Ah, digg! Jeg rakk å høre denne skiva mens jeg monterte et skap på jobb i dag, så jeg veit jeg er "in for a treat". Jeg hadde sansen for bandets debutt i 2012, Uljas Uusi Maailma, men når jeg hørte EPen som kom ut i slutten av november i fjor visste jeg at bandet var i ferd med å ta et solid steg i riktig retning. Hvorfor jeg aldri skrev et ord om Musta Aurinko Nousee husker jeg ikke. Disse fem finske fyrer, hvor andregitaristen også tar seg av tangentfjøla, og vokalisten også growler i blant annet Swallow the Sun, har nå gitt ut en knapp time med finskklingende death/doom. Skiva er stemningsfull, og man får kjapt følelsen med at dette er reelle låter. Mørkt, lett dystert og velkomponert, enten det er seigt eller intenst. Musikken har elementer av gammel Amorphis, men har et sterkere death/doom preg. Jeg føler at det er noen dråper gammel Ajattara i bildet også. Noen steder er mørket så kullsvart at en dystopi-aktig følelse melder seg. Jeg kunne spart meg for den sære, vise-jazza Glastonburyn Lehto, spor 6 av 7. Neste låt åpner veldig laid-back, og jeg fryktet at skiva skulle avslutte med 2 små-kjipe låter, men den fintet meg ut, luringen. Bortsett fra nevnte spor 6 er skiva velskrevet velbehag fra start til slutt. Da er det bare til å begynne å pugge det helsikes navnet deres.
Terrorizer har en eksklusiv stream av hele skiva her: Tulijoutsen.

Disse tyske thrasherne har et såpass old school uttrykk at det får meg til å tenke på Helloweens selvtittulerte EP fra 1985. Det skyldes nok mest vokalen, men musikken høres ikke ut som no utgitt bokstavlig talt i dag. Akkurat det skal de få kred for, selv om det enkelt og greit kan skyldes billige tekniske studiofasiliteter. Litt forfriskende er det i alle fall. Bandet har gitt ut en haug med småting, samt to skiver, de siste 14 åra. Dette er den første skiva jeg hører, og jeg liker den speeda attituden. Bandet kunne godt skrevet mer minneverdige låter, for de enkle melodilinjene her går desverre fort ut det andre øret. Den lengste låta her er på nesten 7 minutter, og definitivt den treigeste. Etter de to seige, lange skivene jeg omtalte under her, går dette unna så det holder, og spilletiden på 45 minutter er litt mer normalt. Dette er slettes ikke det dummeste du kan høre på med ei øl i hånda, men særlig med dybde og intrikat intellekt finner du ikke her. Hadde lyden vært litt fyldigere hadde jeg glatt bikka over på grønt, for da hadde dette funka fett på fest, men den er litt tynn, og dermed blir det mer en nostalgisk speed metal. Vokalisten er forøvrig ei dame, som også growler i et britisk band med det herlige navnet Necrosadistic Goat Torture. Du tror du har hørt kvinne-growling før, tror du ikke? Du har ikke hørt noe ennå.
Nocturnal sjekker du her: Rising Demons. Tøft? Jau! Noe jeg kommer til å nyte ofte? Njet!

Synes du, som Åge synger, at livet e for jævlig og at vinter'n e for lang? Det synes tydeligvis Mourning Dawn også, og de tilbyr en solid dose musikk som burde holde fram til vårsola tiner sjelen din. Bandet består av tildels erfarne medlemmer. (Her finner vi tidligere og nåværende medlemmer av band som Funeralium, Inborn Suffering, Bran Barr, Heol Telwen & Norz Feuer). Noen klarer kanskje da å gjette seg frem til at bandet er franske. Dette er tredje skive siden debutten i 2007. Sjangeren er black/doom, eller blackened death/doom, alt etter som. Dette er et dobbelalbum der de to skivene ligger på henholdsvis 74 og 64 minutter. Til sammen gir dette 2 sorgtunge timer og 18 sørgmodige minutter. Musikken har et sterkt depressivt preg, ikke ulikt Forgotten Tomb og de irske "navnebrødrene" Mourning Beloveth. Tempoet varierer naturligvis, men helheten kan ikke betrakte som kjapp, selv om det finnes intense partier med blast her. Blackvokalen har det såre og fortapte preget som var med på å gi meg fullstendig kataplektisk anfall første gangen jeg hørte Burzum for litt over 20 år siden. Dødsvokal finner vi også her, og den kommer dypt nede fra søppelsjakta et sted. Å bli godt kjent med den enkelte låt er en tidkrevende jobb. Etter nesten fem timer har jeg kun hørt alt i sin helhet to ganger. Det er ikke mye jeg drar kjensel på, men det er vanskelig å si om det skyldes mengden musikk eller om låtene har knapt med identitet. Det hadde gjerne vært bedre å høre hver cd for seg selv. Mens jeg sitter å skriver skummer jeg gjennom skiva, og merker meg at gjennkjennelsesfaktoren er litt høyere.
Det er litt tidlig å konkludere bastant, men jeg kan oppsummere med å si at jeg liker å høre på Les sacrifiés. De timene jeg har brukt på disse ubehagelige stemningene har vært særdeles behagelige. Etter en "kjapp" halvtimes brutal bedømmelse, kårer jeg A Childish Thought til min favorittlåt, da den er sår, plaget og, når gitarene svever som best; inforj***ig vakker. Klikk på bandcamp-logoen for å streame flere låter.

Shattered Hope bringer 1 time og 19 minutter seig og treig funeralsk doom/death til torgs, der de seks låtene varer fra 10 til 17 minutter. Jeg tar en kort låt-for-låt -presentasjon først, denne gangen.
Når jeg først hørte første låt, Convulsion, fikk jeg ikke stort ut av den, så jeg guffet opp volumet, og førsøkte igjen. Det hjalp betraktelig, men samtidig er denne låten litt stillestående selv med mer trøkk, da den er nokså preget av dronende lydkollasjer.
Andre låt ut, For the Night Has Fallen føles litt som et seigt My Dying Bride med growl fra kjelleren. Melodien styres delvis av piano/keyboard og delvis av de to gitarene. Vakkert.
My Cure Is Your Disease overtar stafettpinnen, tildels også i overført betydning. Riktignok ikke noe særlig My Dying Bride-preg over denne, men den atmosfæriske spillingen gjør også denne vakker.
Låt nummer fire, Obsessive Dilemma er enda seigere. Her snakker vi ren funeral doom.
Låt fem, Aletheia er langsom og drønnende med forvrengte gitarer. Ikke fullt så ille som drone metal, men rimelig "jordskjelv" likevel.
Siste låt ut er atten minuttter lang, og heter Here's to Death. På mange måter en stillfeldig låt, men samtidig også blytung.
Alt i alt er jeg ganske fornøyd. Alt sitter riktignok ikke som støpt, og låtene spriker noe fra hverandre, uten at det blir direkte plagsomt. Det er Mange fine melodilinjer, stemninger og tung, tung metall. Bassen gir mer drønn enn rene toner, noe som passer stemningen bra. Kan høres igjen.
Min favoritt: Convulsion.

Khepri er et britisk enmannsband som spiller progressiv metal med toner og inspirasjoner fra midtøsten. Fyren har gitt ut 5 tidligere skiver, den første i 2006. Dette er mer midtøsten enn metall. Bortsett fra gitaren er det magedans og flygende tepper for alle penga. selv perkusjonen har ingenting med vestlige trommesett å gjøre. Det er velspilt, og sammen med metall hadde dette kunnet blitt fantastisk. Selv Orphaned Land er mer heavy enn Khepri. 41 minutter med dette blir dermed for sært for meg.
Hør Paradise, så forstår du hva jeg mener.

