner i grunn ikke særlig mye. EPen bærer litt preg av å ikke ha en proff produksjon, men bare litt. Jeg har hørt nok av utgivelser med dårligere lyd. Låtene slår ikke hatten av meg, jeg har nemmelig ikke hatt. Hva jeg ikke har hatt er en annen sak. Låtene en fine og fornøyelige selv om de ikke revolusjonerer noe. At EPen er på hele 28 minutter, og at du kan kjøpe den for bare 3 Euro taler til dens fordel. Jeg hadde tenkt å nøye meg med en VX oppe i hjørneet, men i et anfall av snillisme gir jeg bandet en grønn V, fordi jeg liker denne. Voces de la Tierra Dormida tar nok ikke verden med storm, dog. Til det trengs en fullengder (med et enklere navn å uttale).
Hør Voces de la Tierra Dormida. Spor 4 svinger godt. PS: Demoen kan lastes ned gratis.


09.03.14

ADAMUS EXUL - ARSENIC IDOLS (07.03.14)

Adamus Exul - Arsenic Idols Middelmådig

Dette er andre skive fra en gjeng fra kenguru-land. Atter et forsøk på illsint svartmetall. Atter ikke fulstendig vellykket, men ihvertfall bedre enn Sammath. Adamus Exul klarer å skape litt mer variasjon, skjønt, enkelte steder føles det som om all variasjon og alle takter foregår i den samme tonen hele veien. Er australierne redde for å bli stemplet som melodiøse? Låt 3, Veins ov Drought, er meget stemningsfull stemningsfull, mørk og fin. Den påfølgende, 11 minutter lange The Devastation Archives har noen gode stunder, men lite variasjon og svært begrenset register gjør at jeg holder på å kjede meg ihjel. Den like lange Isolation Wounds (Absolution Obsolete) gjør en langt bedre jobb med å holde på oppmerksomheten, der den veksler mellom ulike uttrykk. Helhetlig er Arsenic Idols en smule vinglete. Deler av skiva har et noe baktungt og langdrygt preg, mens noen låter går unna med full spiker, som store deler av avsluttende Artistic Extinction: Innovation via Desecration, som også roer ned med stemningsfulle partier innimellom. Det er gjerne nødvendig når låta varer i over 7 minutter. (God låt, forresten). Bassen på skiva skal også nevnes, da den er uvanlig dyp og buldrende. Ikke et dårlig album, men ikke noe å gå mann av huse for heller.
Hør selv, nevnt Veins ov Drought.


08.03.14

SAMMATH - GODLESS ARROGANCE (03.03.14)

Sammath - Godless Arrogance Underkjent

Dette er femte fullengder fra Sammath, et nederlandsk svartmetall-band som har vært aktive i 20 år. Dermed forventer man en viss kvalitet. Sammath forsøker seg på en aggressiv Gorgorothsk tilnærming, men lykkes bare unntaksvis i å skape den rette følelsen. Det går stort sett i full fart, uten antydning til substans. Eller, unntaksvis antydning til stemning. Låta Thrive in Arrogance, for eksempel, høres ganske bra ut de første 32 sekundene. Det hjelper fint lite at vokalisten høres ut som en hissig gnom. Jeg driter i hvor true dette er, når det finnes utallige skiver som er langt bedre.
Låta Fear upon Them har flere gode partier enn noen annen låt på Godless Arrogance.


08.03.14

INFESTUM - MONUMENTS OF EXALTED (05.03.14)