Det amerikanske bandet Acheron ledes av Vincent Crowley, tidligere prest i Church of You-Know-Who. Listen over tidligere medlemmer er meget lang, og bandet er per dags dato en trio. Navnet Acheron er forøvrig en elv i Hades i gresk mytologi. Bandet er ute med sin åttende fullengder, uten at jeg har fulgt grundig med på karrieren. Stilarten er death/black, og det låter fett. Samtidig som det groover godt, og har den nødvendige variasjon, føles det også litt likegyldig. Låter kommer og går uten at jeg får noen stor opplevelse, kanskje bortsett fra de lengste gitarsoloene, som er dugelig kule. Dårlig er det overhode ikke, men jeg vingler litt mellom tja og bra. Omtrent som ved tidligere møter med bandet. Lyden har i hvert fall blitt skarpere og mer "moderne" siden Rebirth... i 2003. Vokalen er diabolsk, og jeg kan formelig se for meg de vrengte øynene på vokalisten. trommene er stødige og godt plassert i lydbildet. Bassen følger stort sett gitaren, som har fin og fyldig vreng, og som nevnt er det noen gode dødsmetall-soloer her. Selv om låtene ikke akkurat presenterte noe særlig med kompositoriske mothaker i første omgang, låter dette fett nok for en godkjenning fra min side.
Hør for eksempel Raptured to Divine Perversion.

Den første tanken som slår meg når jeg ser coveret er at dette må våre inspirert av Craft - Terror Propaganda. Det neste som slår meg er motivets likhet med Darkthrone - Transilvanian hunger som tematisk har sine likheter med Mayhem - Live in Leipzig. Alle, unntatt Craft, har kjøpt seg nye lysestaker. Foruten at det er snakk om klassisk scandinavisk sortmetall, stopper likhetene der. Etter en demo fra i fjor debuterer nå Azelisassath fra Småland med en halv time true swedish black metal. Det kunne like gjerne vært TNBM, for her er det dyrking av tidlig norsk svartmetall som står i høysetet. Det finnes mye og mangt som har prøvd seg på det samme de siste 20 åra. (Nevnte Darkthrone-skive, og 5-10 andre klassiske norske svartmetall-skiver, avhengig av hvor raus du er, har 20-års jubileum i år). Mange har falt pladask i forsøket, noen har lyktes godt i å skape nye bautaer, og atter andre har gjort hederlige forsøk som fungerer som variasjon i kostholdet for de likbleke patron-og naggel-pyntede som nekter å forlater den svarte sti. Azelisassath tilhører vel sistnevnte. Dette er en duganes tilbedelser av sjanger og æra. De som synes nyere black metal savner noe av sjelen fra '93-'94 bør sjekke ut denne. Vi har selvfølgelig hørt bedre, men også langt værre. Gitaren kunne gjerne vært skarpere, men melodi og stemninger er kalde, trommene varierte og ofte blastende, med passe mengde klang og vokalen både grim og psyk. This is... Black Metal!
Azelisassath - In Total Contempt Of All Life.

Med kun en demo i baklomma er Bjarm atter et nytt tilskudd til scenen. Bandet er russiske, og teller fem mann, de tradisjonelle rollene samt en ekstra gitarist, og en kvinne på keyboard og andre-vokal. Bandet spiller symfonisk black/death, og det låter slettes ikke værst. Et lite snev av Dimmu Borgir kan jeg lukte, men russerne har definitivt funnet sin egen sti. Det blir feil å kalle det orkestrale for egenartet, all den tid tilsvarende virkemidler er temmelig utbredt, men Bjarms symfoniske elementer makter å skille seg ut i den forstand at de ikke ligner direkte på noen andre. Den mannlige vokalen er tidvis lagt lagvis, med "backingvokal" lavt i bakgrunn av mixen, noe som gir et visst særpreg på black-vokalen, som egentlig har nok særpreg fra før. Det skader ikke med litt smør på flesk, dog, og vokalen er god. Den kvinnelige vokalen er ikke overdrevet mye brukt, og selv om den er av det fagre slaget er heller ikke det aspektet overdrevet. Ingen soprano-diva-nykker, bare smakfull kontrast. Trommisen gjør en god jobb, og følger låtene naturlig gjennom alle svingene. Det er nemmelig bra med overganger og variasjon her, og låtenes oppbygning føles naturlig. Det finnes mer kompleks metall enn dette, men fa...rao skal vite at det finnes simplere strukturert metall også. Skal jeg trekke for noe må det bli at gitarer og bass ofte havner bak i mixen. Med tvilling-gitarer har man et våpen med stort potensiale, men det merker man ikke mye til her. Bassen følger nok trommene mer enn nødvendig. Dette blir uansett flisespikkeri. Lydbildet er såpass fyldig at dette merkest best når man leter etter feil. Å presse for mye fram samtidig skaper stort sett bare "overbefolkning" eller rot, som dreper dynamikken. En strålende debutt som virkelig kan anbefales til fans av sjangeren.
Bare hør: Ominous Dreams.

Dødsengel har gjort brukbar furore med sine soniske utbrudd på de 5 årene som har gått siden de debuterte. Ålesundsbandet burde være kjent for alle denne utgivelsen er interesant for. Jeg er litt usikker på release dato. Det ser ut til at denne skulle vært sluppet i desember, og noen kilder oppgir januar i år som plateslipp-tid. Jeg går ut i fra at bandet Hetroertzen er til å stole på når de oppgir 06.02.14 på sin fjøsbok-side. Det er den eneste datoen jeg klarer å finne fra noen offisiell kilde. Dette chilenske bandet, nå lokalisert i Sverige, får også æren av å åpne ballet. Bandet er nytt for meg, til tross for 4 fullengdere. Den drønnende svartmetallen står greit i stil til Dødsengel, selv om de to låtene bandet brøyter seg igjennom på nesten 19 minutter har mer til felles med norsk svartmetall enn Dødsengel selv. Selv om låtene altså er langstrakte som det norske rike er det aldri kjedelig å lytte til. Spesielt låt 2, Blood for the Egregore er herlig suggerende. Dette frister både til gjenntakelse og til å gå Hetroertzen nærmere etter i sømmene.
Dødsengel følger opp konseptet med to lange låter. Disse klokker inn på drøye 20 minutter. Jeg må innrømme at bandet ikke har fenget meg særlig ved tidligere anledninger, selv om jeg har litt sansen for Mirium Occultum. Band som Deathspell Omega og (amerikanske) Leviathan beveger seg litt i ytterkant av mine "trygge rammer". (Svenske Leviathan, derimot er grisefett!). I kveld smaker det derimot blodig biff.
To band, fire låter og 40 minutter med mørk, fiendtligsinnet, seig og fandenivoldsk black metal!
Hør nevnte Blood for the Egregore.

Jeg tror Morbus Chron er en eller annen tarmsykdom, muligens i den rektal enden av skalaen. Det er bare en ukvalifisert gjetting etter et bildesøk på nett. Ikke gjør det! Bandet kommer fra Stockholm og har lagt bak seg en skive i 2011, en EP året før og etter, samt en demo før det. Bandet har også lagt bak seg en nokså brutal dødsmetall med amerikansk preg. Bandet har lagt om stilen ganske radikalt. De tidligere utgivelsene hadde også et progressivt uttrykk, men denne gangen er dødsmetallen nesten faset ut, og det progressive har overtatt showet. Basisen for den progressive metallen her er en noe avvepnet death metal blandet med andre metall-sjangre. Det låter ikke som noen andre prog metal band jeg kan komme på. (Jeg er heller ikke superbevandret i progmetall, bare så det er sagt). Objektivt sett er det ikke noe å utsette på kvaliteten. Overgangene kommer som perler på en snor, med ulike melodisnutter og riff, og de fire svenskene er dyktige på sine respektive oppgaver. Det er fint, behagelig og avslappende å lytte til i tillegg, selv om enkelte partier sikkert kan framstå som noe "hektiske" for enkelte, sartere sjeler. I overkant av 50 minutter med dette KAN bli i overkant rolig og langdrygt for meg på feil tidspunkt. Det lille jeg har hørt av de tidligere utgivelsene virker særdeles bra, og er mer forlokkende for en som liker mer trøkk. Uansett... profesjonelt utført og teknisk kompetent hjernetrim og avstressing i ett. PS: Det tar litt tid før denne sitter, så gi den litt tid hvis det er aktuelt. Det tok meg tre gjennomlyttinger å gå fra "pokkers oppskrytte hype-dritt" til å faktisk nyte skiva.
Hør selv: It Stretches In The Hollow.