Godkjent, Infestum - Monuments of Exalted

Merkelig sammentreff. Jeg skrev om Aurora Borealis nedenfor at de godt kunne krydret mer med industrielle techno-lyder, og jaggu gjør ikke Infestum det til gangs. Bandet kommer fra Hviterussland, og er nytt for meg. De har 14 års fartstid, og blant annet to skiver på samvittigheten. Musikalsk snakker vi melodisk svartmetall med en litt moderne tilnærming, noe nevnte krydder er med på å framheve. Vi snakker ikke techno-metall av den grunn. Pling-plong-elementene er brukt med måte. Nokså hyppige, men ikke direkte dominerende. Litt Semargl-flørting skader ikke. Jeg får også noen Old Man's Child-vibber, men mer som en magefølelse enn noe spesifikt å sette fingeren på. Selv om det stort sett er nokså melodisk her, har melodiene, og musikken i sin helhet et mørkt preg som gjør dette til ordentlig black metal, selv om det per definisjon ikke er true sådan. (Det finnes en mengde "black metal" bands som overhode ikke klarer å formidle den nødvendige kulde og forakt). Den gode svartvokalen er absolutt med på å sørge for den rette stemningen her, og de okkulte tekstene, framført på god engelsk med et snev av aksent, bidrar til en helhet som oser av svovel. Deler av teksten er sakset fra Liber Novus av Carl Gustav Jung og Also sprach Zarathustra av Friedrich Nietzsche. (Selv et kort sammendrag fra min side ville tatt for mye tid og plass, her og nå). Infestum gjør Venom-låten Evil One (fra EPen Venom '96 og '97-skiva Cast in Stone) til sin egen, eller nesten til Limbonic Art sin. Skiva har 10 låter fordelt på 42 minutter. Låtene inneholder mye egnenart, men skiva er jevn, og jeg har virkelig sansen for den. Er du svartmetall-fan av det litt open minded slaget så sjekker du Monuments of Exalted. Stalltips? "Techno": Void of Nebulae og Temples of Mirrors, Black: Iron Hammer... (aggressiv) og Ordo Infestum (dunkel) samt nevnte cover-låt.


07.03.14

AURORA BOREALIS - WORLDSHAPERS (28.02.14)

Aurora Borealis - Worldshapers Middelmådig

Navnet Aurora Borealis er termen for polarlys på den nordlige halvkule, altså nordlys. Ordene kommer fra latin, der Aurora betyr “Romerske gudinnen av daggry” og Borealis “Nordlig”. Det amerikanske black/death metal -bandet har holdt på i 20 år, og gitt ut 5 fullengdere før denne. Jeg har ikke hørt på bandet siden sist jeg hørte skiva Northern Lights fra 2000. Det er sikkert minst ti år siden. Skiva var i grunn underholdene, så vidt jeg husker, men føltes samtidig som særdeles annenrangs sortmetall. Jeg skummet nettopp gjennom noen anmeldelser for skiva på metal-archives. Den ene overskriften lød "Furious, tight but not yet matured". Pussig... Det er i grunn akkurat hva jeg føler om Worldshapers. Vel, litt mer modne har nok bandet blitt, men det er likevel ikke til å legge skjul på at dette ikke når de store gutta til knærne. Fra et debuterende band hadde jeg sett enormt potensiale i dette, for de gjør tross alt mye riktig. Blackvokalen fungerer greit, trommingen er det ikke mye å utsette på og gitarene jobber bra. Trioen krydrer også med teknisk dødsmetallisk spilling, som fungerer bra. I åpningslåten krydres det forsiktig med noen små industrielle techno-aktige sampler. Det hadde trolig gagnet egenarten å benytte dette mer, noe som også hadde matchet den utenomjordiske coverarten.
For et etablert band som dette er ikke dette nok. Det skorter noe på låtmaterialet. Ikke urovekkende mye, skiva er hørbar den, men nok til at det blir lett å miste konsentrasjonen. Jeg finner ikke stort å hente her.
Du kan bedømme selv ved å høre nevnte åningsspor, som jeg også føler er skiva sterkeste kort: God Like Redemption. Den første EPen, alle de fem første skivene, og en samling av coverlåter kan lastes ned gratis fra bandets nettside ved å klikke på banneren nedenfor. Dét hadde jo vært et fantastisk tiltak dersom musikken hadde vært noen hakk vassere, men jeg setter såpass pris på initiativet at jeg pynter opp litt Aurora Borealis style.