Hirax har aldri vært min største favoritt. Thrash-bandet fra California ga ut et par skiver på mitten av 80-tallet, som jeg kanskje hadde likt dersom jeg hadde hørt dem den gang, men som framstår som temmelig begredelige i retrospektiv. Etter en lang pause mellom fullengderne var bandet tilbake for 10 år siden, med en grei B-versjon av Overkill. Ikke alt klaffer umiddelbart denne gang heller, men jeg føler at gjengen har vokst med oppgaven. Dette er nemmelig rett så fornøyelig thrash til tider. Det skal sies at denne formen for speed/thrash ikke er helt i min gate. Selv om det går fort og er passe agressivt, føles det en tanke lystig. Det mangler liksom den lille mørke snerten. Det skyldes vel dels vokalen, som blir litt for Anthrax i uttrykket. En annen ting er låtstrukturen. Det er ikke spesielt intrikate greier dette. Nå MÅ ikke thrash være infløkt og kompleks heller, men det skader ikke. Hvorfor kan INGEN lage noe i stil med gammel Sepultura? Anyhow... her trøkkes ganske så bra, og skiva er i grunn nokså fornøyelig, og jeg tror jeg foretrekker denne foran de foregående. Neste gang jeg føler for litt fartsfylt knuse-metall setter jeg nok likevel heller på Hatriot som du finner 10 cm lengre nede på skjermen, da den har litt mer av "det lille ekstra". Ellers får det bli ei klassisk Slayer-skive. Igjen.
Hør tittelsporet. Immortal Legacy.

Atter en nykomling i havet av metall-band. Dette franske bandet må altså ikke blandes med det italiensk bandet med samme navn. Denne gangen er det symfonisk gotisk metall som framføres. Medlemmene er ikke av det spesielt kjente slaget, så vi hopper over name-droppingen. Musikken har mye beauty and the beast, med fager kvinnevokal og growling i god kontrast. Det symfoniske aspektet består av synth og syntetiske strykere og piano. Musikken har et mer moderne preg enn det Stavanger/Bryne -scenen skjemte oss bort med i siste halvdel av nittitallet. Kvinnevokalen mangler det klassiske sopran/opera aspektet, og growlingen her kommer knapt fra drøvel-området, og ihvertfall ikke fra magen og/eller kjelleren. Den blir mer for tam black-vokal å regne. Selve musikken mangler også den tyngde og fynd disse bandene hadde. Jeg har hørt værre. Spesielt i disse "female fronted" bandene, som Epica og Within Temptation, men etter å ha tvunget meg halvveis igjennom denne skiva er jeg lettere spyferdig. Fans av gammel Sins of Thy Belovet, Tristania, Theatre of Tragedy etc anbefales herved å overse denne, med minder de også liker episk ræl. Da vil jeg heller anbefale mindre kjente Myriads første skive, som også har et preg av gammel Dismal Euphony.
Dawn Of The Fool.

For nøyaktig ett år og én måned siden slapp dette bandet sin debutt, og litt furore må de ha skapt, basert på antall anmeldelser og stemmer på diverse nettsider. Noe av grunnen er visst vokalist Steve "Zetro" Souza, kjent fra Exodus i det meste av den klassiske perioden (1986-1992, 2002-2004), samt vokal på Testaments First Strike Still Deadly. Og jeg som syntes det hørtes ut som Udo Dirkschneider (Beklager, jeg klarer visst ikke la være å banne i kjerka). De Exodus-fans som ikke følger scenen med argus-øyne har herved en skive (eller to) de trygt kan knote ned på handlelista. Dette er nemmelig dugandes thrash for alle som veit at alt var mye bedre før. Trenger jeg å utdype? Trudde ikke det, nei. PS: Kjøper du digipak versjonen får du med en coverlåt av Krokus - Midnite Maniac.
Av en eller annen grunn fokuserer promovideoen på det roligste og mest melodiske på hele skiva. Sjekk heller Silence In The House Of The Lord (til tross for at det er noe "knitrende" galt med lyden der).

Atter en debutt. Denne gangen pur heavy metal fra Sandefjord/Skien. To av medlemmene, Lars Solbakken, rytmegitar, og Niclas Thomsen, vokal, har en fortid i Arch Nemesis. Kvintetten, som her ofrer 40 minutter piggtrådmusikk på den klassiske metallens alter, har nok hørt sin dose Judas Priest og Dio, bare for å nevne to band man finner visse likheter med. I første låt, Symphony of Oddity høres nevnte Niclas nesten ut som Rob Halford, men Niclas har et variasjonsrikt register, der flere vokale stilarter tas i bruk. Vi er til og med så vidt innom growl. En annen ting jeg biter meg merke til i åpningslåten er at det ene riffet som kommer etter soloen har sterke likheter med åpningen på Twisted Sisters Horror-Teria. Denne låten er kul som fy, og gir meg sterke forhåpninger om et flash back til 70-tallets 'Priest og 'Sabbath, og 80-tallets W.A.S.P, Twisted Sister og 'Maiden, desverre beveger musikken seg i andre retninger. Dels mot softere, simplere metall, med slappere vokal og vers-refreng-struktur, lik alle de NWOBHM-banda du ALDRI har hørt om. Dels mot mer gyngende groov-rock/metall med et veldig mildt core-preg. (Elendig forklaring, men dette er ikke mitt gebet. Du har sikkert hørt den opphakka, rytme-aktige måtene enkelte synger clean på). Dette drar tanke mer mot sånne som prøver (desperat) uten å nå opp til kirsebæra de store angivelig sitter å tygger på. Spesielt de to karene Tim "Ripper" Owens og Blaze Bayley popper opp i hodet mitt. Etter den spenstige starten står jeg meget skuffet tilbake, dessverre.
Liker du klassisk metall bur du uansett høre Symphony Of Oddity.

Greske Thy Flesh har en ti år gammel demo i baklomma, og er således en av tydeligvis svært mange debutanter for tiden. Bandet presenterer her 38 minutter, som må sies å være en passende dose såpass tidlig i karrieren. Musikken er sortmetall med et okkult old school preg, og stilmessig merkes det at de tre har hørt sin andel TNBM. ('Gutta' kan jeg ikke si, da bassisten er skreppe). Melodimessig dras tankene noen steder mot Burzum og Mayhem, uten sammenligning forøvrig. Vokalisten har en viss egenart, og stort sett synes jeg Thy Flesh har kommet opp med god sortmetall. Første og siste låt, som som gjerne anses som viktige for henholdsvis første- og siste-inntrykk, er de jeg har minst sansen for. Låt 2-4: Final Nights, Rape Magic og Bloodsong danner den uhellige treenighet i mitt syn. Selv om ikke alt fenger like godt har dette bandet absolutt livets, og dødens, rett.
La denne promo traileren friste dine smakssløker.

Svenske Dracena var lenge et thrash/death -band bestående utelukkende av damer, men nå står bare én av dem igjen, som frontkvinne på vokal, gitar og bass, mens trommene håndteres av en mann. Stilen er nokså melodiøs, men likevel temmelig rå og aggressiv. Selve spillingen er ikke like røff hele veien, men selv når gitarene en og annen gangen rører ved starten på 80-tallet har uttrykket noe ubehøvlet over seg, mye takket være den sortsvidde vokalen til Mia Larsson. Det minner tidvis en hel del om Venom, uten å bli for likt. Bandet har én skive fra 2006, og ellers en EP fra '99. Bortsett fra sistnevnte er alle utgivelsene, inkludert denne, selvfinansierte. Jeg klarer meg i grunn fin uten denne, men ettersom det ikke er bedriten gir jeg ikke et rødt kryss.
Hør tittellåta, Ravenous Bloodlust, som også er den råeste låta her.