07.03.14

TROOPER HEADLEY - APOCALYPSE (25.02.14)

Trooper Headley - Apocalypse Middelmådig

Tittelen på skiva skrives egentlig på gresk, men jeg har tatt meg den artistiske frihet å oversette den til engelsk fordi nettside-filer med spesialtegn blir dobbelt så store (og dobbelt så trege). Tittelen kan også oversettes til Revelation, men Apocalypse høres utvilsomt bedre ut.
Dette er et enmannsband der Trooper Headley gjør alt selv. Musikken er instrumentell, progressiv, teknisk og melodisk dødsmetall, med enkelte intergalaktiske elementer. Noe av det som framføres viser gode ideer og dyktig instrumentering. Spesielt gitarspillet framstår enkelte steder som nokså frapperende. Andre steder blir det "progressive" vel simpelt, som repetisjoner av enkle Meshuggah-lydende partier. Om ikke direkte forutsigbart, så ihvertfall ikke overaskende. På sitt beste; absolutt hørbart, definitivt anerkjent. På sitt dårligste; trøttende og menigsløst. Helhetlig når ikke dette opp, men det finnes mye potensiale her, og det er tross alt en debutt. Kanskje neste gang. Prøv gjerne selv. Kan sjekkes og lastes ned gratis her. Stalltips: låta A Hill to Die On.


06.03.14

MORTIFERA - SORGESTADENS NYCKLAR (EP 03.03.14)

Mortifera - Sorgestadens Nycklar Godkjent

Stockholms-bandet Mortifera ble opprinnelig startet i 2003, men ble oppløs etter en demo og noen gigs. Heldigvis ble bandet gjenforent i fjor, og nå foreligger første livstegn. Dette er en alt for kort EP på bare 14 minutter. Alt for kort fordi de tre låtene her er så overaskende herlige. Trioen blander symfonisk sortmetall med folk-elementer, og tankene dras mot både Mörk Gryning, Otyg og Ancient Wisdom, såvel som enkelte hint til tidlig Windir og Dimmu Borgir. Skiva kan du laste ned gratis (gjerne med en liten donasjon) her. Jeg gleder meg til fortsettelsen. Lytt og nyt:


06.03.14

SISYPHEAN - PERPETUAL CYCLE OF ABSOLUTION (EP 01.03.14)

Sisyphean - Perpetual Cycle of Absolution Underkjent

Atter en EP og atter en debutt. Denne gangen fra Litauen. Gutta ga ut en EP for omtrent et år siden også, men da under navnet Division. De fem karene spiller black/death, med hovedvekt på det sistnevnte. Det er mørkt, tungt og tempovariert. Det er også temmelig uinteresant. Ikke før siste, av i alt 4 låter (og 20 minutter), kommer, blir det litt kjekt. Låta Fire of Absolution har nemmelig den stemning som skal til for at dette skal bli underholdende. Ettersom de tre øvrige ikke har stort å by på, er ikke dette en EP å kaste bort tid på, selv om du kan laste den ned gratis på bandcamp. Sjekk gjerne nevnte låt der. Den er fornøyelig, men ikke så uforglemmelig at jeg kommer til å savne den.


06.03.14

SUFFERING - CHAOSATANAS (EP 07.02.14)

Suffering - Chaosatanas Godkjent

Der de to forrige skroting-bandene like så godt kunne skrevet sine navn med løkkeskrift, spiller dette bandet BLACK METAL, i hvert fall i forhold. Sammenligner man med den norske scenen er ikke dette noen øyeåpner, men de kunne like gjerne kommet fra en norsk avkrok. Her er sinne og fortvilelse formidlet med innlevelse og passe skitten lyd. Stemningenen er herlig mollstemt og hatsk. Gitaren er skarp og forvrengt. Trommisen er sint fordi han ikke klarer å spille ENDA fortere. Jeg skal ikke glorifisere (grusomt ord når du tenker på det, ikke sant?) dette, men disse polakkene leverer stødig undergrunns svartmetall på denne EPen. En knapp halvtime med god kvalitet til debutanter å være. To av karene er også nokså nye medlemmer i polske Besatt, som forøvrig ser ut til å ha skiftet ut det meste av besetningen nylig, og opptil flere ganger alt i alt.
Sjekk ut Suicide for Satan.


06.03.14

BELGARATH - WANDERER (23.01.14)

Belgarath - Wanderer Underkjent

Det får holde at jeg sitter her å kaster bort min tid om jeg ikke skal kaste bort din og. Disse bulgarerne debuterer med 29 minutter kjedelig, rett fram sortmetall som ikke gir meg en drit. NESTE!!!
Drit i denne: Last Embrace. Jeg skal prøve å bli litt mer selektiv.


06.03.14

EVIL OATH - ANNO. 1666 (18.01.14)

Evil Oath - Anno. 1666 Underkjent

Det finnes to band ved navn Evil Oath. Begge kommer fra Nederland. Begge spiller black metal. Dette er dog det eneste aktive. Bandet ser ut til å definere denne debutten som et album, den korte lengden til tross. Her finner man nemmelig en intro og 4 låter på drøye 22 minutter. Musikken er mid til småhurtig svartmetall som ikke er spesielt... hverken det ene eller det andre, egentlig. I et tenkt forsøk på å forklare dette, dukker ordet "litt" opp foran hvert tenkelige adjektiv typisk for sjangeren. Litt stemningsfullt, litt kjapt, litt rått/ondt/necro, litt... true? Nei, dette blir litt dumt. Musikken er litt lite imponerende.
Hør gjerne korteste låt, Collaboration to Cleanse the Spirit and Mind from Faith. Jeg tror ikke jeg bløffer hvis jeg sier at det er den beste låten.


06.03.14

IXXI - SKULLS N DUST (17.01.14)

IXXI - Skulls N Dust Underkjent

Svenske IXXI leverer fjerde skive, og jeg må si jeg hadde håpet på noe bedre. De tidligere albumene fra svartmetallerne imponerte ikke stort, men band flest har en tendens til å vokse av seg det noe naive/amatørmessige preget man ofte finner tidlig i karrieren. Det har de da også gjort. Skulls N Dust høres lydmessig langt proffere ut enn forgjengerne. I tillegg har jeg alltid litt ekstra trua på svenske svartmetall-band (kontra mange andre land). Likevel er det nokså 50/50 med materiale som treffer meg og som preller av. På sitt beste snakker vi stemningsfull metall, som i den 7 minutter lange svartsvidde 21st Century Regicide og den like lange, herlige gitarlåta B. I motsatt enden av skalaen finner man temmelig slapp downtempo black n roll med en vag eim av nyere Semargl, som etterlater meg likegyldig, eller snarere litt gretten. Mange av låtene har i utgangspunktet ganske fete stemninger og riff, men de antar et monotont preg som funker best når man ikke lytter til musikken. Noe repeteres alt for lenge, som starten på Original Sin, som også har noen upassende gitarlyder (type: teknisk dødsmetall), som bare gjør meg ilter til sinns. Dette gjør det fristende å spole frem, for å se om det kommer noe mer spennende rundt neste rille, og det blir selvfølgelig helt feil. Veldig synd, for de beste låtene hadde fortjent både bedre selskap og oppmerksomhet. Pluss for å starte skiva med en kakafonisk kollasj av Gremlins-sampler.
Hør 21st Century Regicide på soundcloud. Nydelige B finner jeg dessverre ikke.


04.03.14

LICREST - MISERY (01.03.14)

Licrest - Misery Underkjent

Licrest et et amerikansk enmannsband, som består av Armon Nicholson, en aktiv type med fem andre enmannsband, samt ett tomannsband innen ymse sjangre. Enten trives han godt i sitt eget selskap, eller så trives andre dårlig i hans. Her spiller mannen death/doom av det smått kjedelige slaget. Direkte dårlig er det gjerne ikke, men godt under pari, og uten nevneverdige overaskelser. Når det mest stemningsfulle og instrumentelt interesante er ett minutt lange instrumentale mellomspill, samt en intro, tror jeg vi sier takk til Armon Nicholson.
Ikke kast bort tiden din på Misery.