Av og til kommer man over smått snodige ting som trigger nysgjerrigheten. Ordet Gulag brukes i dag som generelt uttrykk for fange/konsentrasjonsleirer, spesielt sovjetiske. Gulag var egentlig navnet på hovedadministrasjon for leirene, som igjen var underlagt det hemmelige politiet i sovjetunionen fra 1918 til 1960. I slike leire ble alle som ikke støttet Lenins kommunistparti plassert og utsatt for tvangsarbeide, tortur og generelt umennesklige forhold. Hva? Kom du ikke hit for en historieleksjon? Det kunne du vel sagt med en gang!
Dette bandet definerer seg som rabm, som står for Red/Anarchist Black Metal. (Jeg måtte ta et søk for å finne ut av det). Motivet på coveret er fra Haymarketopptøyene, som ble starten på 1.mai som internasjonal demonstrasjonsdag for arbeiderbevegelsen. Man skulle tro at bandet er russiske, men de ser ut til å komme fra São Paulo, Brazil. (Sepulturas hjemby). Til alt overmål finnes det ett band ved samme navn, og de kommer fra samme by. Nå har du lest helt hit og er naturligvis sinnsykt spennt på hva for muzakk dette dereier seg om. Fasiten er dessverre ganske så kjedelig, smådepressiv, sær, gratis sortmetall som du bare skal drite i å kaste bort tiden din på. Hei! Jeg ble skuffa, og da skal du også bli det. Vi har ihvertfall lært litt historie underveis. Klikk på linken over, hvis du må.

Disse grekerne debuterer her etter kun en splitt med landsmennene i Order of the Ebon Hand i fjor. Svartmetallen de framfører på Behold The Son Of Plagues varierer fra stemningsfull midtempo, til blastende og aggressivt. De stemningsfulle passasjene har gjerne et okkult preg, og prøver seg stedvis på noe grandiost og rituelt med munke-koring og tunge dype vrengte strengelyder ala Triptykhon. Akrotheism er ikke direkte originale i noe av det de gjør, men de har ihvertfall vett til å stjele elementer fra et dusin steder i stedet og sette det sammen på sin egen måte, noe som tross alt er mer originalt enn de fleste der ute. Det er mye fett her, men bandet kunne tjent på å stramme inn materialet med et kvarter eller så. Med 55 minutter forsøker debutantene her å bite over litt vel mye. Stundom låter det noe slurvete og kaotisk, men inntrykket reddes stort sett inn igjen av gode partier som fører til at helheten virker gjennomført. Ikke det beste inntrykket, men godkjent. Som outro finner vi en cover av Ved Buens Endes sære piano/trekkspill-outro fra Written in Waters. For en gangs skyld er en slik coverlåt bedre enn originalen, men det skulle gjerne ikke så mye til i dette tilfellet ;)

Svenske Nasheim ga ut to demoer, en compilation av disse, samt en split med danske Angantyr fra 2003 til 2007. Nå er det bare én mann igjen, og han har tydeligvis bestemt seg for å skape selveste inkarnasjonen av atmosfærisk svartmetall. Han har riktignok fått hjelp av en session-musiker på fiolin og cello. Solens Vemod består av fire låter med 12 minutters varighet i snitt, og det går overhode ikke fort i svingene. Det er fint og behagelig, til tross for særdeles depressive tekster, men det skjer ikke så mye her, og jeg må rett og slett kjempe mot min dårlige tålmodighet. Jeg tror nok sirup-stilarter som funeral og blackdoom er ganske avhengig av humør og setting. 48 minutter føles forskjellig i heimen og på bergensbanen for å si det slik. Alt til sin tid, og dette er ikke tiden for meg og Nasheim. Det er velspilt, bassen har sin plass, og det har en viss avslappende effekt, så våre veier krysses gjerne en annen dag. I beskrivelsen av Woland nedenfor skrev jeg at de lengste låtene ofte er de beste. Denne gangen er det den korteste låten, Vördnad, som inneholder mest variasjon, med levende og lekent basspill og fiolin som bygger opp stemningen gjennom halve låten.
Hør selv, når du er i rett stemning. Solens Vemod.

Dette er en debuterende finsk kvartett som definerer seg selv som 'Post Black Metal' på fjesbok-kontoen sin. Jeg er dypt uenig. På hjemmesiden står det "Wolands musikk avhenger av et fundament uten grenser...". Det er jeg langt mer enig i. Basisen må sies å være black metal, men disse karene har altså gjort et poeng at å ikke være 'true' i så måte. Det er ikke spesielt aggressivt, men stemninger finnes, selv om de heller ikke er fullstendig hatske. Noe av materialet kan minne om Satyricon de siste ti årene, mens andre partier høres mer gotiske ut. Det er nokså grimt, uten å gi bånn pedal. (Tenk Tulus/Khold og Carpathian Forest). Stilen er løs og ledig. Eksperimenterende uten å tråkke på ukjente stier. Selve blandingsforholdet er gjerne nytt, men man finner ikke opp kruttet selv om man finner nye anvendelsesområder. Noen plasser roes det ned med piano, og andre steder grooves det i Immortal-stil. Som du kan se av bandene jeg har sammenlignet med, har Woland et ganske norsk preg. Ikke revolusjonerende, men jeg liker det jeg hører. Av en eller annen grunn er det ofte (som regel?) den lengste låten som gir mest valuta for dine surt tiltjente spenn. Så også denne gangen. Låta Extacy and Rapture (inc. Honey in the Lion) sparker rumpe. PS: Woland spiller på Blasttfest i Bergen i morgen!
Hyperion Album Teaser. Nsfw warning.

Disse finnene debuterer med en EP på litt over kvarteret. Ettersom det er en kort utgivelse, skal jeg fatte meg i korthet selv. Stilen er symfonisk dødsmetall, selv om det kan lukte litt Dimmu Borgir. Spesielt vokaleffekten brukt i starten på første spor, som du kan høre via linken nedenfor, minner litt om Puritania. Ellers er Fleshgod Apocalypse også en grei referanse, selv om Whorion ikke er fullt så intense. Her er litt mer midtempo, som gir rom til de orkestrale partiene samt stemninger og melodilinjer. Alt for kortvarig utgivelse, men en særdeles lovende start som gir meg mersmak.
Se lyrikk-videoen til The Great Mass Suicide.

Soreption består av 4 svensker som spiller teknisk dødsmetall med en og annen link til Meshuggah. De har en EP (2008) og en skive (2010) i bagasjen fra før. Noen har kanskje lagt merke til at jeg til en viss grad har rakket ned på snåle høye toner i tekniske sjangere, stakkato trommespill og melodiøsitet uten melodier. Hvis toner var farger kunne slike band malt hele lerretet med fargeklatter i alle nyanser i hele det fargesprakende spekteret, uten at noe motiv hadde åpenbart seg av den grunn. Soreption har alt dette, bortsett fra stakkato trommespill. Her er det nemmelig gitarspillet som til tider bryter opp helheten i hakkete bruddstykker. Jeg vil likevel ikke finne fram slaktekniven. Gutta kan spille, noe som er spesielt tydelig i de herlige gitarsoloene. Trommisen har stålkontroll og gjør mye fett, og vokalisten er god på både growl og blackvokal. Musikken har ett groove som til tider kan være nokså suggererende, og den er også preget av progressiv variasjon. Det er også lagt til noen pustepauser i form av velkomponerte orkestrale innslag. Når de nevnte gitarsoloene herjer blir jeg fullstendig bergtatt, og de orkestrale partiene er rett og slett magiske. Resten av skiva appellerer ikke mye til meg, men så liker jeg heller ikke Meshuggah. 2010's Deterioration of Minds hadde låter med sterkere identitet i mine ører, her blir det mye random sounds. Fans av teknisk death metal derimot, kommer sannsynligvis til å digge denne.
Hør selv: Breaking the Great Narcissist.

Pripjat (eller Prypiat) er "spøkelsesbyen" man finner i det gamle kjernekraftverkets nabolag i Ukraina. Dette bandet er imidlertid tyske, og debuterer her, etter en demo fra 2012. Bandet serverer thrash/speed metal av den gamle skolen. Termen speed metal har ikke vært mye i brukt siden 80-tallet. Noen mener at speed og thrash er synonymer, men de fleste ser ut til å stemme for at speed metal ligger mellom heavy metal og thrash, og stort sett er mer melodisk og mindre agressiv. Jeg var bare barnet på 80-tallet, så jeg har ikke stemmerett. Som om det noensinne har stoppet meg. Jeg stemmer for det sistnevnte alternativet. Pripjats medlemmer er nokså ubeskrevne blader. Vokalen har en nokså lys stemme, som godt kunne vært en oktav lavere, men som heller ikke blir plagsom. (Jeg har kraftig allergi, i en kritisk fase, mot kastratvokal). Selv om bandet er tyske, ligger de nærmere 90-tallets Slayer enn sine tyske sjanger-frender. Det er passe frenetisk til tider, og behager meg langt mer enn det meste som har kommet innen sjangeren de siste årene. Det er ikke like mye creepy stemning her som på de klassiske Slayer-skivene, ei heller like sterk variasjon som de klassiske Sepultura-platene framviste, men det er like fullt mye krutt, variasjon, hastighet og råskap her. Nedenfor, i beskrivelsen av Benighted, skrev jeg at "Jeg er spesielt svak for totalt intetsigende slayer-soloer". Her får man den slags herligheter til gangs. Absolutt godkjent.
Sjekk videoen til Nuclear Chainsaw, og eventuelt en Album Preview.

Etter en god bunke svartmetallisk skiver av den småtreige og smådeppa sorten er det deilig å få blåst ren øregangene med noe brutalt. Franske Benighted er dermed et velkomment avbrekk. Jeg hørte låta Experience Your Flesh her om dagen, uten at den fenget meg mye ved første lytt, men jeg hadde virkelig sansen for Insane Cephalic Production som kom ut i 2003, uten at jeg har hørt mye på senere utgivelser. Kanskje bortsett fra 2007s Icon. Altså på tide å hengi seg til Benighted igjen. Bandet har fått endel gode omtaler i det siste, og også litt oppmerksomhet etter at fjesboka sperret kontoen deres på fredag på grunn av en liten, ca 1 cm², sirkulær, rosa/rød/brun kroppsdel som amerikanerne er livredde for eksponeringen av. I motsetning til våpen, dop, drap og annet grums. (Jeg har valgt å benytte den sensurerte versjonen av coveret av frykt for at amerikanske myndigheter skal sperre tilgangen til Gorgers Metall).
Jeg er normalt ikke veldig begeistret for dødsmetall-undersjangeren brutal death metal. Musikalsk har slike band en tendens til å gå for "fort å gæli" i stede for å innlemme substans og dynamikk. Også vokalt blir det ofte støvsuger-effekt og screamo/core. Benighted klarer balansegangen bedre enn de fleste på begge disse områdene. Noen av låtene her har godt groov, og god variasjon. Jeg føler likevel at deler av materialet blir vel deathcore for mitt vedkommende. Låta Spit begynner for eksempel i den duren, før den går over i en stoner-aktig sekvens. Mot slutten av låta blir den rimelig syre. Når trommene går i tørketrommel-tempo, vokalen growler passe kjellerdypt, og gitarene serverer deilige svevende toner, er jeg derimot solgt. Jeg er spesielt svak for totalt intetsigende slayer-soloer, som i starten på Les Morsures du Cerbère, uten at jeg kan forklare hvorfor. I tillegg til de nevnte spor (Experience... har vokst noe) er Defiled Purity og Jekyll rimelig saftige spor. Den første av disse vil jeg nok karakterisere som min favoritt på albumet.
For å runde av... Jeg ser ikke for meg at jeg vil bli noen storfan av Carnivore Sublime, til det er det for mange elementer som stryker meg mothårs, men for større fans av brutal dødsmetall vil jeg tro jula kom tidlig i år. Se videoen til nevnte Experience Your Flesh. Den har forresten den mildeste vokalen på hele plata.

Svenske Stilla debuterte i fjor med skiva Till stilla falla, ei plate jeg ikke fikk helt taket på. Medlemmene ser ut til å ha nok av band å forholde seg til, så det er nok en proff gjeng. Den eneste jeg umiddelbart drar kjennsel på er A. Petterson fra Armagedda og (svenske) Leviathan, to ordentlige svartmetallband jeg har sansen for. Jeg hørte den offisielle singel-låten Till Slutet for ei stund siden, og likte stemningen der, så da måtte jeg jo gi skiva en sjanse. Det er flust med mismodige stemninger svartmetalliske stemninger med smakfull synth i bakgrunn her, men skiva er mer sær enn jeg hadde forespeilet meg. Odde takter og disharmoniske melodisnutter dukker opp når jeg minst ønsker det. Førsteinntrykket blir dermed ikke det beste. Jeg mistenker dog at den har det som kreves for å vokse, men jeg tror også voksepotensialet er begrenset, da rammene for musikken ikke er veldig brede. Nevnte låt, samt låten etter, Själavrängaren, er mine to favoritter, og har mest sortmetall i seg. Mange av de andre sporene har et mer laidback uttrykk som holder svartmetallen litt på avstand. En låt som Tillägnan har også mye bra i seg (og noe snålt). Alt i alt er jeg litt skuffet, men skiva er ikke verre enn at jeg muligens kommer tilbake til den. På den annen side... tid er en luksusvare.
Hør Till Slutet.

En amerikaner jeg ikke vet noe som helst om styrer denne skuta alene. Ad Infinitum debuterte med en tospors demo for en måned siden, og nå er altså første fullengder ute. Musikken er dronende atmosfærisk black metal, som i grunn minner om fantasifattig funeral doom. Synter skaper en slags melodi, mens gitarer og svært utydelig vokal danner en kakofoni i bakgrunn. Trommene er forholdsvis enkle. Noen av sporene er rene avant-gard synt-baserte låter i reise-i-tid-og-rom -stilen.Ingenting for meg
Denne er for spesielt interesserte: Woven Within.

Et 58 minutter langt debutt-album fra et canadisk enmannsband som spiller "Blackened Power/Folk Metal" er kanskje ikke det smarteste å prøve å fordype seg i klokken to om natten. Det er forsåvidt greit spilt, og melodilinjene, de som ikke bare er fem-seks noter i repetisjon, og litt opp og ned på skalaen, er i grunn greie, men ofte nokså planløse. Mannen forsøker å gjøre en episk, storslått og majestetisk natur-greie, der man står på den høyeste tinde og speider utover, litt i stil med Falkenbach, bare mer utadvent og eventyrlystent.
Mye senere: Dean Arnold, altså kisen bak Primalfrost, gjør mye riktig, og jeg tror så absolutt det er voksepotensiale her, det er nemmelig mye å gripe tak i. Orkestrale partier, thrasha heavy/power-partier, ordentlige gitarsoloer (Distant Cries of War), akustiske gitarer, atmosfæriske doomladne partier, melodisk dødsmetall, black og clean vokal etc. Mye er meget bra, noe er litt nesten, og litt er syntetisk. Det er i grunn ikke så ille, og det er for sent for de gode avgjørelser, så jeg setter den på "hør mer"-listen min. Skiva er gjerne i lengste laget, det finnes et vagt uferdig preg her og der, men mye er usedvanlig godt gjennomført, og potensialet er stort. Kan minne litt om Caladan Brood - Echoes of Battle, bortsett fra harper og kraftig middelalder-preg.
Hør selv: Prosperous Visions.

Etter et par demoer gir dette Oslo-bandet ut en 24 minutters EP. Bandet består av Jormundgand fra Dødheimsgard, Framferd, Den Saakaldte m.m på trommer, Einar Thorberg, islender fra bl.a. Den Saakaldte og Fortíð på vokal og gitar, samt Ian Slemming fra Kraanium på bass og Kaahrl på vokal. Stilen er noe vanskelig å båssette, da det er langt fra typisk norsk svartmetall. Det er alikevel der bandet har sine røtter. De startet tross alt så tidlig som i '94. Den første demoen kom i '97, og den neste for et knapt år siden. Når Jormundgand i tillegg er eneste gjennværende medlem fra 90-tallet kan det nesten sees på som et nytt band. Låta Det Voldelige Rav har forresten vært med på samtlige utgivelser. Jeg føler en slags rød tråd gjennom de siste skivene jeg har hørt på. Det har vært mørke, dystre stemninger uten mye blastbeats og den slags. Så også her. Litt laid-back black'ish metall som igler seg innpå sjelen. Dette er slettes ikke ille, men jeg trenger snart litt fart, dessuten er det heller ikke usedvanlig spennende på noen måte. Jeg kommer ikke på noen referanser i farten, men jeg vet de eksisterer. Jeg venter på fullengderen.
Smak selv: Ripe Fruit on the Gallows Tree.

Alfahanne består av fire svensker, som ga ut en splitt sammen med Shining i desember 2012. Dette er første fullengder. I likhet med Nightfell nedenfor, er ikke Alfahanne på metal-archives. I dette tilfellet er det tildels forståelig. Dette er ikke metall, men det inneholder metalliske elementer rent musikalske, og også estetisk. Dersom du spør bandet, spiller de "alfapocalyptic rock", så da vet du jo akkurat hvor du har dem. Jeg får vel heller utdype litt. Det er en klam ubehagelig postapokalyptisk dimensjon vi her utsettes for. Med elementer fra black metal, skitten bakgårds-rock, punk, indie etc. Som bandet selv uttrykker det: "...when you are into it you don´t feel pleasure and you don´t feel pain, but you will FEEL!" Tekstene ser ut til å ha et sterkt misantropisk preg. På sitt mildeste bare nihilistisk. Bandet har fått storflott besøk av tre gjesteartister som ikke trenger trenger noen presentasjon: Niklas Kvarforth, V’gandr og Hoest. Jeg liker stemningene og taktene, men jeg vil heller rockes og beveges av Helheim, filleristes av Taake og rispes til blods av Shining.
Sjekk selv. Såld På Mörkret er ikke bare den lengste, mørkeste og beste låten. Den har også Hoest på vokal.

Det er ikke mye info å finne om dette bandet, bortsett fra at det består av to amerikanere. Vi får konsentrere oss om det musikalske. Det er visse "tematiske" likhet her med We All Die (Laughing), som du kan lese om nedenfor. Nightfell har derimot mindre avantgard og prog, og mer black og death, med doom'sk finish. Et sted mellom atmosfærisk svartmetall og skitten dødsmetal. Det skitne preget er ikke "necrotisk ullent". Lyden er kjølig og tydelig. Det er ubehaglige stemninger, men mer olmt enn direkte aggresivt. Litt ulmende og stille før stormen. I nedstemte partier er vi også innom death-doom. La meg oppsummere:
Møkkete, atmosfærisk, dyster, bitter og truende black/death/doom. Klikk på overskriften.

Dette bandet debuterer like godt med en fullengder bestående av to låter, hvorav den første er 33 minutter lang. Nei, det er ikke funeral doom. Bandet består av en franskmann og en belgier. De har tydeligvis fartstid fra en drøss med med band, uten at jeg kan skryte på meg kjenskap til særlig mange av dem. Sjangeren er en progressiv, melankolsk form for metall, beslektet med ekstrem-metall i uttrykk og tyngde, men ikke så mye i fart og agressivitet. Som seg hør og bør for en halvtimes lang låt som ikke går i snegletempo, selv om det er noe doom-preg over det hele, varieres her mye. Det hintes til depressiv sort(sindig)metall og skitten dødsmetall uten egentlig å gå i de retninger, eller på særlig opptråkkede stier. En smule avant-gard uten å bli surrealistiske. Noe fransk psyke innlemmes riktignok. Det finnes sikkert band å sammenligne med, men jeg sliter litt der, delvis på grunn av de mange forskjellige retningene låten tar, med stadige overganger. Sånn sett tenker jeg litt på Opeth på sitt mørkeste. Andre og siste låt er Back to Black, en cover av Amy Winehouse. Jeg har ikke hørt originalen, men denne har et mørk jazza preg, som en lettere amper Leonard Cohen i en røykfylt fransk kjellerpub. Den første låten, som uansett utgjør 90% av Thoughtscanning, glir glatt hjem her i gården. Back to Black kunne like greit vært et bonusspor.
Har du en halvtime? Thoughtscan.

Hviterussiske Vietah er for meg atter et nytt bekjentskap. Dette er et black metal enmannsband, og dermed er det nok noen som får bange anelser allerede. (Fyren har også et annet enmannsband ved navn Balrog). Bange anelser til sides. Dette er høyst ålreit svartmetall. Ikke banebrytende på noe vis, men uten tvil hørbart. Fire låter på nokså jevne ti minutter i snitt serveres her, og de er av det midtempo, naturinspirerte slaget. Vokalen er et sterkt kort. Passe raspende hviterussisk er ei det dummeste. Et sterkere preg av suggesjon kunne holdt lytteren i et fastere grep, men dette er god og passe stemningsfull sortmetall. Jeg går ned fra V til VX, da de som ikke har hørt denne heller ikke går glipp av noe. Du klarer deg fint uten denne, men de 40 minutter jeg har brukt på denne føles heller ikke bortkastet.
Kalyhanka dlja njabozczyka.

Det er et noe spesielt konseptet dette amerikanske svartmetall-bandet serverer på sin femte fullengder. (Og mitt første møte med dem). Skiva er todelt. CD 1 varer i overkant av 52 minutter, og har fått tittelen "For Innocence, Beauty, and Those Who Defile". Denne er basert på virkelighetens mørkemenn, de som gjør livet ulidelig for sine ofre. Musikken er black med innslag av death og thrash, med stemningsmessig psykotisk vri og god variasjon. Som forventet er det ubehag bandet forsøker å formidle. Dette klarer de da også, selv om det ikke automatisk gjør meg til fan. Personlig får jeg en sterkere følelse av at en gjeng amerikanere prøver hardt å skape klaustrofobisk ulyst og avsky enn jeg får ising i ryggmargen. Det ligger et slags amerikansk teknisk preg over dette, som for min del blokkerer det uhemmede naturlige creepy preget. Dette er selvfølgelig høyst subjektivt. Det skal hverken stå på vilje eller instrumenteringsevnen her.
Del to har fått tittelen "For Those Who Leave And Find Better Devils", og er en knappe 40 minutter lang akustisk reise som tematisk dreier seg om individets fremmedgjøring og kamp mot alle andre. En slags fortsettelse av konseptet, men mer generelt, og fra en annen vinkel... eller noe sånt. Musikalsk er det korte, rolige låter med mange gjesteopptredner på ulike instrumenter. Mye av dette er instrumentalt og litt folk'ish. Tenk "Empyrium møter Agalloch". Disse har et element av ubehag hvilende over seg, men jeg klarer ikke helt å engasjere meg, selv om låtene er korte og har ulike uttrykk. Jeg får litt "R.E.M"-vibber på enkelte av disse låtene. Alt i alt, ikke helt min greie, men jeg er helt sikker på at bandet treffer blink andre steder, så sjekk gjerne Tied To A Dying Animal selv.

Kriegsmachine har eksister under dette navnet i 11 år, og gikk noen år før den tid under betegnelsen Death Frost. De har iløpet av disse årene forkastet forkastet tre medlemmer, gitt ut én fullengder (2005) og åtte andre utgivelser. Bandet er i dag en trio. Den eneste artisten jeg drar kjennskap til er Destroyer, som også er i gitarist i mer kjente Hate. Da kan dere jo gjette hvor bandet kommer fra. De to andre medlemmene er begge med i for meg ukjente Mgla. (Et band noen muligens drar kjennsel på, da de ser ut til å være populære)(I den grad ordet populære kan brukes om et polsk black metal band) (Og der røpte jeg vist svartet på opprinnelsen til bandet). Trommisen spiller og har, forøvrig, spilt i 8 øvrige band, deriblant Darzamat og Massemord. Polske Massemord, selvfølgelig. Ikke det norsk/italienske.
Nok digresjoner, sidespor og paranteser. Jeg skal fatte meg i korthet ettersom jeg allerede har brukt unødvendig mye spalteplass.
Musikken er av den klaustrofobiske typen svartmatell. Bandet trenger deg opp i et hjørne, fester sine kjøttkroker i deg og utsetter deg for et soniske mareritt. De seks låtene på skiva er med ett unntak godt over 7 minutter lange. Lyd og spille-evne er upåklagelig. Noe dystert, men ikke fullstendig depressivt. Dystopi og apokalyptiske visjoner manes ut av høyttalerne. Tøft, men samtidig kun for spesielt interesserte. Kriegsmachine maler din sfære svart, hvis du er en av disse. Det er jeg.
To Ashen Havens kan streames fra bandets hjemmeside her: (Juster gjerne ned volumet først).

Den norske nettleseren Opera støtter dessverre ikke mp3-format, da får du heller klikke her.

Fluisteraars er en sortmetall-trio fra Nederland, som etter to demoer nå har gitt ut sin første skive. Tre spor på tilsammen knappe 35 minutter har det blitt. Demoene har jeg ikke hørt, men jeg ser at låtene der var på 5-6 minutter i snitt, altså har bandet nå snakret dobblet så lange låter... i gjennomsnitt, altså. Svartmetallen her er seig, mørk og dundrende. Bassen er særdeles merkbar her, men ligger omtrent for lavt i frekvensspekteret til at man kan snakke om melodilinjer. Noe å plage naboene med, altså. trommer og vokal formidler hat og sinne mens gitaren ofte framfører håpløshet. Gitaren har oftere et post-black preg enn black metal preg, men det fungerer allikevel. Nå rakket jeg ganske hardt ned på post-pisset senest i går (se Woods of Desolation rett nedenfor), men helheten her har mer et depressivt sortmetallisk uttrykk, der sterke negative følelser formidles. Det er den apatiske, likegyldige stemningen post/shogaze bringer til torgs jeg vil til livs. Denne skiva er hverken veldig nyskapende eller særdeles spennende. Du klarer deg fint uten den. Dromers har allikevel en litt egen vri på lyd og stemninger, som gjør at hørt-det-før-følelsen ikke tar overhånd. Låtene har nok variasjon til at selv åpningslåten The Doornen på 16 minutter ikke føles langdryg. Ikke obligatorisk, men absolut godkjent. Sjekk skiva her. Eller hør en låt her:

Woods of Desolation kommer fra Australia, og gir nå ut fullengder nr 3. Jeg gav forrige skive Torn Beyond Reason en fair sjanse i 2011. Jeg måtte finne den fram igjen for å friske opp hukommelsen, for den var helt glemt. På den skiva spilte bandet kurrant svartmetall med preg av depresjon, og hint av post-black-syndromet. Som den sympatiske karen jeg er gir jeg dem en sjanse til. Denne gangen er det stort sett post-metal/post-black metal som står på programmet. Heldigvis ikke post-rock, slik Alcest ga oss i forrige måned, men hva hjelper vel det når det framføres så generisk og kjedelig som her? Er det bare jeg som begynner å bli mektig lei av alle disse post-sjangrene? Kan ikke hypen gå over nå? Dette høres ut som metall på en blanding av valium og prozak. Alt for snilt og smilende. Som disse hjernevaskede jehovas vitnene som gliser like bredt med kjeften, mens øynene forblir blasse og tomme øyne uansett hvor hard du prøver å provosere dem. Uansett, As the Stars er tam og tannløs, og kliss lik ørten tidligere skiver i samma dur (ikke moll, dessverre). De fleste sporene føles også temmelig identiske. Vokalisten prøver til tider så hard på å være Greifi Grishnackh at han sikkert gjorde i buksa i prosessen. Noen vil sikkert hevde at skiva er nokså fint, velspilt, ditt og datt. Nokså medioker, platt og meningsløs vil jeg legge til. Skiva er kanskje ikke så ille som jeg skal ha det til, men jeg er lut lei middemådige skiver uten snev av egenart. Jeg melder meg herved frivillig som musikk-politi, dommer og bøddel. Da ville bare sjefsskiver ha passert nageløyet!
Hør selv på bandcamp. Sammenlign gjerne med forrige skive ved å klikke på dets cover.

Dette bandet har en tålelig stor fanbase, uten at jeg har sjekket dem ut før, eller kanskje jeg bare har glemt det. Er du en av dem trenger du ikke lese mer her. Seriøst. I am about to curse at church, so to speak. Dette Miami, Florida baserte bandet ga ut tydelig populære Focus i 1993, ble oppløst, reunited i '06, skiva Traced in Ear i 2008, og nå denne. Da har jeg sett bort i fra demoer etc. Jeg skal ikke uttale meg om tidligere skiver, men her spiller de en nokså innadvent form for lett psykedelisk og progga rolig-metall. Det faller garantert i god jord for enkelte. For min del må de gjerne forbli i den jorda. Musikken er grei nok. Bedre enn det meste radioen har å by på. Og kanskje har den voksepotensial, for selv om det går tregt i svingene er det mange svinger her, og ingen av dem går under huden på meg i denne omgang. Og det blir bare én omgang, for Kindly Bent to Free Us går ned for telling i første runde. At dette kjeder meg regnes i første omgang som «teknisk knockout» Det som til slutt slår knockout på skiva for min del er vokalen. Går den mannen på østrogen? Ulykkelig og sytete som en bastard hybrid av Ozzy og Curt Cobsin i det ene øyeblikk, og overlykkelig i det neste. Hele tiden i lyseste laget. Jeg er kanskje slem nå, men det får så være. Når et band blir hypet og skrytt opp i skyene må noen sette foten ned for å danne et mer nyansert bilde. Skiva gir meg litt Lucy in the Sky of Diamonds-vibber. Ikke en dårlig låt, det, men her blir det langdrygt, introvert og poppete! Jeg kjeder meg!!!
Stream tilgjengelig her.

Jeg så videoen til låta Panzerfaust (snakk om å rappe titler) for to uker siden, og det er kjekt å få litt nye inpulser iblant, så jeg bestemte meg for å sjekke ut dette snodige bandet. Stam1na er (for øyeblikket) fem finske fyrer. (Lineupen har vært igjennom sin andel endringer). De har 5 skiver og en drøss med singler, splitter og den slags bak seg. De spiller en blandings-formel, progresivt mikset av thrash, heavy, power og den slags. Altså ikke spesielt ekstreme greier. Tekstene er på finsk, og det benyttes mye clean-vokal. Den er rimelig rett fram synge-type uten masse tilgjort fjas, eller balla i klem. Det funker. Noe black-ish vokal benyttes også, og også litt snakkete vokal, uten at det funker fullt like bra. Musikken rocker og ruller, i blant sært, i blant i dur, og av og til litt hardere eller roligere. Tittellåta, hva nå SLK skal bety, er forøvrig den hardeste låten, og har mye svartmetall i seg. Soft, poppa black metal, men det funker. Original og fet låt i grunn. Det er mye variasjon her. For å være helt ærlig er ikke denne schizofrenien helt min greie, selv om enkelte ting er kule, men for dem som liker det litt sært (ikke så ille som Mr. Bungle), variert, progressivt og melodiøst (det er finsk!) kan dette muligens være verdt å sjekke. Skiva Uudet kymmenen käskyä fra 2006 ser forøvrig ut til å være den mest populære i diskografien.
Se videoen som gjorde meg nysgjerrig: Panzerfaust og/eller nevnte SLK . PS: Disse to er de desidert hardest og mørkeste (og beste) låtene her, så de er egentlig lite representative for skiva.

Kun drøye tre måneder etter dubutten, som jeg omtalte her, er Throes of Ire ute med oppfølgeren. Jeg hopper over presentasjon, da det kan leses ved å følge linken over. Denne gangen presenteres tre lengre låter. De to første er i overkant av ti minutter lange, og den avsluttende låten er 20 minutter lang. Dermed gjetter vel de fleste at Throes of Ire har tatt sin doom i en mer funeralsk retning. Etter den første låten, Kursed var jeg en smule skuffet, da den føltes noe kjedelig og repetitiv. Heldigvis ble dette inntrykket snudd på hodet i spor to Where Darkness Divides, hvor mørket virkelig delte skiva i to. The bad and the good. Denne låta var mer suggerende, med nydelige, svevende melodilinjer. Også siste låt, Solitary Mourning evnet å holde dette gode inntrykket ved like. Seig, mørk og creepy metall med fine melodier. Den suggerende funeralen går midtveis i låta over i hard death/doom med dobbelpedaler, før den etter noen minutter roer ned med flygel og synth med fiolin-lyd. Det sistnevnte partiet repeteres litt vel lenge, men så trøkker det til med tung funeral igjen, før skiva fades ut med sår gråt, knitring fra flammer og piano. Lyrisk dreier skiva seg om ei "heks" som tyster på andre "hekser" for selv å slippe å bli brent levende. Hun blir til slutt avslørt som en svindler, og dermed brent likevel.
Hør skiva på bandcamp, og last den ned for et valgfritt vederlag.

På sin første fullengder spiller dette amerikanske bandet en form for sortmetall som er sterkt inspirert av den skandinaviske scenen. Tidvis treffer de noen onde toner til heftige doble basskagger. Andre ganger bommer de litt. De har inlemmet noen gitarteknikker som er vanligere i teknisk dødsmetall i blant. Dette overdrives ikke, og fungerer som originalt krydder. Vokalen fungerer, og instrumenteringen fungerer stort sett. Ett og annet sted rynker jeg øyenbrynene litt over surt lydende gitartoner, odde takter eller merkelige melodivalg. De klarer også stundom å låte litt for hektiske. Ikke alt er like lett å sette fingeren på ved første lytt. Bandet blir dermed nokså nesten på flere måter. Mye av dette er rimelig fett, men det er småplukk hele veien. Det er altså ikke mangel på originalitet som feller Helgardh, men rusk i maskineriet. Jeg håper det er barnesykdommer de vokser av seg, for det er mye potensial å spore her. Jeg gir gjerne bandet en ny sjanse neste gang, med god tro på at de vokser til dess.
På bandets bandcamp-side er låten The Black Shrine Offering min favoritt, mens Abominations har flere elementer fra skiva, og er således noe mer representativ.

Disse gutta kommer fra LA og spiller melodisk thrash med innslag av klassisk heavy metal. De har et visst teknisk spekter også, med de unngår haugen med unødvendige flinkis-krumspring og andre fiksfakserier som så mage andre tryner i. Da tar de heller en gitarsolo, og tilsetter heller noen klassisk-inspirerte toner i steden for alt det moderne tøvet vi blir dynget ned med for tiden. Tenk Megadeth rundt Hangard 18. Dette er frisk musikk man ikke hører for ofte nå om dagen. Dette er selvfølgelig ikke på høyde med nevnte skive, men det forventer vel ingen? Soloene er gjerne tvilling-soloer. Tankene dras da mer mot Judas Priest enn Iron Maiden. På en av låtene er det sågar litt Painkiller-preg. Melodi- og vokal-messig hører jeg hint av Alestorm, uten at det plager meg. (Joda, Captain Morgan's Revenge var ikke så ille). Coveret er Manowar-harry, og det er helt sikkert tekstene også. Bandets første skive bar preg av å være en debutt, spesielt lydmessig. Skive nummer tre var bedre, og jeg hadde stor sans for den tilbake i 2011. Dette er skive 3, og lydmessig har de atter takk et solid steg fram. Er du en gammel Heavy/Thrash-fan, som undertegnede? Du får neppe bedre flashback enn DETTE i 2014!

Vi skal til Finland for å møte fem karer som framfører dødsmetall av den virkelig skitne okkulte sorten. Dystopiske, klaustrofobiske helvetesvisjoner spys ut i varierende tempo. De seige tonene skaper mørke stemninger, og iblant tråkker de til med litt mer tempo, uten å bli spesielt heseblesende. Det største problemet med det er det stakato dunk-dunk-dunk trommerytmen. Kjør på med no' ordentlig blastings, mann! På sitt beste er dette temmelig (u)trivelig, åkke som, mens det iblant tiltaler mindre. Det største aberet er at jeg føler jeg har hørt dette mange ganger før, og da også bedre. Jeg har også skrevet tilsvarende setninger til de over litt for mange ganger før. Da flere av låtene er idefattige og kjedelige bikker vekten over på X.
Hør gjerne Necrosophic Channeling eller Ravening Tides. Dark Descent Records.

Alexander Oden er ikke bare et debuterender instrumentalt progressivt "dødsmetallband", det er også en amerikaner. En amerikaner som sikkert spiller gitar og trommer i tillegg til å programere musikk. Det er hverken veldig progressivt eller veldig mye death her. Det progressive tilsnittet består vel mest av mye variasjon, men det er jo i grunn et must for instumental-musikk. Variasjonen holder seg innen for gitte rammer, om enn romslige. Tempoet varieres, men særlig ekstremt blir det aldri. Dette er harmløs morro for den som liker slikt. Det elementet som lettest gjør at jeg lett trykker på X-en uten noensinne å se meg tilbake, er programmerings-aspektet. Deler av dette er veldig syntetisk. Ja, og så er det hele i grunn nokså ensformig og kjedelig, variasjonen til tross. Skiva kan lastes ned gratis fra Alexanders fisbokside. Før du gjør det kan du få en smakebit her, hvis nettleseren din støtter det.

Forrige skive fra disse mongolsk-klingende kineserne ble beskrevet her. Ettersom den var identisk med forgjengeren, og den første skiva hadde et ganske sterkt demo-preg, kan man egentlig kalle dette den tredje ordentlige fullengderen. Denne føles mye jevnere enn forgjengerne, da det metalliske aspektet og de (for oss) orientalske bidragene har fusjonert adskillig siden sist. Det går også litt kjappere i svingene. Det hele glir fint inn ørene, men det glir på en måte for fint. Etter x antall gjennomhøringer føles skiva fortsatt god, men det er ingenting som fester seg, eller stikker seg mye ut. Men jeg skal høre denne igjen, for dårlig høres den absoluttlig ikke ut, og blandings(mis)bruk som dette er jeg jo svak for.
Liker du chinese? Smak på Dette.

Disse nederlenderne består av 7 medlemmer som stort sett har ganske bred erfaring fra ulike band innen ymse sjangerer. Her får de også utløp for et bredt register. Musikken de spiller er symfonisk metall med innslag av både death- og power metall. De debuterte med skiva Quarterpast: Symphonic Death Metal Opera i 2011. En skive jeg ikke har spilt mye, selv om den inneholdt enkelte solide elementer. Jeg synes kanskje den var litt mer strømlinjeformet, i den forstand at den var litt mer helhetlig. Antagonise veksler litt mer mellom ulike inntrykk. Dødsmetall, power, rockeopera og moderne kvinnefronte gotisk metall. Når symfonisk dødsmetall preger låtene kan jeg lett like det jeg hører, men alt i alt blir det for mye power for mine ører. Proft gjennomført er det uansett. Anbefales til større fans av den sjangeren, men krever en litt bred musikksmak.
PS: 02.02.14. Jeg har bestemt meg for å innføre et nytt symbol. VX representerer herved skiver som er ålreite, OK eller sikkert Gode for andre enn meg, men som JEG i hvert fall ikke kommer til å bry meg mye mer med.
Låta Faceless Spies inneholder flere ulike elementer, og kan fungere som en smaksprøve.

La meg fatte med i korthet, ettersom jeg holder på med en full renovasjon av denne nettsiden. Dette er fire polakker som går sine landsmenn Hate og Behemoth i næringen, og de gjør det bra! Dette er hardtslående, suggerende brutal black/death. Gitarspillet, trommingen og vokalen er fett som fy! Bassen buldrer i bakgrunn uten at man tar særlig notis, men det er jo heller regelen enn unntaket i metall. Når også låtene holder mål, med både trøkk, suggesjon og variasjon, er ihvertfall JEG solgt. Bandet har fra før av kun en EP fra 2011 ved navn Blizzard of the North på samvittigheten. Også den høres mektig ut. Imponerende! (PS: en bedømmelse av nevnte Behemoths siste verk er forsåvidt "rett" rundt hjørnet. Bare gi meg noen dager til å fordøye den ordentlig).
Sjekk låta Reign Mother War.