01.03.14

HORNWOOD FELL - HORNWOOD FELL (23.04.14)

Hornwood Fell - Hornwood Fell Underkjent

Utgivelsesdatoen for fysisk format er satt til 23.04.14, men skiva er allerede tilgjengelig digitalt på bandcamp. Hornwood Fell er en trio hvor alle medlemmene har spilt i en eller flere konstalasjoner som nå har skiftet navn til Kailash. Gruppen oppgir sine hovedinpirasjoner som Ulver’s Nattens Madrigal, the compulsiveness of Darkthrone, the first Borknagar album, Satyricon and Burzum. Dette høres ikke ut som noen av dem egentlig. Musikken er nokså hektisk, og en smule avantgard. På sitt kjappeste, intenst. På sitt roligste, atmosfærisk. Det finnes nærmest progressive øyeblikk her, og akustiske momenter, i stil med Empyrium og ulver, men generelt vil jeg karakterisere skiva som monoton. Lyden er tynn som hyssing, altså ikke fullt så tynn som tanntråd, men like fullt tynn. Den skarpe gitarlyden drar tankene mot amerikansk (cascadian) black metal. Noen få lysmørke-punkt til tross, dette var heller slette greier. Klikk på linken i linje to for å høre selv.


01.03.14

ANTHEM - PHOSPHORUS (25.01.14)

Anthem - Phosphorus Middelmådig

Når et nytt polsk dødsmetall-band speller opp tell dans, spisser jeg gjerne ørene litt ekstra. Ting virker bra til å begynne med. Vokalisten growler som en bjønn, trommene herjer, gitaren riffer og river soloer. Både spilling og lyd er utsøkt.
Desverre tar det ikke så lang tid før kjedsomheten kommer krypende. Variasjonen er lav. Låtene durer avgårde. Den ene er den andre nokså lik. Det er nesten bare soloene som evner å skape litt identitet. Bandet er ferske, så det er ikke umulig at de klarer å presse inn litt polsk dybde og substans til neste gang. Jeg håper og tror det. Låt for låt høres dette egentlig grisefett ut, men helheten blir litt repetitiv og føles dermed litt for generisk. Hør Czarna Ziemia, en av ti låter på denne 41 minutter lange skiva.


01.03.14

SHYLMAGOGHNAR - EMERGENCE (28.02.14)

Shylmagoghnar - Emergence Godkjent

Disse to nederlenderne debuterer herved med en sinnsykt fet CD. På samme dag som Kuolemanlaako (steike, jeg klarte det utenat) gir ut smått genial ny skive gjør disse det samme. Nimblkorg og Skirge, som de kaller seg spiller her en form for svartmetall som er milevis fra både Trve og Necro, men som likevel mestrer å komme med mørke creepy stemninger. Musikken har både symfoniske og melodiske elementer, men lydbildet er på ingen måte stort og fyldig. Det føles ganske nakent, som jo er én likhet med necro. Synth og gitar former gode melodier som får meg til å tenke på en hel del forskjellige band/skiver/låter. En av vibbene jeg får, går i retning av Imperial Vengeances mektige At the Going Down of the Sun. Det er mye melodi her. Gode melodier. Jeg kunne referert til langt flere band, men det har ikke så mye for seg. Shylmagoghnar ligner mest på seg selv, og det er det jaggu ikke alle som mestrer før de har gitt ut sin første demo. Dette er nemlig aller første utgivelse så vidt jeg kan se. Jeg må nevne ett band til. Windir. Bedre melodisk og folkisk svartmetall kan man ikke sammenligne noen med. Avslutningen på I Am The Abyss er Windir opp av dage, men jeg klarer for mitt bare liv ikke å finne ut hvilken låt det ligner på. Send help! Trommene durer avgårde, parallelt med nevnte instrumenter. Bassen er knapp (Jeg måtte skru ned bassen på anlegget noe når Shattered Hope og Mourning Dawn truet med å legge nabolaget i grus her tidligere i kveld). Den er der, men den er lite "synlig" i lydbildet, og er trolig hovedgrunnen til det "nakne" lydbildet. La meg avslutningsvis få be deg om å viske ut alle bilder du får i hodet når du hører ordet "melodisk". Disse psyke jyplingene er i en liga for seg selv, der hver låt har suverene melodilinjer, som kunnet stammet fra folk, symfo bm, hm eller viking, kombinert med bm-elementer, som blastbeats og heftig variasjonstromming, og... en vokal som oser av maktsyk dominans. Jeg digger dette (akkurat nå, ihvertfall), og blir atter nødt til å prøve å lære meg et nytt sinnssykt navn.
Stream hele Emergence, eller sjekk ut MP3ene under.
Edin in Ashes:
Eternal Forest: